høvding

I norsk er høvdingfiguren gjerne knyttet til en bestemt historisk fase, nemlig vikingtiden som en tid uten konge og statsmakt og som endte med politisk samling. Denne tankegangen har sin motsvarighet i generell tenkning om historisk og politisk utvikling som et løp mot stadig mer konsentrasjon av makt og sosial kompleksitet. Man føyer førstatlige politiske systemer inn langs en evolusjonær linje hvor små, slektsbaserte grupper ekspanderer og blir til stammer eller folk under ledelse av høvdinger og småkonger. Dermed bindes også ordet til navn på hierarkisk ordnede grupper som stamme, klan og folk.

Ordet høvding kan imidlertid også vise til makt basert karismatiske eller åndelige egenskaper, for eksempel når man snakker om «åndshøvdinger» og «enere» i en eller annen disiplin, med evne til å samle folk rundt seg.

I historie og samfunnsvitenskap kan disse benevnelsene gjenkjennes i forskjellige perspektiver på historisk utvikling og samling av politisk makt. Moderne nasjonalstater, som Norge, ser gjerne sin historie i evolusjonistiske termer, altså en linje fra grupper av jegere og sankere (engelsk: band societies) via stammer og høvdingdømmer til kongeriker og nasjonalstater. I denne utviklingen spiller gjerne militær styrke en avgjørende rolle. Ved å flytte fokus til andre former for makt åpner man for å fange opp at høvdinger kan få sin makt på en rekke ulike måter.

Mens eldre forskning søkte å plassere betegnelsene «høvding» og «stamme» langs en linje fra primitiv til utviklet, retter nyere forskning oppmerksomheten mer mot kildene for høvdingfigurens makt. Studier av vikinghøvdingenes makt viser hvordan deres anseelse handlet like mye om gjestfrihet, å gi rause gaver og å knytte allianser som våpenmakt, innenfor et samfunn der slektsrelasjoner (ætt) var grunnlaget for individets eksistens. Tilsvarende kan andre kilder for en høvdings makt ligge i personens relasjoner med ånder, makter og opprinnelsessteder, foruten deltagelse i handelsnettverk og gruppens kontroll med viktige ressurser. Moderne forskning fokuserer dessuten på hvordan ulike former for akkumulering av makt kan avføde forskjellige former for herredømme og hvordan lederskap kan og må reguleres for å bevare felleskapet.

I det siste perspektivet ser man hvordan høvdinger også har sin plass som en slags mellomledere i større politiske systemer. Man ser også hvordan evolusjonær tenkning lett resulterer i rangering av samfunn og aksept av underordning og kolonialisme.

Både det norrøne høvding og det latinske caput viser til den som har autoritet til å lede en gruppe. Via middelalderfransk chiés ble dette ordet til chief i engelsk. Da europeerne i løpet av kolonitiden trengte et generelt begrep for politiske autoriteter på mellomnivå som nå ble inkorporert i europeiske stater, tok man i bruk dette begrepet fra antikk historie. Dermed ble ordet spredt over hele verden som en betegnelse på lokalt fundert eller tradisjonell autoritet innenfor et moderne samfunn. I en rekke land i Amerika, Afrika og Asia finnes det eksempler på lokalt avgrenset herredømme med varierende grad av myndighet innen staten. Eksempler er nana i Ghana, nkosi i Sør-Afrika og rangatira i New Zealand, samt tribal chiefs i urfolkssamfunn i USA og Canada. Det samme mønsteret av tradisjonell autoritet innen et imperialt system kan man se i form av sjeiker i den arabiske verden.