Isostasi, jordskorpens tendens til å oppnå en likevektstilstand. Den underste delen av jordskorpen er plastisk og kan derfor gi etter for trykk. Delene av den ytre jordskorpen kan betraktes som faste legemer som flyter i en seig væske. Av dette fremgår at fjellkjeder og andre områder som stikker høyt opp, må bestå av lettere materiale enn de dypere partiene, særlig bunnen under verdenshavene. Dette er bekreftet ved seismiske undersøkelser, som viser at den øvre, lette jordskorpe er 30–40 km tykk under kontinentene, og høyst 10 km under verdenshavene. Under det lette laget kommer et tyngre, slik at alle tyngdeforskjeller er utlignet ved 120 km dyp.

Om et område utsettes for erosjon, og store masser fjernes, vil området bli lettere og derfor løftes opp. Omvendt vil områder der det avsettes store mengder sedimenter (f.eks. bassenger) stadig synke under den økende vekt. Opphører sedimentasjonen henholdsvis erosjonen, vil bevegelsene etter hvert avta, idet en ny isostatisk likevekt etableres.

I områder med jordskorpebevegelser vil det ikke være isostatisk likevekt. Dette kan påvises ved måling av tyngdekraften, som er avhengig av massen direkte under målepunktet. Ved platekollisjoner (se platetektonikk) fås først et stort tyngdeunderskudd ved at de lette sedimentene foldes ned på dypt nivå, deretter vil massen isostatisk heves og danne en virkelig fjellkjede.

Nivåforandringene i forbindelse med istiden forklares også ved isostasi; isen var flere tusen meter tykk og presset landmassen ned til det ble isostatisk likevekt; da isen smeltet begynte landmassen igjen å stige, og en ny isostatisk likevekt er nå i ferd med å etableres.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.