dåp

Biskop Gunnar Stålsett døper prinsesse Ingrid Alexandra som holdes av kong Harald under dåpsseremonien i Slottskapellet 17. april 2004
/NTB Scanpix.

Dåp. Bulgarsk miniatyr. Biblioteca Apostolica Vaticana i Roma

.
Lisens: fri

Dåp er en seremoni med neddykking i vann eller overøsing med vann. Dåp er det første og grunnleggende sakramentet i den kristne kirken.

Faktaboks

etymologi:
av gammelsaksisk dopi

Bruken av vann i religiøse ritualer finnes i flere religioner. Vask og bad har gjerne karakter av innvielse og renselse fra kultisk eller moralsk urenhet.

I kristendommen

Ifølge evangeliene i Det nye testamentet ble Jesus døpt i Jordanelven av døperen Johannes, noe som viser at det innenfor jødedommen ble praktisert dåp før kristendommen. Jesus regnes å ha innstiftet den kristne dåpen med dåpsbefalingen som står i Matteusevangeliet kapittel 28, vers 16–20.

Ved misjon er det alltid dåpen som er det avgjørende skillet mellom ikke-kristen og kristen. Senest fra 500-tallet ble dåp av barn vanlig. På 1500-tallet innførte de mest radikale kirkelige reformatorene voksendåp og gjorde den avhengig av personlig tilslutning til kirken; man krevde at den som var døpt som barn, måtte døpes igjen som voksen. Disse ble kalt gjendøpere.

Døpemåten var opprinnelig hel eller nesten hel neddykking i vannet (immersjon), noe som fortsatt praktiseres i den ortodokse kirken. I Vesten var det i middelalderen vanlig å nøye seg med å øse vann over barnets hode (infusjon). Det var først med kirkens utbredelse til de germanske landene at navngivningen ble forbundet med dåpen. Fadder-institusjonen finner vi omtalt første gang hos kirkefaderen Tertullian (cirka 200), men den er sannsynligvis eldre. Fadderens oppgave er å være vitne til at dåpen er utført på rett måte, å understøtte kirkens arbeid med å oppdra barnet i kristen tro samt å be for barnet.

Kristen dåp i Norge

I middelalderen var det streng straff for å utsette barnets dåp lenger enn høyst nødvendig. I Norske Lov av 1687 er fristen satt til åtte dager etter fødselen. Dette ble opphevet i 1771, men ennå på 1800-tallet ble barna gjerne døpt én til tre dager etter fødselen. Fordi dåp var regnet som nødvendig for å oppnå frelse, ble det tidlig tillatt andre enn geistlige å utføre den. I middelalderen spilte undervisningen om hvordan man skulle foreta den såkalte nøddåpen, stor rolle. Det var også fleksibilitet med hensyn til stedet for dåpen, særlig fra 1000-tallet av. Helst skulle den skje i sognekirken, men i nødsfall hvor som helst ellers.

Etter at det ble åpnet for andre trossamfunn i Norge med Dissenterloven fra 1845, gjelder dåpen som innmeldelse i et trossamfunn, for eksempel Den norske kirke. Lenge har det vært stor oppslutning i befolkningen om kirkens dåp, som har fungert som en viktig overgangsrite. De siste årene har oppslutningen vært synkende. 51 prosent av alle nyfødte ble døpt i Den norske kirke i 2019.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg