Ekspedisjoner og oppdagelser i Arktis, Nordområdene.

Den første langveisfarer som krysset polarsirkelen var sannsynligvis grekeren Pytheas. Han kom ca. år 325 fvt. til et land som han kalte Thule; her var solen midtsommers oppe hele natten, og på den andre siden av Thule lå det «stivnede hav». Pytheas ble av sine samtidige oppfattet som en fantast og skrytepave.

Først 1000 år senere, ca. år 700, oppdaget irske munker Færøyene og 100 år senere Island. Munkenes ferder fikk ingen praktisk betydning. 60–70 år senere begynte det norske landnåm på Island, og da alt brukbart land var tatt ca. 100 år senere, seilte Eirik Raude vestover for å utforske det landet som Gunnbjørn Ulvsson hadde sett langt inne i drivisen vest for Island.

Eirik nådde inn til Grønlands sørvestkyst og utforsket i årene 982–985 landet nordover til Disko Bugt. Så drog han tilbake til Island, hvor fortellingene om det nye landet, som han kalte Grønland, vakte stor interesse. Året etter seilte han på ny til Grønland, nå som leder for et kolonisasjonsforetak i stor stil. 35 skuter la ut fra Island, lastet med menn, kvinner og barn, husdyr og nødvendige redskaper for å kunne bosette seg i et nytt land.

Bare 14 skuter nådde frem; de øvrige forliste eller drev tilbake til Island igjen. De som kom frem, bet seg fast i det nye landet, og snart reiste det seg forholdsvis tettgrendte bygder på Grønlands vestkyst.

Eiriks sønn Leiv fulgte i sin fars fotspor. Langt ute i havet mot vest var det sett nytt land, og i 999, mener man, seilte Leiv fra Brattalid, farens høvdingesete på Grønland. Han oppdaget Helluland (Baffin Island), Markland (Labrador) og Vinland (Nova Scotia-området?). Her var det et tiltalende land som bød på gode livsvilkår, og Leiv og hans folk ble der vinteren over. Men da sommeren kom, vendte de tilbake til Grønland.

Flere Vinlandsferder fulgte, men her skal bare nevnes Torfinn Karlsevnes i ca. 1020. Tre skuter drog ut fra Grønland med 160 mennesker om bord – menn, kvinner og barn. De brakte også med seg husdyr og annet utstyr for bosetting. Men innbyrdes stridigheter og kamper med indianerne brakte hele foretaket i ulage. Den fjerde sommeren ble det oppgitt, og Torfinn vendte tilbake til Grønland. Det lille norrøne samfunn på Grønland hadde ikke det overskudd som en ny stor ekspansjon krevde.

En annen reise mot nord som også bør minnes, er Ottars. Han var håløyging og høvding, og bodde lengst nord av alle nordmenn, sannsynligvis på Gibostad eller like i nærheten. På slutten av 800-tallet seilte han nordover mot utbygdene, forbi Nordkapp, langs Kolahalvøya og inn i Kvitsjøen. Hans verdifulle beretning om denne ferden ble nedskrevet av kong Alfred den store under et besøk Ottar gjorde ved hans hoff omkring 890. I de islandske annaler for 1194 fortelles det om oppdagelsen av Svalbard. Om dette området er identisk med det vi nå kaller Svalbard, er vanskelig å si.

Disse ekspedisjoner tilhørte en storhetstid i norsk historie; svartedauden etterlot et utarmet Norge, og utover på 1300-tallet stagnerte norsk foretaksomhet for lange tider, men andre land overtok. Giovanni Caboto (John Cabot) gjenoppdaget det nordamerikanske fastland i 1497, og hans ferder gav støtet til de store fiskerier ved Newfoundland og Labrador. På denne tiden var det at spekulasjonene om å finne nye sjøveier til eventyrlandene i Østen tok form. Ønskemålet var å finne seilbare ruter nord for den gamle og nye verden.

Martin Frobisher innleder Nordvestpassasjens historie. På sine reiser i 1576–1578 oppdaget han Hudsonstredet mellom Labrador og Baffin Island.

John Davis, som gjorde tre reiser i tidsrommet 1585–1587, oppdaget Davisstredet og fulgte Grønlands vestkyst til 72° 12ʹ n.br. Hans ferd gav støtet til hvalfangsten i disse farvannene, en fangst som brakte briter og hollendere stort utbytte.

Henry Hudson foretok flere mislykte reiser mot nordøst, drog så mot nordvest, undersøkte Hudsonstredet, som var oppdaget av Frobisher, og trengte i 1610 inn i Hudson Bay. Her overvintret han, men omkom etter et mytteri.

I 1615 og 1616 søkte Robert Bylot og William Baffin å finne en forbindelse mellom Hudson Bay og Stillehavet. De oppdaget Baffinbukta og nådde et godt stykke nord i Smithsundet, til 77° 30ʹ n.br., en rekord som først ble slått på 1800-tallet. Baffin oppdaget også Lancastersundet, som senere skulle vise seg å være innfallsporten til Nordvestpassasjen. Han ble stanset av drivis og måtte oppgi håpet om å trenge videre frem.

Også Jens Munks dansk-norske ekspedisjon i 1619–1620, det siste av Christian 4s forsøk på å finne en nordvestpassasje, ble mislykket, likeledes Luke Fox' og Thomas James' ferd i 1631. Selv den store belønningen på 20 000 pund som ble oppsatt av det britiske admiralitet i 1743, klarte ikke å lokke til nye forsøk.

Det gikk nesten 200 år før noen på ny forsøkte å finne Nordvestpassasjen. Edward Parrys ekspedisjon i 1819–1820 brakte løsningen et godt stykke nærmere. Han seilte inn Lancastersundet, fortsatte vestover gjennom Barrowstredet og Melvillesundet til Melville Island og oppdaget dermed størstedelen av Nordvestpassasjen. På sin neste ekspedisjon 1821–1823 prøvde Parry en ny rute gjennom Hudsonstredet og Fox-bassenget, men ble stoppet av isen.

John Ross brukte på sin ekspedisjon i 1829–1833 det første dampfartøy i arktiske farvann. Han oppdaget og utforsket Boothia Peninsula og var den første som bestemte den magnetiske nordpols beliggenhet (70° 05ʹ n.br. og 96° 46ʹ v.l.). Senere har den magnetiske pol flyttet seg betydelig i nordvestlig retning.

I 1837–1839 seilte P. W. Dease og Th. Simpson nedover Mackenzie River og utforsket den vestlige delen av Nordvestpassasjen.

I mars 1845 seilte Sir John Franklin ut med en stor ekspedisjon for å rette et avgjørende angrep på sjøveien nord for det amerikanske kontinent. Han hadde datidens to beste ishavsskuter, Erebus og Terror, til disposisjon. En hvalfangerskute de traff i Baffinbukta var den siste kontakt med utenverdenen, senere hørte man ingenting. Hovedforløpet er likevel kjent. Skutene ble sittende fast i den svære pakkisen som trenger ned mot nordvestkysten av King William Island og kom ikke løs. Franklin døde i juni 1847. De gjenlevende forsøkte antakelig å ta seg sørover mot fastlandet våren etter, men alle omkom.

I de følgende årene ble det sendt ut en lang rekke ekspedisjoner for å søke etter Franklin-ekspedisjonen. Ommanney fant i 1850 ved Beechey Island de første spor etter den. Samme år førte McClure sin ekspedisjon østover fra Beringstredet. Fartøyet ble senere fast på nordsiden av Banks Island. Her ble de unnsatt sommeren 1853 av en annen ekspedisjon og ført videre østover og hjem. McClure var således den første som gjennomførte Nordvestpassasjen, men han klarte ikke å seile sin skute gjennom. Han fikk som nasjonal belønning 10 000 pund, halvparten av den oppsatte belønning for å seile gjennom Nordvestpassasjen.

John Rae fikk i 1854 av eskimoer gjenstander som uten tvil hadde tilhørt Franklin, og fikk en utsatt belønning på 10 000 pund. Franklin-ekspedisjonens skjebne ble helt klarlagt ved McClintocks ferd i 1857–1859. Han fant blant annet i en varde ved Victory Point på King William Island den berømte rapporten som i store trekk klarla hele tragedien.

Ettersøkningen etter Franklin var en veldig innsats. 33 ekspedisjonsfartøyer og mange hundre mann overvintret i det kanadiske polararkipel i tiåret 1849–1859. Man må antakelig helt frem til Det internasjonale geofysiske år 1957–1958 for å finne en lignende aktivitet i polarstrøkene. Den siste ettersøkningsekspedisjonen ble ledet av Schwatka 1877–78. Han utforsket King William Island nøyere og fant enda noen nye rester fra Franklin-ekspedisjonen.

Otto Sverdrup utforsket under annen Fram-ekspedisjon 1898–1902 store ukjente områder vest for Grønland. Roald Amundsen seilte 1903–1906 med Gjøa gjennom Nordvestpassasjen i sin helhet. Han stoppet to år (23 måneder) i Gjoa Haven på sørkysten av King William Island for å drive systematiske jordmagnetiske undersøkelser ved magnetpolen. Gjøa fikk enda en tredje overvintring ved Herschel Island nær munningen av Mackenzie River før den slapp ut i Beringstredet.

Knud Rasmussen reiste på femte Thule-ekspedisjon 1921–1924 gjennom området fra Baffinbukta til Beringstredet med hundesleder. 1940–42 drog en ekspedisjon utsendt av det kanadiske Mounted Police gjennom Nordvestpassasjen fra vest mot øst. Leder var den norskfødte Henry Larsen og fartøyets navn var St. Roch. To år senere, sommeren 1944, ble ferden gjort i motsatt retning på 86 dager. Lederen var den samme.

I slutten av 1950-årene seilte den kanadiske isbryteren Labrador og de to amerikanske isbryterne Burton Island og Northwind gjennom Nordvestpassasjen på én sommer. Etter oljefunnene i det arktiske Nord-Amerika har sjøveien langs Nord-Amerikas nordkyst fått ny aktualitet. Både i 1969 og 1970 foretok et forsterket tankskip, Manhattan, hjulpet av isbrytere, forsøksturer i farvannene nord for Canada.

På initiativ av Sebastiano Caboto ble det «muskovittiske handelskompani» stiftet i London i 1551. Det så som en av sine hovedoppgaver å knytte forbindelser med Kina langs en nordøstlig sjøvei. I 1553 ble Hugh Willoughby sendt mot nordøst med tre skip. Han nådde så langt øst som Novaja Zemlja, men ble tvunget til å overvintre på Murmansk-kysten, hvor han og mannskapet omkom. Hans nestkommanderende, Richard Chancellor, nådde imidlertid tilbake med sitt skip, etter å ha foretatt en eventyrlig sledeferd fra Dvinas munning til Moskva, hvor han knyttet handelsforbindelser med tsaren, Ivan den grusomme.

Noe senere oppdaget Stephen Borough Ostrov Vajgatsj og innløpene til Karahavet. Men omkring 1580 oppgav britene forsøkene mot nordøst, og nederlenderne overtok. Nederlandske ekspedisjoner seilte 1594–1596 mot nordøst og nådde inn i Karahavet, hvor de ble stoppet av isen. I 1596 oppdaget de Svalbard.

I årene 1734–1743 drev Den store nordiske ekspedisjon, organisert og utrustet av Russland, vidstrakte undersøkelser langs sibirkysten. En ledende skikkelse var dansken Vitus Bering. Et av ekspedisjonens medlemmer, Tsjeljuskin, oppdaget Asias nordligste pynt, Mys Tsjeljuskin (Kapp Tsjeljuskin) i 1742. Bering hadde alt i 1728 seilt gjennom Beringstredet.

En østerriksk-ungarsk polarekspedisjon 1872–1874, under ledelse av Julius von Payer og Karl Weyprecht, hadde også Nordostpassasjen som mål. Ekspedisjonsfartøyet Tegethoff ble fast i isen ved nordspissen av Novaja Zemlja og ett år senere skrudd opp mot sørkysten av Zemlja Frantsa Iosifa (Frans Josef Land), som da ble oppdaget og utforsket. Fartøyet måtte forlates her, men ekspedisjonen tok seg frem, først over drivisen, så i skipsbåter som de hadde trukket med seg på sledene, til Novaja Zemlja. Her traff de russiske fangstfartøyer som førte dem til Vardø.

N. A. E. Nordenskiöld hadde forberedt seg godt ved flere rekognoseringsferder til Karahavet da han i 1878 reiste ut med Vega for å trenge gjennom Nordøstpassasjen. Nordenskiöld nådde nesten frem første sommer, ikke mange milene skilte ham fra åpent vann nord for Beringstredet da Vega frøs inne på nordsiden av Tsjuktsjerhalvøya (Tsjukotskij Poluostrov). Sommeren 1879 var den første ferden gjennom Nordøstpassasjen fullført. To russiske isbrytere under ledelse av B. A. Vilkitskij seilte i 1913–1915 gjennom Nordostpassasjen fra øst til vest.

Den tredje reisen gjennom Nordøstpassasjen ble gjort av Roald Amundsen under første del av Maud-ekspedisjonen 1918–20. Maud måtte overvintre to ganger. Den neste som seilte denne veien var den russiske polarforskeren O. Schmidt med isbryteren Sibirakov i 1932. På denne ferden, som ble gjennomført på en sesong, ble Severnaja Zemlja for første gang passert på nordsiden.

Året etter kom isbryteren Tsjeljuskin nesten frem til Beringstredet fra vest, men ble fast i isen og skrudd ned. Alle ombord ble imidlertid reddet ved hjelp av fly. I 1933 ble Sentraladministrasjonen for den nordlige sjøvei (Glavsevmorput) opprettet i Moskva, med en vitenskapelig avdeling i St. Petersburg.

Et veldig arbeid ble gjort fra sovjetisk (senere russisk) side for å utvikle skipsfarten langs sibirkysten. Isbrytere holder så vidt mulig ruten åpen sommer og høst.

Hvalfangerne skapte myten om det åpne polarhav; enkelte steder i drivisen fant de åpne arealer og fikk god fangst. Det ble vanlig å tro at is bare dannet seg i nærheten av land hvor det var mye ferskvann fra elvene, og at man ville finne åpent vann alle steder i polarhavet bare man var langt nok unna land.

Fremtredende geografer som A. Petermann støttet denne oppfatningen, og amerikanerne Hayes og Kane hevdet å ha sett det åpne polarhavet på sine ferder på midten av 1800-tallet.

Henry Hudsons plan var å nå Stillehavet ved å legge kursen tvers over Polhavet i 1607. Han kom imidlertid ikke lenger enn til vel 80° n.br. ved nordkysten av Spitsbergen.

John Phipps nådde her 80° 48ʹ n.br. i 1773, og William Scoresby 81° 30ʹ n.br. i 1806. Edward Parry nådde i 1827 på en kombinert båt- og sledeferd fra nordkysten av Spitsbergen helt til 82° 45ʹ. Adolf Erik Nordenskiöld mistet sine trekkdyr (reinsdyr), og måtte oppgi fremstøtet mot Nordpolen i 1872–73.

S. A. Andrée forsøkte, som den første, luftveien i 1897, men ballongen falt ned på isen på 83° n.br. De tre ekspedisjonsdeltakerne måtte ta seg sørover på drivisen og kom 5. oktober i land på Kvitøya. Her omkom de alle noe senere på høsten. 33 år senere ble leiren funnet av Bratvaag-ekspedisjonen.

I 1925 nådde Roald Amundsen med to flybåter 87° 43ʹ n.br. I 1926 fløy R. E. Byrd fra Ny-Ålesund til Nordpolen og returnerte til samme sted etter 16 timers flytur. Senere er det på faglig grunnlag reist sterk tvil om hvorvidt Byrd virkelig nådde Nordpolen. Noen dager senere startet Roald Amundsen fra samme sted med luftskipet Norge og krysset polhavet over Nordpolen til Alaska. I 1928 fløy Umberto Nobile med luftskipet Italia, også fra Ny-Ålesund, nådde Nordpolen, men havarerte på tilbaketuren. Det var under de redningsaksjonene som da ble satt i gang at Roald Amundsen omkom.

Kaptein Umberto Cagni, nestkommanderende på hertugen av Abruzzis ekspedisjon, nådde i 1901 frem til 86° 34ʹ n.br. på en sledeferd fra Ostrov Rudolfa (Rudolføya) og slo dermed Nansens rekord fra 1895 med 50–60 km.

Fridtjof Nansen seilte i 1893 Fram inn i isdriften ved Novosibirskije Ostrova (Nysibirøyene) for å nå Nordpolen. Den 14. mars 1895 forlot han Fram med én mann (Hjalmar Johansen) for å forsøke å ta seg frem over drivisen til polen med hundeslede. Den 7. april nådde de 86° 4ʹ n.br. De hadde presset seg til det ytterste, men isen drev mot sør og hadde berøvet dem mange av de milene som de hadde slitt seg nordover. Nansen besluttet å snu, og satte kurs for Zemlja Frantsa Iosifa.

25 år senere forsøkte Amundsen med Maud å foreta en lignende drift i håp om å nå nærmere polen. Det lyktes imidlertid ikke å få Maud inn i isdriften. Det vitenskapelige arbeidet under Maud-ekspedisjonen, som ble ledet av H. U. Sverdrup, gav likevel betydelige resultater. I 1937 ble den russiske isbryteren Sedov fast i isen og drev etter omtrent samme kurs som Fram, men noe nordligere. Sitt nordligste punkt, 86° 40ʹ, nådde Sedov den 29. aug. 1939.

Mange ekspedisjoner har også lagt veien over Grønland eller Ellesmere Island mot Nordpolen. Blant de mest kjente er den britiske nordpolsekspedisjonen under ledelse av George Nares 1875–1876. Fra vinterhavnen på nordsiden av Ellesmere Island nådde polpartiet under ledelse av Albert Markham 83° 20ʹ n.br., som den gang var rekord.

Greely-ekspedisjonen 1881–1884, sendt ut av USA i det første internasjonale polarår, hadde som en av sine oppgaver å trenge lengst mulig frem mot polen. Fra hovedkvarteret i Fort Conger på Ellesmere Island nådde polpartiet under løytnant Lockwood 83° 23ʹ n.br., som var ny rekord. Men oppholdet på Ellesmere Island endte med tragedie. På grunn av flere uheldige omstendigheter kom ikke skip for å hente ekspedisjonen før sommeren 1884. Av de 25 mann var da bare sju, deriblant Greely selv, fremdeles i live.

Amerikaneren Robert Peary nådde i 1902 84°17ʹ n.br. nord for Ellesmere Island, i 1906 kom han til 87° 05ʹ n.br., i sitt tredje forsøk i 1909 beseiret han angivelig Nordpolen 6. april 1909, men dette har senere blitt trukket i tvil. Kort før var imidlertid amerikaneren Frederick Cook kommet tilbake etter ufrivillig overvintring i Jones Sound. Cook erklærte å ha vært på Nordpolen 21. april 1908, men hans beviser ble ikke godkjent av en nedsatt kommisjon, og Cook har gått over i historien som «Nordpolsvindleren».

I 1906–1907 sendte fyrst Albert I av Monaco en ekspedisjon til Svalbard for å foreta vitenskapelige undersøkelser, under ledelse av nordmannen Gunnar Isachsen. Dette dannet opptakten for systematisk norsk utforsking av Arktis og opprettelsen av Norsk Polarinstitutt i 1928 (dengang Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser).

Den 1. august 1958 dykket den amerikanske atomdrevne undervannsbåten Nautilus inn under isen nord for Point Barrow på nordkysten av Alaska, passerte Nordpolen og kom igjen til overflaten vest for Svalbard etter 96 timers ferd under isen og en tilbakelagt distanse på 1830 nautiske mil. Få dager etter passerte søsterskipet Skate Nordpolen i motsatt retning. Etter å ha vært oppe ved Station Alpha i nærheten av Nordpolen vendte Skate tilbake igjen til Atlanteren etter ti døgns krysstokt under isen. Senere har andre undervannsbåter foretatt ferder under polisen.

De egentlige oppdagelsesreisers tid er nå forbi. De undersøkelsene som har pågått i den senere tid, har til hensikt å utforske polarlandenes naturforhold og mulighetene for praktisk utnyttelse. Den strategiske rolle er dessuten av stor betydning.

En lang rekke stasjoner er opprettet, enten på land eller på svære, drivende «is-øyer». Norges forskningsstasjon i Arktis er «Sverdrupstasjonen» i Ny-Ålesund på Svalbard som drives av Norsk Polarinstitutt. Ny-Ålesund har de senere år, i tråd med Stortingets ønske, utviklet seg til å bli en internasjonal forskerlandsby. I Longyearbyen på Svalbard er det spesielt satellittbasert forskningsvirksomhet som utmerker seg. I Longyearbyen finnes også Universitetssenteret på Svalbard, UNIS.

Interessen for det klassiske transportmidlet i polartraktene, slede og hundespann, er imidlertid ikke død. Flere ekspedisjoner fra de senere år må likevel sies å ha beveget seg hovedsakelig på det rent sportslige plan.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.