Eva Nansen

Som yngste datter av presten og zoologen Michael Sars og hans hustru Maren vokste Eva Helene Sars opp i frilynte omgivelser. Moren var en gudbenådet forteller, vertinne og organisator og en av de sterkest profilerte norske kvinnene under det moderne gjennombrudd. Hennes salong i Christiania samlet det meste av den kulturelle eliten og ble et viktig arnested for venstrebevegelsen. Faren tok et prestekall på Vestlandet mest for å få drive sine studier i zoologi, og i 1855 ble han professor i Christiania. Som yngstebarn fikk Eva frie tøyler og vokste opp til en sterk og selvstendig ung kvinne.

I fem år fikk hun sangundervisning av sin søster Mally og svogeren Thorvald Lammers, sin tids mest kjente norske baryton. I 1881 debuterte hun i Musikforeningen. I årene som fulgte sang hun ofte på konserter, og 1886/1887 studerte hun videre hos Madame Désirée Artôt i Berlin. Stemmen var ikke av de kraftigste, men den var ren og klangfull. Hun valgte derfor å spesialisere seg i romansesang og perfeksjonerte der tekstuttalen og det dramatiske uttrykk i tolkningen. Hun turnerte i Norge og Norden, blant annet sammen med flygelvirtuosen Erika Lie Nissen, og overalt møtte de ovasjoner og begeistring.

Da Eva Sars møtte Fridtjof Nansen i skisporet i 1888, var hun således en etablert og feiret sangerinne. Hun var tre år eldre enn han, hadde en sterk familiebakgrunn og var en dyktig skiløper. Hun kom til å få stor betydning for kvinnenes muligheter til å delta i vintersporten på lik linje med menn, blant annet gjennom et forsvar for kvinnens rett til friluftsliv og idrett i Verdens Gang i 1893. Hun fremstilte et nytt kvinneideal: den sunne, sterke og selvstendige kvinnen. Da de giftet seg, skrev Nordisk Musiktidende: «At hun ikke trækker sig tilbage fra kunstnerlivet vil saaledes vistnok glæde enhver Sang- og Musikven.»

Samlivet ble problematisk. Eva var riktignok den eneste Fridtjof kunne betro seg til, og hun forble alltid en viktig person for ham. Men han var langt fra trofast. Mens Fridtjof som nygift polfarer hadde lengtet hjem til Eva i en slik grad at det gikk ut over hans beslutningsevne, kom han senere til å lengte mer bort. Hun forble hans trygge havn, men han var en jeger og kom stadig tilbake til uttrykket om at «lykken er der hvor du ikke er». Når han var hjemme, kunne han være en dominerende ektemann og tyrannisk far, som mente barna burde herdes heller enn vises ømhet.

Med sin store kulturelle ballast og sterke og varme personlighet var Eva i stand til å skape et godt hjem både for sine barn og sin mann, og hun tok også opp sin mors tradisjon med å holde åpen søndagssalong, der hun flittig holdt huskonserter. I sin manns fraværsperioder sang hun på konserter; når han var hjemme, holdt hun selskaper for vennekretsen. Sin siste offentlige konsert holdt hun i november 1899. Hun sang de nye Haugtussasangene av Edvard Grieg og Arne Garborg, og Garborg, som hørte på, syntes hun var Veslemøy. Hun fortsatte å ta imot elever og synge på private arrangementer, men viet seg ellers sin funksjon som «salongvertinne» i villaen Godthaab, fra 1901 Polhøgda, på Lysaker.

Maren Sars var død i 1898, og Nansens hjem overtok som møtested for de gamle venstreintellektuelle. Eva var den perfekte vertinne, enten hun tok imot gjester eller holdt musikksoareer for kunsteliten. Høsten 1907 ble hun imidlertid syk og døde av lungebetennelse 9. desember, 49 år gammel.

• musikk i Norge

• Nordisk Musiktidende, 1886–1889
• Revyen, 1895
• O. M. Sandvik: biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 9, 1940
• K. H. Brox: Eva og Fridtjof Nansen. Et samliv, 1991
• R. Huntford: Fridtjof Nansen. Mennesket bak myten, 2001
• Inger Elisabeth Haavet: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2), bind 6, 2003