Føljetong brukes i dag mest om serier der konflikten eller fortellingen utvikler seg over flere episoder mot en endelig slutt, på fjernsyn eller på strømmetjenester som Netflix og radiopodcaster. For å sikre at publikum følger med fra en episode til den neste, slutter hver episode gjerne med en cliffhanger .

Føljetong ble tidligere benyttet om en fortsettelsesfortelling i en avis eller et ukeblad. De første føljetongene ble trykt i britiske og franske aviser tidlig på 1800-tallet.

Daniel Defoes roman Robinson Crusoe gikk som føljetong i Original London Post i 1719 og 1720. Mange berømte forfattere som Honoré de Balzac , Alexandre Dumas , Gustave Flaubert , Victor Hugo , Edgar Allan Poe og Arthur Conan Doyle skrev føljetonger. Avisene konkurrerte om å ha de mest populære føljetongene, som økte salgs- og opplagstallene. I Frankrike ble det rundt 1830-tallet vanlig at føljetongene ble publisert på avisenes førsteside og de mest populære seriene virket positivt inn på befolkningens leseferdigheter. For forfatterne kunne en suksessfull føljetong være innbringende, de tjente først penger på publisering i avis og deretter på en samlet bokutgave.

Føljetongformatet passet også godt til radioserier. De såkalte såpeseriene begynte som radioføljetonger beregnet på husmødre, og fikk kallenavnet såpeopera fordi de ble sponset av såpeprodusenter.

«Guiding Light» startet som en amerikansk radioføljetong i 1937, og ble overført til TV i 1952. De meste kjente amerikanske tv-føljetongene er Dallas (1978-1991) og Dynastiet (1981-1989). I Norge er Hotel Cæsar (1998-2017) den lengstlevende tv-føljetongen.

Ordet kommer av fransk 'lite blad', opprinnelig brukt om gratis tilleggsblad til en avis.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.