I 1041 ble Edvard invitert til England av halvbroren Hardeknud (sønn av Emma og Knut) og muligens utnevnt til samkonge. Da Hardeknud døde i 1042, ble Edvard enekonge og lot seg krone i 1043. Edvard manglet imidlertid et uavhengig maktgrunnlag i England etter å ha tilbrakt mesteparten av livet sitt i utlandet. Flertallet av Englands aristokrater og biskoper hadde samarbeidet nært med de danske kongene, eller de kom fra anglo-danske familier. Enkedronning Emma befant seg i Winchester og hadde fortsatt stor innflytelse, men i 1043 ble hun fratatt en del av sine midler, som hun trolig hadde forvaltet på vegne av Hardeknud.
De tre mektigste jarlene i landet var Godwin av Wessex, Siward av Northumbria og Leofric av Mercia, men helt fra begynnelsen av Edvards regjeringstid hadde Godwin-familien stor innflytelse over kongen. Edvard giftet seg i 1045 med Godwins datter Edith, og like etterpå ble Godwins sønner Harald og Svein (Sweyn) gitt hvert sitt jarledømme i Sør-England.
Edvard har blitt betraktet som en svak konge, spesielt fordi han lot seg påvirke av Godwin-slekta. Jarl Svein Godwinson gjorde seg i slutten av 1040-årene skyldig i en rekke alvorlige forbrytelser og ble fratatt sin tittel og sine eiendommer, og forvist fra England. Men etter press fra Godwin ble Svein utrolig nok benådet av kong Edvard og i 1050 fikk han tilbake sine titler og eiendommer.
Samtidig forsøkte Edvard å bygge uavhengig støtte, blant annet ved å utnevne franske slektninger og støttespillere, mot Godwin og hans sønner. Edwards nevø Ralph av Mantes ble gitt jarledømmet Hereford i 1050, og Robert av Jumièges ble utnevnt til biskop av London i 1044. Den samme Robert ble gjort til erkebiskop av Canterbury i 1051 mot en av Godwins kandidater.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.