Dåp, seremoni med neddykking i vann eller overøsing med vann. Bruken av vann i religiøse ritualer finnes i flere religioner. Vask og bad har gjerne karakter av innvielse og renselse fra kultisk eller moralsk urenhet.

Jesus innstiftet den kristne dåpen med dåpsbefalingen som står i Det nye testamentet, i Matteusevangeliet kapittel 28, vers 16–20. Dåp er det første og grunnleggende sakramentet i den kristne kirke. Ved misjon er det alltid dåpen som er det avgjørende skillet mellom ikke-kristen og kristen. Senest fra 500-tallet ble dåp av barn vanlig. På 1500-tallet innførte de mest radikale kirkelige reformatorene voksendåp og gjorde den avhengig av personlig tilslutning til kirken; man krevde at den som var døpt som barn måtte døpes igjen som voksen. Disse ble kalt gjendøpere.

Døpemåten var opprinnelig hel eller nesten hel neddykking i vannet (immersjon), noe som fortsatt praktiseres i den ortodokse kirke. I Vesten var det i middelalderen vanlig å nøye seg med å øse vann over barnets hode (infusjon). Det var først med kirkens utbredelse til de germanske land at navngivningen ble forbundet med dåpen. Fadder-institusjonen finner vi omtalt første gang hos kirkefaderen Tertullian (ca. 200), men den er sannsynligvis eldre. Fadderens oppgave er å være vitne til at dåpen er utført på rett måte, å understøtte kirkens arbeid med å oppdra barnet i kristen tro, samt å be for barnet.

I middelalderen var det streng straff for å utsette barnets dåp lenger enn høyst nødvendig. I Norske Lov 1687 er fristen satt til 8 dager etter fødselen. Dette ble opphevet 1771, men ennå på 1800-tallet ble barna gjerne døpt 1–3 dager etter fødselen. Fordi dåp var regnet som nødvendig for å oppnå frelse, ble det tidlig tillatt andre enn geistlige å utføre den. I middelalderen spilte undervisningen om hvordan man skulle foreta den såkalte nød-dåp, stor rolle. Det var også fleksibilitet med hensyn til stedet for dåpen, særlig fra 1000-tallet av. Helst skulle den skje i sognekirken, men i nødsfall hvor som helst ellers.

Etter at det ble åpnet for andre trossamfunn i Norge i Den første Dissenterloven fra 1845, gjelder dåpen som innmeldelse i et trossamfunn, for eksempel Den norske kirke. I 1960 ble cirka 96 prosent av nyfødte døpt inn i Den norske kirke. I 2003 var prosentandelen 78, noe som utgjorde cirka 44 000 døpte.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.