Fredløshet, det å bli satt utenfor samfunnet og være ubeskyttet av rettsordenen. Brudd på freden, særlig angrep mot liv og legeme, i visse tilfeller forsterket som brudd på hjemfred, tingfred, kirkefred, medførte opprinnelig etter gammel germansk rett at gjerningsmannen ble fredløs (utleg), jfr. Frostatingslovens I, 6, der det heter: «Med lov skal land bygges; og ingen skal bryte loven; men den som ikke vil unne andre lov, han skal heller ikke selv nyte lov.» Den fredløse mistet sin eiendom og kunne straffritt drepes av hvem som helst. Enhver som hjalp eller understøttet ham ble selv fredløs.

Utviklingen gikk imidlertid i den retning at bare grovere forbrytelser (norrønt úbótamál) medførte ubetinget fredløshet, mens mindre grove forbrytelser kunne sones med bøter, som den fornærmede etter hvert ble pliktig til å vedta. Også Christian 5s Norske Lov av 1687 inneholder bestemmelser om fredløshet, men det dreier seg her om landsforvisning som straff, jfr. særlig 1–22–16, der det bl.a. heter: «Fredløs Mand haver Dagsrum og Nattefrist at rømme, og siden skynde sig Vejen lige frem af Landene, saasom hans Dom hannem tilholder.»

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.