Edvard Bekjenneren

Edvard Bekjenneren var sønn av Ethelred den rådville og Emma av Normandie og konge av England 1042–1066. Etter den danske erobringen av England i 1013 tilbragte Edvard 25 år av sitt liv i eksil i Normandie. Han returnerte i 1041 og ble den siste kongen av den gamle vestsaksiske kongeslekta. Da Edvard døde barnløs i 1066, utløste det en tronfølgestrid som resulterte i den normanniske invasjonen samme år. I 1161 ble Edvard kanonisert og som helgen fikk tilnavnet «bekjenneren».

Vi vet lite om Edvards barndom, men England var preget av stadige vikingangrep. Svein Tjugeskjeggs invasjon i 1013 drev kongefamilien på flukt, og de etablerte seg hos dronning Emmas familie Normandie. Men Svein døde uventet i 1014, og Edvard ser ut til å ha spilt en rolle som utsending og diplomat i Ethelreds forsøk på å vinne tilbake makten samme år. En fastlåst situasjon oppsto mellom den danske kong Knut den mektige og Ethelred, men da både Ethelred og sønnen Edmund Jernside døde i 1016, tok Knut over hele England. Edvard derimot dro tilbake til Normandie med broren Alfred. Dronning Emma giftet seg imidlertid med kong Knut i 1017.

Samtidige historikere forteller om flere invasjonsforsøk av England i løpet av 1030-tallet. I 1034 blir Edvards planer forpurret av dårlig vær, men etter Knuts død i 1035 kommer både Edvard og Alfred til England. De var sannsynligvis invitert av moren Emma i et forsøk på å bremse den økende innflytelsen til Harald Harefot, som hadde tatt makten nord i landet. Edvard ble imidlertid raskt drevet tilbake til Normandie, og Alfred ble tatt til fange av Jarl Godwin som var lojal mot kong Harald Harefot. Jarlen leverte Alfred til kong Harald og i dennes varetekt ble Alfred mishandlet til døde. Drapet på Alfred har av mange blitt sett på som årsaken til det vanskelige forholdet mellom Godwin og Edvard i ettertid. 

Det er uklart i hvor stor grad de normanniske hertugene Rikard 2 (død 1026) og Robert 1 (død 1035) støttet Edvards krav på den engelske tronen. I løpet av 1030-tallet dukker imidlertid Edvards navn opp i ulike normanniske diplomer, og i to av disse nevnes han som konge av England. Den engelske historikeren Simon Keynes argumenterer for at dette må knyttes til det mislykkede invasjonsforsøket i 1034, som Robert 1 støttet.

I 1041 ble Edvard invitert til England av halvbroren Hardeknud og muligens utnevnt til samkonge. Da Hardeknud døde i 1042, ble Edvard enekonge og lot seg krone i 1043. Edvard manglet imidlertid et uavhengig maktgrunnlag i England etter å ha tilbrakt mesteparten av livet sitt i utlandet. Flertallet av Englands aristokrater og biskoper hadde samarbeidet nært med de danske kongene, eller de kom fra anglo-danske familier. Enkedronning Emma befant seg i Winchester og hadde fortsatt stor innflytelse, men i 1043 ble hun fratatt en del av sine midler, som hun trolig hadde forvaltet på vegne av Hardeknud.

De tre mektigste jarlene i landet var Godwin av Wessex, Siward av Northumbria og Leofric av Mercia, men helt fra begynnelsen av Edvards regjeringstid hadde Godwin-familien stor innflytelse over kongen. Edvard giftet seg i 1045 med Godwins datter Edith, og like etterpå ble Godwins sønner Harald og Svein (Sweyn) gitt hvert sitt jarledømme i Sør-England.

Edvard har blitt betraktet som en svak konge, spesielt fordi han lot seg påvirke av Godwin-slekta. Jarl Svein Godwinson gjorde seg på slutten av 1040-tallet skyldig i en rekke alvorlige forbrytelser og ble fratatt sin tittel og sine eiendommer og forvist fra England. Men etter press fra Godwin, ble Svein utrolig nok benådet av kong Edvard og i 1050 fikk han tilbake sine titler og eiendommer.

Samtidig forsøkte Edvard å bygge uavhengig støtte, blant annet ved å utnevne franske slektninger og støttespillere, mot Godwin og hans sønner. Edwards nevø Ralph av Mantes ble gitt jarledømmet Hereford i 1050, og Robert av Jumièges ble utnevnt til biskop av London i 1044. Den samme Robert ble gjort til erkebiskop av Canterbury i 1051 mot en av Godwins kandidater.

I 1051 kan det virke som om Edvard følte seg sterk nok til å ta et oppgjør med Godwin. Det året havnet en av kongens franske venner Eustace av Boulogne i klammeri med innbyggerne i Dover. Eustace krevde at borgerne skulle straffes, og Edvard ga oppgaven til Godwin som imidlertid tok innbyggernes parti. Ettersom slåsskampen hadde funnet sted i Godwins eget jarledømme, ville en avstraffelse av innbyggerne ha gjort jarlen svært upopulær.

I stedet samlet Godwin og sønnene en hær og forlangte å få Eustace og jarl Ralph av Hereford utlevert. Kongen samlet også sine støttespillere, og da Leofric av Mercia, Siward av Northumberland og Ralph av Hereford støttet kongen, gikk Godwins hær i oppløsning. I forhandlingene som tok til i etterkant, ba Godwin kongen om fred og forlik. Til dette svarte Edvard spydig at fred skulle han få på det vilkåret at avdøde prins Alfred og hans kompanjonger ble kalt tilbake til livet. Etter det tok forhandlingene slutt, og Godwin dro med sønnene i eksil til Irland og Flandern. Kong Edvard lyste dem fredløse og sendte dronning Edith i kloster.

I 1052 kom Godwin og sønnene tilbake til England med en hær. Da jarlene Leofric og Siward unnlot å støtte kongen, ble Godwin og sønnene gjeninnsatt og Edith kom tilbake til Edvard som dronning. Kongens franske støttespillere derimot flyktet fra landet.

Edvards regjeringstid etter Godwin-familiens tilbakekomst blir beskrevet som fredelig. Samtidig var Edvard ute av stand til å forhindre Godwin-familiens voksende innflytelse i England, på tross av at Godwin selv døde i 1053. Godwins sønner Harald, Tostig, Gyrth og Leowfwine overtok en stadig større andel av Englands jarledømmer, og i 1057 kontrollerte de hele England, med unntak av Mercia og kongens personlige eiendommer.

Det vites ikke om Edvard godkjente denne utviklingen. Etter nederlaget i 1052 kan det virke som om Edvard gradvis trakk seg tilbake fra aktivt styre. I stedet brukte han mesteparten av tiden sin på jakt eller religiøs virksomhet. Edvard er blant annet kjent for å ha startet byggingen av Westminster Abbey.

Tostig Godwinson, jarlen av Northumbria, ble etterhvert kongens og dronningens favoritt og venn. Men den mektige Harald Godwinson som hadde overtatt Jarledømmet Wessex fra faren i 1053, nektet å støtte broren mot et lokalt opprør i Northumbria i 1065. Edvard så seg dermed tvunget til å godkjenne en landsforvisning av sin venn Tostig. Denne ydmykelsen forårsaket tilsynelatende kongens død, for desember 1065 ble Edvard rammet av slag og han døde i Westminster, i begynnelsen av januar 1066. Edvard etterlot seg ingen naturlig tronarving, men ble etterfulgt av svogeren Harald Godwinson, som skal ha blitt utpekt av kongen på dødsleiet.

Usikkerheten om tronfølgen åpnet for de stridighetene i 1066 som kulminerte i de norske og normanniske invasjonene av England samme år. Edvards ubesluttsomhet kan sannsynligvis knyttes til hans passivitet og maktesløshet overfor Godwin-familien. Men samtidige kilder er uenige om hvem som var tiltenkt kongeverdigheten. En kilde hevder at Vilhelm av Normandie ble utpekt til tronarving under Godwin-familiens eksil i 1051, men dette virker unødvendig skyndsomt for kong Edvard som nettopp hadde startet skilsmisseforhandlinger med dronning Edith, og kanskje så for seg at et nytt ekteskap kunne produsere en tronarving.

I 1054 var Edvard imidlertid tilbake med Edith, og ser ut til å ha gitt opp håpet om egne sønner. Det året sendte han derfor bud på nevøen Edvard den landflyktige og hans familie, som hadde tilbragt flere tiår i Ungarn etter Knuts erobring. De returnerte til England i 1057, men Edvard den landflyktige døde kort tid etter ankomsten til England, og de tre barna Edgar ætheling, Margrete og Christina ble oppdratt ved det engelske hoffet. Eiendomsforhold og diplomatarisk materiale tyder imidlertid på at Edgar ætheling var relativt marginalisert og slett ikke tiltenkt noen framtidig rolle som konge.

Harald Godwinson selv hevdet at Edvard utpekte ham som arving på dødsleiet, noe som støttes av enkelte engelske kilder. Normanniske historieskrivere hevder på sin side at Edvard sendte Harald Godwinson til Normandie i 1064 for å bekrefte tronfølgen for hertug Vilhelm. Tostig Godwinson på sin side hadde funnet en alliert i den ærgjerrige kongen Harald Hardråde av Norge, som krevde Englands trone som arv etter Hardeknud.

• Barlow, F. (2004/2006). Edward [St Edward; known as Edward the Confessor] (1003x5–1066). Oxford Dictionary of National Biography. Oxford: Oxford University Press