Hebridene, The Hebrides, norrønt Suðreyjar, øygruppe i Storbritannia, utenfor vestkysten av Skottland, består av ca. 500 øyer og holmer hvorav mindre enn 100 er bebodd; 7285 km2 med 46 632  innbyggere (2011).

Øygruppen deles av havarmen The Minch i Outer Hebrides og Inner Hebrides, som danner en skjærgård langs den skotske vestkysten. Outer Hebrides utgjør en egen administrativ enhet (Western Isles), mens Inner Hebrides administreres som en del av regionene Highland og Strathclyde.

De største øyene er Lewis and Harris (1 994 km2), Skye (1 665 km2), Mull (950 km2), Islay (609 km2), Arran (430 km2) og Jura (414 km2).

Outer Hebrides består mest av lavland, bygd opp av grunnfjellsgneis. Øyene er gjennomgående steile med mange klipper, men ut mot Atlanterhavet finner man sletter med kalkholdig sand som egner seg til jordbruk. Høyeste punkt er Clisham (799 moh.) på Lewis.

Inner Hebrides slutter seg til høylandet i Vest-Skottland, men har i motsetning til dette betydelige tertiære basaltområder. Terrenget er sterkt preget av erosjon fra istidens breer, og sund og viker har fjordkarakter som på norskekysten. Høyeste fjell er her Cuillin Hills (1009 moh.) på Skye, Ben More (967 moh.) på Mull og Goat Fell (874 moh.) på Arran.

På den lille øya Staffa vest for Mull ligger den berømte Fingalshulen, gravd ut av havbrenningen i en basaltbenk som er oppsprukket i loddrette søyler. Øyene har lite jord, for en stor del torvmyr og lyngheier, de er utsatt for havstormene og er nesten trebare.

The Hebrides har et rikt dyreliv. Hjort lever på flere av øyene, og gråsel (havert) har yngleplasser her. På Soay i øygruppen Saint Kilda finnes en primitiv sauerase av muflon-type med lange horn. Mer enn 150 fuglearter. Musvåk er vanligste rovfugl, men også kongeørn, myrhauk, dverg- og tårnfalk hekker. De tallrike sjøfuglene omfatter bl.a. havsule, havhest, krykkje, tyvjo, teist, lunde, alke og lomvi; hav- og stormsvale hekker på mer utilgjengelige øyer.

Spesielt Outer Hebrides har lenge vært et fraflyttingsområde, og mange av de mindre øyene som tidligere var bebodd, f.eks. Saint Kilda, er nå uten bosetning. Skotsk-gælisk blir ennå talt av en del av befolkningen, med en rekke norske låneord. De største tettstedene er Stornoway på østkysten av Lewis, Portree på østkysten av Skye og Port Ellen på sørkysten av Islay.

Turisme er viktig næring. For øvrig fiske og jordbruk. Øyene har et betydelig sauehold; ellers dyrkes fôrvekster og noe poteter og grønnsaker. Brukene er gjennomgående små, med sterk tendens til fraflytting. Den gamle gårdsbebyggelsen har steinhus med taktekke av gresstorv og halm, og det finnes ennå enkelte røykstuer med ildsted i midten (black houses). Produksjonen av den verdenskjente Harris-tweed er en viktig binæring.

Øyene har regelmessig båtforbindelse med det skotske fastland, og flesteparten av de større øyene har også flyforbindelse.

Hebridene omtales allerede hos Plinius den eldre og ptolemeerne under navn av Haebudeseller Eboudae. På 400-tallet e.Kr. var de trolig bebodd av piktere. Øyene ble gæliske ved den irske erobring av Vest-Skottland. Kristendommen ble først forkynt av St. Columba, som grunnla et kloster på Iona. Fra slutten av 700-tallet ble øyene hjemsøkt av norske vikinger, og på 800-tallet innvandret mange nordmenn. Det store antall norrøne stedsnavn – man regner med at ca. 60 prosent av navnene på Skye og et enda høyere prosenttall på de ytre øyene er norske – viser at den norrøne befolkning en gang har vært i flertall i alle fall på en del av øyene. Nordmennene kalte Hebridene for Suðreyjar, de sørlige øyer (dvs. sør for Orknøyene). Under sine vesterhavstog grep Magnus Berrføtt inn i kamper på øyene og ordnet styret. Senere stod Hebridene sammen med Man under norsk overhøyhet, men den bestod visstnok bare i at de betalte en lensavgift hver gang det var kongeskifte i Norge. Under Håkon Håkonsson angrep skottekongen øyene, og Håkon svarte med et krigstog til Skottland; men sønnen Magnus Lagabøte avstod ved freden i Perth i 1266 Hebridene til de skotske konger mot en årlig avgift på 4000 mark sølv. Hebridene ble formelt oppgitt av Christian 1.

Øyenes viktigste herrer var likevel klanhøvdingene, som hyppig lå i feide innbyrdes. Mange av disse var av norrøn avstamning. En av de mektigste var Macleod-klanen, som nedstammet fra Ljótr, sønn av kong Olav på Man (1226–37) og som ble stamfar til to grener: Síol Torquil (Torketils sæd) og Síol Tormod (Tormods sæd). Hvor lenge norrønt språk holdt seg på øyene, er ukjent. Kirkelig hørte Hebridene under Nidaros erkebispedømme til 1266.

Først i 1493 kom Hebridene direkte under den skotske kronen. Etter mange kamper gjorde skottene i 1748 ved en parlamentsakt ende på klanenes selvstendighet. På 1800-tallet førte overbefolkning til stor utvandring, og økt sauehold førte til at mange småbønder ble fordrevet. Se også crofters.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.