Edvard Bekjenneren, var sønn av Ethelred den rådville og Emma av Normandie og konge av England 1042–66. Ved den danske erobringen av England i 1013 flyktet Edvard til Normandie, der han skulle tilbringe 25 år av sitt liv.

Det er få spor etter Edvard i Normandie før 1030-tallet da navnet hans dukker opp som vitne i fire normanniske diplomer. I to av diplomene signerer Edvard som "Konge av England". I 1036 kom Edvard og broren Alfred til England, sannsynligvis invitert av moren Emma i et forsøk på å bremse den økende innflytelsen til Harald Harefot, som hadde tatt kongemakten nord i landet.

Alfred ble imidlertid tatt til fange av Godwin og overlevert til Harald Harefot, som mishandlet Alfred til døde. Dette drapet har av mange blitt sett på som årsaken til det vanskelige forholdet mellom Godwin og Edvard i ettertid. 

I 1041 ble Edvard invitert til England av halvbroren Hardeknud og trolig utpekt til hans arving. Edvard var støttet av de mektigste jarlene og ble valgt til konge etter Hardeknuds død i 1042. Hovedproblemet til Edvard, som konge, var at han manglet et uavhengig maktgrunnlag i England etter å ha tilbrakt mesteparten av livet sitt i utlandet. Moren Emma befant seg i Winchester og hadde fortsatt stor innflytelse, men i 1043 ble hun fratatt en del av sine midler, som hun trolig hadde forvaltet på vegne av Hardeknud.

De tre mektigste jarlene i landet var Leofric av Mercia, Siward av Northumbria og Godwin av Wessex, men helt fra begynnelsen av Edvards regjeringstid hadde Godwin-familien stor innflytelse over kongen. Edvard giftet seg i 1045 med Godwins datter Eadgyth, og like etterpå ble Godwins sønner Harald og Svein gitt hvert sitt jarledømme i Sør-England.

Edvard har blitt betraktet som en svak konge, spesielt på grunn av sin relasjon med Godwin-slekta. Svein Godwinson ble i 1047 fratatt sine eiendommer og forvist fra England etter at han bortførte abbedissen av Leominster. Da han kom tilbake for å forsøke å gjenvinne sine eiendommer med makt i 1049, tok han livet av fetteren Bjørn Estridsen og ble forvist på nytt. Men utrolig nok ble Svein benådet i 1050, og han fikk tilbake sine titler og eiendommer av Edvard, sannsynligvis etter press fra Godwin.

På den annen side sørget Edvard for å importere franskmenn for å bygge støtten om seg selv mot Godwin og hans sønner. Ralph av Mantes ble gitt jarledømmet Hereford i 1050, og Robert av Jumièges ble Biskop av London i 1043, og i 1051 ble Robert valgt til erkebiskop av Canterbury mot en av Godwins kandidater.

I 1051 kan det virke som om Edvard følte seg sterk nok til å ta et oppgjør med Godwin. Det året havnet en av kongens franske venner Eustace av Boulogne i klammeri med innbyggerne i Dover. Eustace krevde at borgerne skulle straffes, og Edvard ga oppgaven til Godwin. Godwin tok imidlertid innbyggernes parti. Ettersom slåsskampen hadde funnet sted i hans eget jarledømme, ville en avstraffelse ha gjort jarlen svært upopulær.

I stedet samlet Godwin sin hær og sine sønner  og forlangte å få Eustace og jarl Ralph av Hereford utlevert. Kongen samlet imidlertid også sine styrker, og da Leofric av Mercia, Siward av Northumberland og Ralph av Hereford støttet kongen, gikk Godwins side i oppløsning. Forhandlinger mellom kongen og jarlen tok til, men da Godwin ba om fred svarte Edvard spydig at han skulle få det så lenge han bare kunne gjenopplive Edvards bror Alfred, som hadde blitt drept i 1036. Etter det tok forhandlingene slutt, og Godwin dro med sønnene i eksil til Irland og Flandern. Etter Godwins flukt sendte kong Edvard dronning Eadgyth i kloster.

Godwin og sønnene kom tilbake til England i 1052, og da jarlene Leofric og Siward unnlot å støtte kongen ble Godwin og sønnene gjeninnsatt. Kongens franske støttespillere, som erkebiskop Robert, flyktet ut av landet, og Eadgyth kom tilbake til Edvard som dronning.

Edvard var på slutten av 1050-tallet ute av stand til å forhindre Godwin-familiens voksende innflytelse i England. Da Godwin selv døde i 1053, overtok Harald Godwinson jarledømmet Wessex. I 1055 døde Siward, jarlen av Northumbria, og jarledømmet ble overtatt av Tostig Godwinson. Gyrth Godwinson ble gjort til jarl av East Anglia omkring 1057, og Leofwine Godwinson ble tildelt et jarledømme i sør-øst som ble etablert på kongens grunn. I 1057 kontrollerte dermed Godwins sønner hele England, med unntak av Mercia, som kongens jarler.

Det vites ikke om Edvard godkjente denne utviklingen, eller om han var ute av stand til å motsette seg den. Det virker som om han på 1050-tallet gradvis trakk seg tilbake fra aktivt styre og brukte mesteparten av tiden sin på jakt eller religiøs virksomhet. Edvard er kjent for blant annet å ha begynt byggingen av Westminster Abbey.

Tostig Godwinson, jarlen av Northumbria, ble etterhvert kongens favoritt, men etter et opprør i 1065 nektet Harald å støtte broren, og Edvard ble tvunget til å landsforvise favoritten. Ydmykelsen og belastningen dette påførte kongen, kan ha ført til en serie slag som sendte Edvard i komaet som tok livet av ham i januar 1066. Edvard etterlot seg ingen naturlig tronarving, men ble etterfulgt av svogeren Harald Godwinson, som skal ha blitt utpekt av kongen på dødsleiet.

Siden tidlig på 1100-tallet har engelske historikere stilt spørsmål ved Edvards intensjoner for arvefølgen. Noen har hele tiden hevdet at Vilhelm Erobreren var tiltenkt tronen, og at han mottok et slik løfte fra Edvard mens Godwin var i eksil i 1051.

I 1066 hadde Edgar Ætheling det mest legitime kravet på den engelske tronen. Han var sønn av Edvard den landflyktige, sønn av kong Edmund Jernside og hadde tilbrakt mesteparten av livet i eksil. Familien returnerte til England fra Ungarn i 1057, men Edvard den landflyktige døde kort tid etter ankomsten til England. Sønnen Edgar ble tildelt tittelen Ætheling og oppdratt ved det engelske hoffet, men det er lite som tyder på at han skulle arve kong Edvard. Navnet dukker ikke opp på vitnelistene i kong Edvards diplomer, og Edgar var ingen stor jordeier, noe som tyder på en viss marginalisering av den unge prinsen mot slutten av kong Edvards regjeringstid.

Da kongen trakk seg tilbake fra aktiv styring på 1050-tallet, kan mye tyde på at kongeverdigheten var tiltenkt en av Godwins sønner, og Harald Godwinson selv hevdet at Edvard utpekte ham som arving på dødsleiet. Normannerne, på sin side, hevder at Edvard sendte Harald Godwinson til Normandie i 1064 for å bekrefte tronfølgen for hertug Vilhelm. Vilhelm bestred derfor ikke Haralds påstand om Edvards løfte til Harald på dødsleiet, men hevdet i stedet at hans egen utnevnelse tok presedens.

Usikkerheten om tronfølgen åpnet for de stridighetene i 1066 som kulminerte i den normanniske invasjonen, og flere moderne historikere har argumentert for at Edvards farlige ubesluttsomhet medvirket til invasjonen i 1066.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.