ære, anseelse, heder, berømmelse; (moralsk) verdighet; godt navn og rykte; lovprisning; (sterk) hyllest, ros e.l.

Begreper om ære (og skam) står gjerne sterkt i tradisjonelle samfunn der familie og klan er viktige sosiale institusjoner og mer moderne nasjonale og regionale enheter, som rettsvesen og politi, er mindre utviklet. Det enkelte individ og den enkelte familie må i stor grad selv hevde og forsvare sin materielle og sosiale posisjon, om nødvendig med fysisk makt. Dette har til ulike tider og på ulike steder ført til skikker som duell, blodhevn og æresdrap.

Tradisjonelle æresbegreper er vanskelig forenlige med de mer generelle moralbegrepene som en moderne rettsstat bygger på, som rett, plikt, rimelighet og nytte. Juridisk sett godtar en rettsstat ikke dueller eller æresdrap, og det er ikke overlatt til den enkelte å avgjøre om det foreligger en ærekrenkelse. Verken moralsk eller rettslig er det tillatt for en person som mener seg krenket, å ta hevn eller utøve selvtekt. Voldelig håndhevelse av ære er derimot ofte moralsk akseptabel i stater og samfunn der sedvanen er normgivende, selv om det er i strid med gjeldende rett.

Forskjeller i normer fører ofte til misforståelse eller manglende akseptering av andre gruppers forestillinger om ære. I dagens vesteuropeiske rettsstater, som i stigende grad preges av etnisk og kulturelt mangfold, finnes det mange eksempler på konflikter som skyldes majoritetssamfunnets manglende forståelse for andre befolkningsgruppers æresoppfatning, og på den annen side en del innvandrermiljøers uvilje mot å akseptere gjeldende lover og regler. For eksempel vil trolig mange innvandrede familiefedre, og mødre, føle den norske offentlighetens avvisning av arrangerte ekteskap som et anslag mot deres ære.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.