Otto Sverdrup

Sverdrup ble født på familiegården Hårstad i Bindal, Nordland, som nest eldst av åtte barn. På gården fikk han erfaring i skogsdrift og andre praktiske ferdigheter, samt som jeger og skigåer. 17 år gammel dro han til sjøs. Han seilte i utenriksfart før han i 1875, 21 år gammel, tok styrmannseksamen. To år senere fikk han skippersertifikat og seilte blant annet en stund på trøndelagskysten, og fra 1882 til USAs østkyst. I 1884 forliste skipet han var styrmann på utenfor vestkysten av Skottland, og alle seks om bord ble reddet i land.

I 1888 ledet Fridtjof Nansen den første ekspedisjonen til å gå tvers over Grønland. Foruten ham selv bestod ekspedisjonen av Otto Sverdrup, Oluf Dietrichson, Kristian Kristiansen og samene Samuel J. Balto og Ole Nilsen Ravna. Kryssingen gikk fra østkysten til vestkysten, relativt langt sør på øya.

Sverdrup hadde blitt anbefalt som deltaker av Nansens bror Alexander Nansen (1862—1945), som da var fullmektig hos sorenskriveren i Namsos. Alexander kunne fortelle at Sverdrup var sterk, utholdende og kunne klare seg godt. Sverdrup hadde da allerede meldt seg i brev til Fridtjof som interessert i ferden. Hans dårlige økonomi samt vanskeligheter med å få en ny passende jobb til sjøs spilte antagelig inn.

Ekspedisjonen over Grønlands innlandsis ble strabasiøs, men var en suksess. Den etablerte Nansen som en stor polarfarer, og Sverdrup som en sindig og pålitelig deltaker. Sverdrups ro under en nattevakt på et svært utsatt isflak som gruppen måtte oppholde seg på før de klarte å komme seg i land på østkysten er tilnærmet legendarisk. Han lot kameratene sove videre mens han kontinuerlig vurderte hvor mye vind og bølger tæret på det stadig minkende isflaket. Det var også Sverdrup som bygde den lille seilduksbåten som han og Nansen brukte for å nå frem til Godthåb (nå Nuuk) etter å ha gjennomført kryssingen til vestkysten.

De seks mennene måtte overvintre i Godthåb, siden siste båt til Danmark hadde seilt før de nådde frem. Her lærte de blant annet å mestre kajakkpadling. De kom tilbake til Kristiania 30. mai 1889 til en overveldende mottakelse, og 14. juni ble Sverdrup og Kristian Kristiansen hyllet i Steinkjer. Kristiansen kom fra en husmannsplass på gården Trana like utenfor Steinkjer, som Sverdrups far hadde kjøpt i 1874. Den vinteren fikk Sverdrup jobb som skipper ut fra Mandal og senere på andre skip.

Sverdrup gjorde et så godt inntrykk på Nansen at han ble ansatt som kaptein og nestkommanderende til polarskipet Fram sin første ekspedisjon. Denne skulle drive over Polhavet. Allerede i 1891 var Sverdrup delaktig i Nansens planer og han ble tett involvert i byggingen av skipet som Colin Archer i Larvik sto for. Da Nansen og Hjalmar Johansen dro fra skipet i mars 1895, var det Sverdrup som fikk hele ansvaret for skipet og mannskapet til de ankom Norge igjen i august 1896. Triumfferden sørover kysten til Kristiania ble en lang rekke med fester, middager og hyllester. Etterpå dro Sverdrup nordover igjen til Steinkjer hvor det var arrangert folkefest. Det var ingen tvil om at Sverdrup nå var en folkehelt. Sommeren 1897 var Sverdrup skipsfører på rutebåten Lofoten, som drev turisttrafikk på Svalbard. Hans berømmelse etter den nylig avsluttede Fram-ferden gjorde nok sitt til at turen ble fullbooket.

Før Sverdrup var ferdig med å losse Fram ved Lysaker utenfor Kristiania i september 1896 hadde Nansen spurt om han kunne tenke seg en ny ferd nordover. Konsul Axel Heiberg og bryggerigrunnleggerne Amund og Ellef Ringnes var villige til å utruste ekspedisjonen. Planen var å seile nordover langs Grønlands vestkyst så langt nord som mulig for så å ta seg videre med hundespann rundt nordkysten og sørover østkysten. Hensikten var vitenskapelige undersøkelser og geografisk utforskning av denne nordligste delen av Grønland.

I løpet av 1897 rakk Sverdrup reiser til både Russland og England for å sikre støtte til den planlagte ekspedisjonen. Han var i tillegg opptatt med ombyggingen av Fram hos Colin Archer i Larvik. Det var blant annet for å gjøre plassen under dekk større og mer behagelig. Han kom også på kant med Nansen over rettigheter til bokutgivelse fra den nylig avsluttede ferden. Denne uenigheten kom til å prege forholdet lenge.

Denne gangen skulle det være vitenskapsmenn om bord, noe Nansen ikke hadde fått til på den første ferden. Fire av de 16 deltakerne var vitenskapsmenn: den danske zoolog Edvard Bay, den svenske botaniker Herman Georg Simmons, kartograf Gunnar Isachsen og geolog Per Schei. Disse ble plassert under nestkommanderende Victor Baumann og ikke direkte under Sverdrup, noe som forårsaket en del gnisninger og misnøye under ekspedisjonen. En annen deltaker var altmuligmann og jeger Ivar Fosheim som Sverdrup fikk et nært forhold til.

Ekspedisjonen skulle opprinnelig gå til nordsiden av Grønland, men vanskelige isforhold stoppet seilasen nordover Grønlands vestkyst. Fram ble i stedet seilt vestover til øyene nord for det kanadiske fastlandet. Det var planlagt tre overvintringer, men Fram ble innestengt av isen etter den tredje og en fjerde måtte til. I løpet av det første året døde to av mannskapet: fyrbøter Ove Braskerud og legen Johan Svendsen. Sistnevnte begikk selvmord.

Ekspedisjonen kom ellers til å bli en av de mest vellykkede i sin tid. Det vitenskapelige materialet som ble innsamlet resulterte i 35 avhandlinger. Kartene som ble utarbeidet av Gunnar Isachsen ble brukt av kanadiske myndigheter helt frem til slutten av 1960-tallet. Det kartlagte området dekket et areal på omkring 150 000 kvadratkilometer og inkluderte de tre store øyene Axel Heibergs Land, Amund Ringnes' øy og Ellef Ringnes' øy. Disse har senere fått fellesbetegnelsen Sverdrup Islands og inngår i øygruppen Queen Elizabeth Islands. Mange andre navn på ekspedisjonsdeltakere og andre personer som hadde en tilknytning til ekspedisjonen står fremdeles på moderne kart. Ekspedisjonen ble regnet som den største geografiske landevinning inntil da.

Til tross for at Sverdrup annekterte landområdet på vegne av Norge viste ikke regjeringen interesse for å følge det opp. Canada tok området innunder seg i 1925, og like før Sverdrup døde i 1930 ble han tilkjent 67 000 kanadiske dollar fra den kanadiske staten som en form for kompensasjon eller anerkjennelse for hans pionerutforskning der.

En fast jobb og rikelig med penger kom aldri Sverdrups vei. Etter hjemkomsten i 1902 forsøkte han seg på noe helt annet. Han kjøpte og drev en plantasje på det østlige Cuba noen få år, men det ble mislykket. Han prøvde deretter i 1910 å drive selfangst og hvalfangst både ved Grønland og utenfor Alaska, delvis med Ivar Fosheim som kompanjong. Heller ikke det gikk spesielt bra.

Sverdrup beholdt sitt ry som en fremragende ishavskaptein. I 1914, i sitt 60. år, ble han bedt av russiske myndigheter om å lete etter tre forsvunne russiske ekspedisjoner i Polhavet nord for nordvest Sibir. Sverdrup var kaptein på Eclipse som overvintret 1914—1915 i Karahavet. Ingen av de tre ekspedisjonene ble funnet, men til gjengjeld viste det seg at to isbrytere fra den russiske marinen, Tajmyr og Vajgatsj, i transitt i Nordøstpassasjen hadde satt seg fast i isen like ved Kapp Tsjeljuskin. Situasjonen var kritisk for de åtti mennene om bord. I slutten av april 1915 dro Sverdrup på en nesten seks ukers hundesledetur fra Eclipse til Tajmyr og 39 av de russiske mannskapene ble hentet over til Eclipse. Dette avverget det som ellers kunne ha blitt en tragedie for de russiske mannskapene.

I 1920 ble Sverdrup, nå 65 år gammel, igjen bedt om å utruste en redningsekspedisjon for et russisk skip. Nå var det Solovej Budimirovitsj med 85 flyktninger om bord fra den russiske borgerkrigen som hadde drevet med isen inn i Karahavet. Denne gangen fikk Sverdrup isbryteren Svjatogor til rådighet og unnsatte russerne. Aksjonen ble dramatisk på bakgrunn av den russiske borgerkrigen og motsetningene mellom 'de hvite' og 'de røde' på hver sin side.

I 1921 var Sverdrup kaptein på en ny russisk isbryter, Lenin, som han hentet i Storbritannia og førte sammen med flere lasteskip fra Murmansk til elven Ob. I 1923 var han på Svalbard som sakkyndig for bygging av en kullutskipningshavn for Store Norske Spitsbergen Kulkompani. I 1924 reiste han som passasjer til de karibiske øyer og han var samtidig igjen interessert i mulighetene innen hvalfangst. I 1925 og 1926 forhørte han seg med russiske myndigheter i forbindelse med en vitenskapelig ekspedisjon til Frans Josef land, men det ble ikke noe av den. Det er imidlertid tydelig at Sverdrup gjennom det meste av livet hadde økonomiske problemer som ikke minst skyldtes flere feilslåtte investeringer.

Sverdrups hjerte banket for polarskuta Fram, som han hadde vært sterkt knyttet til i alle årene fra 1891 til 1902. I 1925 lå Fram ved en bøye i Horten og var i dårlig forfatning. Otto Sverdrup ble den første lederen av Framkomiteen i 1925 (Frammuseets styre) og jobbet med bevaringen av skuta helt frem til sin død.

Den 17. mai 1930 var Sverdrup æresvakt ved Nansens båre, og 26. november samme året døde han selv. Han og kona Gretha hadde da bodd siden 1908 i villa Homewood i Sandvika, Bærum. Sverdrup ble gravlagt på Vestre gravlund i Oslo.

Sverdrup mottok gjennom livet en lang rekke utmerkelser fra flere land inkludert gullmedaljer fra Det norske geografiske Selskab (1889), Royal Geographical Society (1903) og en rekke andre geografiske selskaper. Han ble utnevnt til kommandør av 1. klasse av Den kongelige norske St. Olavs Orden etter den 1. Fram-ferd 1896 og ble tildelt Storkorset i 1902 «for berømmelig videnskabelig Opdagelsesreise». I 1928 ble han utnevnt til æresdoktor ved University of St. Andrews i Skottland. En statue av Otto Sverdrup ble avduket av kronprins Olav i Gamleheimsparken i Steinkjer 21. juli 1957 i forbindelse med Steinkjers 100-årsjubileum. Statuen var utført av Carl Edvard Paulsen. På Otto Sverdrups plass i Sandvika i Bærum, står Per Ungs statue av Sverdrup fra 1999.

Sverdrup utga bøkene Nyt land (2 bind i 1903) og Under russisk flag (1928).

Den 12. oktober 1891 giftet Sverdrup seg i Kristiania med sin kusine Gretha Engelschiøn (1866—1937). Datteren Audhild ble født i 1893, tre måneder før Sverdrup reiste ut igjen med Nansen. Sønnen Otto ble født i 1897 og datteren Hjørdis i 1904.

• Otto Sverdrup i Norsk biografisk leksikon
• ekspedisjoner i Arktis

• Digitalt tilgjengelig arkivmateriale etter Otto Sverdrup i Nasjonalbiblioteket
• Om Otto Sverdrup hos Frammuseet

• Hegge, Per Egil: Otto Sverdrup : aldri rådløs, 1996, J.M. Stenersens forlag AS
• Otto Sverdrups dagbøker i: Mannskapets dagbøker, Første Fram-ferd 1893-96, 3 bind, Frammuseet 2020, isbn 978-82-8235-111-9
• Wisting, Alexander: Otto Sverdrup: Skyggelandet, en biografi, 2014, Kagge forlag