Faktaboks

Hebridene

engelsk The Hebrides

norrønt Suðreyjar, modernisert form Sudrøyene, Suderøyene, «sør-øyene»

Uttale

hebrˈidene

Hebrides

The Hebrides. Den kjente ringen med steinstøtter fra steinalderen ved Callanish på øya Lewis. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Hebridene er en øygruppe og en kommune i Storbritannia, utenfor vestkysten av Skottland, som består av omlag fem hundre øyer og holmer hvorav færre enn hundre er bebodd. Hebridene hadde 46 632 innbyggere ved folketellingen i 2011 og et areal på 7285 kvadratkilometer. Stornoway er kommunens adminstrasjonssenter.

Øygruppen deles av havarmen The Minch i Ytre Hebrider og Indre Hebrider, som danner en skjærgård langs den skotske vestkysten.

De største øyene er Lewis and Harris (1994 kvadratkilometer), Skye (1665 kvadratkilometer), Mull (950 kvadratkilometer), Islay (609 kvadratkilometer), Arran (430 kvadratkilometer) og Jura (414 kvadratkilometer).

Natur

De ytre Hebridene (Outer Hebrides) består mest av lavland, bygd opp av grunnfjellsgneis. Øyene er gjennomgående steile med mange klipper, men ut mot Atlanterhavet finner man sletter med kalkholdig sand som egner seg til jordbruk. Høyeste punkt er Clisham (799 meter over havet) på Lewis.

De indre Hebridene (Inner Hebrides) slutter seg til høylandet i Vest-Skottland, men har i motsetning til dette betydelige tertiære basaltområder. Terrenget er sterkt preget av erosjon fra istidens breer, og sund og viker har fjordkarakter som på norskekysten. De høyeste fjellene er her Cuillin Hills (1009 meter over havet) på Skye, Ben More (967 meter over havet) på Mull og Goat Fell (874 meter over havet) på Arran.

På den lille øya Staffa vest for Mull ligger den berømte Fingalshulen, gravd ut av havbrenningen i en basaltbenk som er oppsprukket i loddrette søyler. Øyene har lite jord, for en stor del torvmyr og lyngheier, de er utsatt for havstormene og har nesten ikke trær.

Hebridene har et rikt dyreliv. Hjort lever på flere av øyene, og gråsel (havert) har yngleplasser her. På Soay i øygruppen Saint Kilda finnes en primitiv sauerase av muflon-type med lange horn. Mer enn 150 fuglearter. Musvåk er vanligste rovfugl, men også kongeørn, myrhauk, dvergfalk og tårnfalk hekker. De tallrike sjøfuglene omfatter blant annet havsule, havhest, krykkje, tyvjo, teist, lunde, alke og lomvi. Havsvale og stormsvale hekker på mer utilgjengelige øyer.

Befolkning

Spesielt Ytre Hebrider har lenge vært et fraflyttingsområde, og mange av de mindre øyene som tidligere var bebodd, for eksempel Saint Kilda, er nå uten bosetning. Skotsk-gælisk blir ennå talt av en del av befolkningen, med en rekke norske låneord. De største tettstedene er Stornoway på østkysten av Lewis, Portree på østkysten av Skye og Port Ellen på sørkysten av Islay.

Næringsliv

Turisme er viktig næring. For øvrig er det mye fiske fiske og jordbruk. Øyene har et betydelig sauehold, og det dyrkes fôrvekster og noe poteter og grønnsaker. Brukene er gjennomgående små, med sterk tendens til fraflytting. Den gamle gårdsbebyggelsen har steinhus med taktekke av gresstorv og halm, og det finnes ennå enkelte røykstuer med ildsted i midten (black houses). Produksjonen av den verdenskjente Harris-tweed er en viktig binæring.

Øyene har regelmessig båtforbindelse med det skotske fastland, og flesteparten av de større øyene har også flyforbindelse.

Historie

Hebridene omtales allerede hos Plinius den eldre og ptolemeerne under navn av Haebudes eller Eboudae. På 400-tallet evt. var de trolig bebodd av piktere. Øyene ble gæliske ved den irske erobring av Vest-Skottland. Kristendommen ble først forkynt av St. Columba, som grunnla et kloster på Iona.

Norrøn påvirkning

Fra slutten av 700-tallet ble øyene hjemsøkt av norske vikinger, og på 800-tallet innvandret mange nordmenn. Det store antall norrøne stedsnavn – man regner med at cirka 60 prosent av navnene på Skye og en enda høyere andel på de ytre øyene er norske – viser at den norrøne befolkning en gang har vært i flertall i alle fall på en del av øyene. Nordmennene kalte Hebridene for Suðreyjar, de sørlige øyer (det vil si sør for Orknøyene).

Under sine vesterhavstog grep Magnus Berrføtt inn i kamper på øyene og ordnet styret. Senere stod Hebridene sammen med Man under norsk overhøyhet, men den bestod visstnok bare i at de betalte en lensavgift hver gang det var kongeskifte i Norge. Under Håkon Håkonsson angrep skottekongen øyene, og Håkon svarte med et krigstog til Skottland; men sønnen Magnus Lagabøte avstod ved freden i Perth i 1266 Hebridene til de skotske konger mot en årlig avgift på 4000 mark sølv. Hebridene ble formelt oppgitt av Christian 1.

Øyenes viktigste herrer var likevel klanhøvdingene, som hyppig lå i feide innbyrdes. Mange av disse var av norrøn avstamning. En av de mektigste var Macleod-klanen, som nedstammet fra Ljótr, sønn av kong Olav på Man (1226–1237) og som ble stamfar til to grener: Síol Torquil (Torketils sæd) og Síol Tormod (Tormods sæd). Hvor lenge norrønt språk holdt seg på øyene, er ukjent. Kirkelig hørte Hebridene under Nidaros erkebispedømme til 1266.

Under skotsk krone

Først i 1493 kom Hebridene direkte under den skotske kronen. Etter mange kamper gjorde skottene i 1748 ved en parlamentsakt ende på klanenes selvstendighet. På 1800-tallet førte overbefolkning til stor utvandring, og økt sauehold førte til at mange småbønder ble fordrevet. Se også crofters.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Jareg, Kirsti: Øyene i vest: Hebridene, Orknøyene, Shetland, 2011..

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg