Otto Sverdrup (fotomontasje). Av . Begrenset gjenbruk

Otto Sverdrup

Faktaboks

Otto Sverdrup

Otto Neumann Knoph Sverdrup

Født
31. oktober 1854, Bindal
Død
26. november 1930, Oslo
Fra venstre: Anton Amundsen, Peder Leonard Hendriksen, Ivar Otto Irgens Mogstad, Henrik Greve Blessing, Otto Neumann Knoph Sverdrup på ski sammen med noen av hundene.
1888, Oslo.
Fra venstre foran: Fridtjof Nansen og Oluf Christian Dietrichson. Bak fra venstre: Ole (Nielsen) Ravna, Otto Neumann Knoph Sverdrup, Kristian Kristiansen (Trana) og Samuel (Johansen) Balto.
Av .

Foto 1928. Bilde fra Norsk biografisk leksikon

Otto Sverdrup
Av /NTB Scanpix ※.

Otto Sverdrup. ”Nyt land”.

Bokomslag

Artikkelstart

Otto Sverdrup var en norsk polarforsker som deltok i og til dels ledet de tre store norske polarekspedisjonene mellom 1888 og 1902. Hans navn burde være like kjent som Fridtjof Nansens og Roald Amundsens, men hans stillfarende vesen gjorde at hans store polarbragder ikke har fått fullt så stor anerkjennelse.

Tidlig liv

Sverdrup ble født på familiegården Hårstad i Bindal, Nordland, som nest eldst av åtte barn. På gården fikk han erfaring i skogsdrift og andre praktiske ferdigheter, samt som jeger og skigåer. 17 år gammel dro han til sjøs og og seilte i utenriksfart før han i 1875, 21 år gammel, tok styrmannseksamen. To år senere fikk han skippersertifikat og seilte blant annet en stund på Trøndelagskysten, og fra 1882 til USAs østkyst. I 1884 forliste skipet han var styrmann på utenfor vestkysten av Skottland, og alle seks om bord ble reddet i land.

Over Grønland

Sverdrup ble anbefalt som deltaker på Fridtjof Nansens planlagte skiferd over Grønland av Nansens bror Alexander Nansen (1862—1945), som da var fullmektig hos sorenskriveren i Namsos. Alexander kunne fortelle at Sverdrup var sterk, utholdende og kunne klare seg godt. Sverdrup hadde meldt seg allerede i brev til Fridtjof som interessert i ferden. Hans dårlige økonomi samt vanskeligheter med å få en ny passende jobb til sjøs spilte antagelig inn.

Skiferden i 1888 over Grønlands innlandsis ble strabasiøs, men var en suksess som etablerte Nansen som en stor polarfarer, og Sverdrup som en sindig og pålitelig deltaker. Sverdrups ro under en nattevakt på et svært utsatt isflak som gruppen måtte oppholde seg på før de klarte å komme seg i land på østkysten er tilnærmet legendarisk. Han lot kameratene sove videre mens han kontinuerlig vurderte hvor mye vind og bølger tæret på det stadig minkende isflaket. Det var også Sverdrup som bygde den lille seilduksbåten som han og Nansen brukte for å nå frem til Godthåb (nå Nuuk) etter å ha gjennomført kryssingen til vestkysten.

De seks mennene måtte overvintre i Godthåb, i og med at siste båt til Danmark hadde seilt før de nådde frem. Her lærte de blant annet å mestre kajakkpadling. De kom tilbake til Kristiania 30. mai 1889 til en overveldende mottakelse, og 14. juni ble Sverdrup og Kristian Kristiansen hyllet i Steinkjer. Kristiansen kom fra en husmannsplass på gården Trana like utenfor Steinkjer, som Sverdrups far hadde kjøpt i 1874. Den vinteren fikk Sverdrup jobb som skipper ut fra Mandal og senere på andre skip.

Den første Fram-ferd (1893—1896)

Sverdrup gjorde et så godt inntrykk på Nansen at han ble ansatt som kaptein og nestkommanderende på polarskipet Fram under driften over Polhavet. Allerede i 1891 var Sverdrup delaktig i Nansens planer og han ble tett involvert i byggingen av skipet som Colin Archer i Larvik sto for. Da Nansen og Hjalmar Johansen dro fra skipet i mars 1895, var det Sverdrup som fikk hele ansvaret for skipet og mannskapet til de ankom Norge igjen i august 1896. Triumfferden sørover kysten til Kristiania ble en lang rekke med fester, middager og hyllester. Etterpå dro Sverdrup nordover igjen til Steinkjer hvor det var arrangert folkefest. Det var ingen tvil om at Sverdrup nå var en folkehelt. Sommeren 1897 var Sverdrup skipsfører på rutebåten Lofoten, som drev turisttrafikk på Svalbard. Hans berømmelse etter den nylig avsluttede Fram-ferden gjorde nok sitt til at turen ble fullbooket.

Den andre Fram-ferd (1898—1902)

Før Sverdrup var ferdig med å losse Fram ved Lysaker utenfor Kristiania i september 1896 hadde Nansen spurt om han kunne tenke seg en ny ferd nordover. Konsul Axel Heiberg og bryggerigrunnleggerne Amund og Ellef Ringnes var villige til å utruste ekspedisjonen. Planen var å seile nordover langs Grønlands vestkyst så langt nord som mulig for så å ta seg videre med hundespann rundt nordkysten og sørover østkysten. Hensikten var vitenskapelige undersøkelser og geografisk utforskning av denne nordligste delen av Grønland.

I løpet av 1897 rakk Sverdrup reiser til både Russland og England for å sikre støtte til den planlagte ekspedisjonen. Han var i tillegg opptatt med ombyggingen av Fram hos Colin Archer i Larvik for blant annet å gjøre plassen under dekk større og mer behagelig. Han kom også på kant med Nansen over rettigheter til bokutgivelse fra den nylig avsluttede ferden. Denne uenigheten kom til å prege forholdet lenge.

Denne gangen skulle det være vitenskapsmenn om bord, noe Nansen ikke hadde fått til på den første ferden. Fire av de 16 deltakere var vitenskapsmenn: den danske zoolog Edvard Bay, den svenske botaniker Herman Georg Simmons, kartograf Gunnar Isachsen og geolog Per Schei. Disse ble plassert under nestkommanderende Victor Baumann og ikke direkte under Sverdrup, noe som forårsaket en del gnisninger og misnøye under ekspedisjonen. En annen deltaker var altmuligmann og jeger Ivar Fosheim som Sverdrup fikk et nært forhold til.

Ekspedisjonen skulle opprinnelig gå til nordsiden av Grønland, men vanskelige isforhold stoppet seilasen nordover Grønlands vestkyst og Fram ble i stedet seilt vestover til øyene nord for det kanadiske fastlandet. Det var planlagt tre overvintringer, men Fram ble innestengt av isen etter den tredje og en fjerde måtte til. I løpet av det første året døde to av mannskapet: fyrbøter Ove Braskerud og legen Johan Svendsen. Sistnevnte begikk selvmord.

Ekspedisjonen kom ellers til å bli en av de mest vellykkede i sin tid. Det vitenskapelige materialet som ble innsamlet resulterte i 35 avhandlinger. Kartene som ble utarbeidet av Gunnar Isachsen ble brukt av kanadiske myndigheter helt frem til slutten av 1960-tallet. Det kartlagte området dekket et areal på omkring 150 000 kvadratkilometer og inkluderte de tre store øyene Axel Heibergs Land, Amund Ringnes' Land og Ellef Ringnes' Land. Disse har senere fått fellesbetegnelsen Sverdrup Islands og inngår i øygruppen Queen Elizabeth Islands. Mange andre navn på ekspedisjonsdeltakere og andre personer som hadde en tilknytning til ekspedisjonen står fremdeles på moderne kart. Ekspedisjonen ble regnet som den største geografiske landevinning inntil da.

Til tross for at Sverdrup annekterte landområdet på vegne av Norge viste ikke regjeringen interesse for å følge det opp. Canada tok området innunder seg i 1925, og like før Sverdrup døde i 1930 ble han tilkjent 67 000 kanadiske dollar fra den kanadiske staten som en form for kompensasjon eller anerkjennelse for hans pionerutforskning der.

Nye eventyr

En fast jobb og rikelig med penger kom aldri Sverdrups vei. Etter hjemkomsten i 1902 forsøkte han seg på noe helt annet. Han kjøpte og drev en plantasje på det østlige Cuba noen få år, men det ble mislykket. Han prøvde deretter i 1910 å drive selfangst og hvalfangst både ved Grønland og utenfor Alaska, delvis med Ivar Fosheim som kompanjong. Heller ikke det gikk spesielt bra.

Russiske unnsetningsekspedisjoner

Sverdrup beholdt sitt ry som en fremragende ishavskaptein. I 1914, i sitt 60. år, ble han bedt av russiske myndigheter om å lete etter tre forsvunne russiske ekspedisjoner i Polhavet nord for nordvest Sibir. Sverdrup var kaptein på Eclipse som overvintret 1914—1915 i Karahavet. Ingen av de tre ekspedisjonene ble funnet, men til gjengjeld viste det seg at to isbrytere fra den russiske marinen, Tajmyr og Vajgatsj, i transitt i Nordøstpassasjen hadde satt seg fast i isen like ved Kapp Tsjeluskin. Situasjonen var kritisk for de åtti menn om bord. I slutten av april 1915 dro Sverdrup på en nesten seks ukers hundesledetur fra Eclipse til Tajmyr og 39 av de russiske mannskapene ble hentet over til Eclipse. Dette avverget det som ellers kunne ha blitt en tragedie for de russiske mannskapene.

I 1920 ble Sverdrup, nå 65 år gammel, igjen bedt om å utruste en redningsekspedisjon for et russisk skip. Denne gangen var det Solovej Budimirovitsj som med 85 flyktninger fra den russiske borgerkrigen om bord var drevet med isen inn i Karahavet. Denne gang fikk Sverdrup isbryteren Svjatogor til rådighet og unnsatte russerne. Aksjonen ble dramatisk på bakgrunn av den russiske borgerkrigen og motsetningene mellom 'de hvite' og 'de røde' på hver sin side.

De siste seilasene

I 1921 var Sverdrup kaptein på en ny russisk isbryter, Lenin, som han hentet i Storbritannia og førte sammen med flere lasteskip fra Murmansk til elven Ob. I 1923 var han på Svalbard som sakkyndig for bygging av en kullutskipningshavn for Store Norske Spitsbergen Kulkompani. I 1924 reiste han som passasjer til de karibiske øyer og han var samtidig igjen interessert i mulighetene innen hvalfangst. I 1925 og 1926 forhørte han seg med russiske myndigheter i forbindelse med en vitenskapelig ekspedisjon til Frans Josef land, men det ble ikke noe av den. Det er imidlertid tydelig at Sverdrup gjennom det meste av livet hadde økonomiske problemer som ikke minst skyldtes flere feilslåtte investeringer.

Frams redningsmann

Otto Sverdrups grav på Vestre gravlund i Oslo i 2021. Hans kone Gretha og barna Otto og Hjørdis er også gravlagt der.
Gravstøtte

Sverdrups hjerte banket for polarskuta Fram, som han hadde vært sterkt knyttet til i alle årene fra 1891 til 1902. I 1925 lå Fram ved en bøye i Horten og var i dårlig forfatning. Otto Sverdrup ble den første lederen av Framkomiteen i 1925 (Frammuseets styre) og jobbet med bevaringen av skuta helt frem til sin død.

Den 17. mai 1930 var Sverdrup æresvakt ved Nansens båre, og 26. november samme året døde han selv. Han og kona Gretha hadde da bodd siden 1908 i villa Homewood i Sandvika, Bærum. Sverdrup ble gravlagt på Vestre gravlund i Oslo.

Utmerkelser

Sverdrup mottok gjennom livet en lang rekke utmerkelser fra flere land inkludert gullmedaljer fra Det norske geografiske Selskab (1889), Royal Geographical Society (1903) og en rekke andre geografiske selskaper. Han ble utnevnt til kommandør av 1. klasse av Den kongelige norske St. Olavs Orden etter den 1. Fram-ferd 1896 og ble tildelt Storkorset i 1902 «for berømmelig videnskabelig Opdagelsesreise». I 1928 ble han utnevnt til æresdoktor ved University of St. Andrews i Skottland. En statue av Otto Sverdrup ble avduket av kronprins Olav i Gamleheimsparken i Steinkjer 21. juli 1957 i forbindelse med Steinkjers 100-årsjubileum. Statuen var utført av Carl Edvard Paulsen. På Otto Sverdrups plass i Sandvika i Bærum, står Per Ungs statue av Sverdrup fra 1999.

Sverdrup utga bøkene Nyt land (2 bind i 1903) og Under russisk flag (1928).

Familie

Den 12. oktober 1891 giftet Sverdrup seg i Kristiania med sin kusine Gretha Engelschiøn (1866—1937). Datteren Audhild ble født i 1893, tre måneder før Sverdrup reiste ut igjen med Nansen. Sønnen Otto ble født i 1897 og datteren Hjørdis i 1904.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Hegge, Per Egil: Otto Sverdrup : aldri rådløs, 1996, isbn 82-7201-201-4, Finn boken
  • Otto Sverdrups dagbøker i: Mannskapets dagbøker, Første Fram-ferd 1893-96, 3 bind, Frammuseet 2020, isbn 978-82-8235-111-9
  • Wisting, Alexander: Otto Sverdrup: Skyggelandet, en biografi, 2014, isbn 978-82-489-2040-3

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg