Grønlands eldre historie

Grønlands innvandringshistorie i tid og rom sammenholdt med klimaendringer. Fra Hans Christian Gulløv (red.) Grønlands forhistorie (2004)
Tidslinje
Av .
Kart over Alaska, Grønland og Island i år 900, 1100, 1300 og 1500 som viser hvordan bosetningene av sen Dorset (brun), Thule-eskimoer (grønn) og norrøne (lilla) utviklet seg i området.
Av .
Lisens: CC BY-SA 4.0

Grønlands eldre historie er historien fra den tidligste bosetningen av mennesker på øya og frem til den nordiske bosetningen døde ut omkring 1450 evt.

Forhistorisk tid

Historien om den tidligste menneskelige aktiviteten på Grønland må hovedsakelig bygges på arkeologien. Riktignok finnes det også fortellinger og tradisjoner som er blitt videreført muntlig gjennom generasjoner til dagens grønlendere, men de kan være vanskelige å tolke uten å støtte seg til de fysiske og materielle sporene. Klimahistorien forklarer også hvorfor det var perioder da ingen mennesker bebodde landet inntil mildere tider kunne tillate nye inntog fra de nordamerikanske områdene i vest. For de første gruppene – som i litteraturen blir betegnet som inuitt, kalaallit, eskimoer eller grønlendere – kom alltid fra vest, der dagens kanadiske øyer i nordøst nesten møter det nordvestlige Grønland med bare omkring 25 kilometer islagt hav imellom. Derfra kunne de spre seg øst- og sørover langs kystene før forverret klima drev dem tilbake eller tok knekken på dem som ble for lenge.

I dag er det stort sett uønsket å bruke betegnelsen «eskimo» på Grønland. Populært sies ordet å bety «de som spiser rått kjøtt», mens den egentlige betydningen visstnok skal komme fra amerikanske urfolkspråk, fra et ord som betyr «de som lager snøsko». Det aksepteres imidlertid at det faglige begrepet for grønlendernes direkte forfedre, som kom til landet for cirka 800 år siden, er neo-eskimoer, mens deres forgjengere kalles paleo-eskimoer.

Paleo-eskimoer

Arkeologisk funnsted etter Saqqaq-kulturen i Diskobukta.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Grupper av mennesker som kan kalles paleo-eskimoer spredte seg gradvis østover fra området rundt Beringstredet langs det som nå er kanadisk Arktis, etter at den siste store ismassen som sperret veien gradvis trakk seg tilbake. For cirka 4500 år siden nådde disse jegerne det nordvestlige Grønland. Fra de først dukket opp i Alaska fra Sibir for cirka 5000 år siden til de hadde nådd Vest-Grønland gikk det bare 500 år. De arkeologiske funnene viser hele veien langs migrasjonsruten en homogen samling av steinredskaper med en utsøkt håndverksmessig utforming. Boligene har sannsynligvis vært av skinn støttet av tre (drivved) og med et sentralt steinsatt ildsted, noe som gjaldt over hele det eskimoiske Arktis, men i Canada og Grønland med rekker av stein som delte boligen i to.

Independence I (cirka 2400–2000 fvt.) og Saqqaq-kulturen (2400–800 fvt.)

I Nord-Amerika er kulturen kjent som Denbigh-kulturen, mens i Grønlands historie er denne paleo-eskimokulturen kjent som Independence I (cirka 2400–2000 fvt.), som holdt til ved nordkysten, og Saqqaq (cirka 2400–800 fvt.), som spredte seg sørover langs kystene. Mens funn av dyrebein tyder på at Independence I-eskimoene hovedsakelig jaktet på moskus, hare og sel, er det reinsdyr, sel, fisk og fugl som var Saqqaq-eskimoenes hovedbytte. Det er gjennom datering av dyrebeinene at forskerne har kunnet datere boplassene. De eldste menneskebein funnet på Grønland stammer fra Saqqaq-boplasser ved Diskobukta på vestkysten.

Saqqaq-kulturen var den lengstlevende av de forskjellige kulturene i Grønlands forhistorie. Saqqaq-menneskene ankom Grønland under en klimatisk mild periode, og rundt kystene både sørover og så nordover igjen på østsiden fant de gode jakt- og fangstmuligheter samt drivved og en relativt frodig vegetasjon. Selfangst med harpuner fra små kajakk-lignende fartøyer eller gjennom hull i isen, jakt med lanser med spiss laget av bein og reinsdyrgevir, bruk av pil og bue, samt mye annet om kulturen kan leses fra det rike arkeologiske materialet.

Omkring 900–800 fvt. viser arkeologien at en kulturell endring skjedde, og Saqqaq-kulturen forsvant uten at årsaken er lett å påvise. Enkelte spredte senere indikasjoner på kulturen kan imidlertid tyde på at noen små grupper levde videre kanskje helt frem til 400 fvt. Den lange, homogene paleo-eskimoiske tradisjonen som hadde eksistert helt fra sin opprinnelse i Alaska cirka 3000 år fvt. ble nå mer diversifisert. På Grønland oppsto Independence II-kulturen langs nordkysten, mens Dorset-kulturen spredte seg fra Øst-Canada og overtok områdene der Saqqaq-folket hadde holdt til.

Independence II-kulturen (600–450 fvt.)

Independence II-kulturen i Nord-Grønland er datert til cirka 600–450 fvt. og var i særlig grad knyttet til polynjaer – havområder hvor det finnes åpent vann hele året som derved ga mulighet for fangst over lengre perioder av året. Boliger og redskaper hadde trekk fra Independence I-kulturen, men allikevel med iøynefallende forskjeller. Boligene lignet i grunntrekkene, med midtgang markert med større steiner, men blant annet var periferien nå markert med steiner i en ring, og det innvendige var ofte dekket med steinheller. Sel, inkludert hvalross, var antagelig hovedbyttedyr, men også isbjørn, fugler og fisk var med. Ved boplassene lenger inn på land var moskus mer vanlig. Steinredskaper dominerte fremdeles, mens bein ble brukt til finere spisser og nåler. Independence II-kulturen forsvant igjen etter som klimaet ble kjøligere.

Dorset-kulturen (800 fvt.–omkring år 0) og (700–1200 evt.)

Utskåret isbjørn av hvalrosstann fra sen Dorset-kultur.
Av /Musée du quai Branly.
Lisens: CC BY 2.0

Dorset-kulturen synes å ha forekommet på Grønland i to adskilte perioder, mens i perioden imellom synes Grønland å ha vært folketomt. Det arkeologiske materialet viser at omkring 800 fvt. begynte en overgang fra de typiske Saqqaq-kjennetegnene til de karakteristiske trekkene fra den kanadiske Dorset-kulturen. Enkelte rike arkeologiske boplasser inneholder møddinger (avfallshauger) hvor Dorset-redskaper ligger i lagene over lag med Saqqaq-redskaper, noen ganger med jordlag imellom som viser at stedet var forlatt i en periode. Avhengig av naturgrunnlaget i området var enten seler eller reinsdyr hovedbyttedyr. Redskapene skiller seg fra tidligere ved å være mer kunstferdige både i valg av steinmaterialet og i utformingen, mens pil og bue ikke finnes lenger. Kleberstein ble brukt til fettlamper og kokegryter. Hundebein forsvinner og små transportsleder som antagelig ble trukket av mennesker kommer til. Steinringer viser hvor sommertelt sto, mens vinterboligene var mer komplekse og delvis oppført av torv. Men igjen spiller klimaendring inn, og en kjøligere periode karakteriserer århundrene omkring begynnelsen på vår tidsregning hvor det ikke er funnet bevis for hverken Dorset eller andre menneskegrupper på Grønland.

Etter mellomperioden kommer igjen en gruppe til Grønland fra den kanadiske sen-Dorset-kulturen på 700-tallet, da klimaet igjen var blitt mildere. Arkeologien har bare kunnet bevise rester fra denne gruppen i Thule-området helt nordvest på Grønland. Det var hit de fleste innvandrerne kom i denne tidligste perioden, mens gruppene tidligere hadde fortsatt enten østover langs nordkysten eller sørover langs vestkysten. Det antas at sen-Dorset menneskene fant det beleilig å bli i Thule-området fordi det finnes der en større polynja mellom Thule og Ellesmereøya, slik at tilgang til marine pattedyr var god. Mest iøynefallende fra sen-Dorset-kulturen er de mange utskårne dyr- og menneskefigurene som tyder på en type sjamanisme. Figurene er små og ofte av hvalrosstann, men også reinsdyrgevir, tre, bein og kleberstein. Selv om de er svært kunstferdige lå opprinnelsen heller i en oppfatning av en åndeverden innvevd med jaktlykke og et behov for kommunikasjon med noe utover den faktiske verden, med andre ord noe religiøst.

Sen-Dorset boligene har variert etter årstid, fra sommertelt til halvt nedgravde vinterhus og antagelig også bruk av snøhus på havisen tidlig på våren. Hvalross var et hovedbyttedyr og rev, sel, fugler, harer og moskus ble også benyttet.

Mot slutten på Dorset-perioden kan det merkes innslag av to nye kulturer i det arkeologiske materialet, og disse kom til å erstatte Dorset-menneskene, som forsvant fra Grønland slik de tidligere paleo-eskimokulturene også hadde gjort.

Neo-eskimoer (1200–1900 evt.)

Roald Amundsens "Gjøa"-ekspedisjon møtte noen av lokalbefolkningen i Godhavn på Grønland i 1903
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Sel- og hvalfangst på Grønland. Del av kobberstikk i Hans Egedes bok Det gamle Grønlands ny Perlustration, 1741.

Den ene gruppen av nye innvandrerne kom vestfra med en helt annen og mer effektiv kultur. Det var Thule-eskimoene som ankom på 1200-tallet, og med sine kajakker, hundesleder og ekspertise i jakt på sjøpattedyr spredte de seg raskt rundt Grønlands kyster. Deres kultur, med hunder som ikke hadde forekommet på Grønland på et par tusen år, vinterhus av stein og torv, og de store umiak-båtene, tyder på at kulturen kom nærmest direkte fra Alaska-området, hvor menneskene hadde lært seg kunsten å fange hval. Igjen kan den varmere perioden ha gjort det lettere for grupper i sine umiaker å følge sjøpattedyrene østover mot Grønland.

Fra 1100-tallet kommer en annen type kilde inn i bildet for å utfylle den arkeologiske. Skriftlige kilder som Historia Norvegiae beskriver «skrælinger/skrælíngja» som finnes nord for de norrøne bygdene på Grønland. Betegnelsen er trolig en henvisning til klærne med betydning «de som går med skinnklær». Fra arkeologien vet en også at det må ha funnet sted møter mellom Thule-eskimoene og de norrøne bosetterne, da det finnes tydelige norrøne gjenstander i enkelte Thule-boplasser. Thule-eskimoene er de direkte forfedrene til dagens inuit-befolkning.

Denne opplistingen av de forskjellige tidligere kulturene som kom til Grønland og forsvant igjen er ikke så fastsatt som det kan synes. Arkeologi er basert mye på tolkninger av materialer og andre funn uten at det er mulig å verifisere gjennom skriftlige eller muntlige kilder. Til forskjellige tider kan tolkninger variere og ved nye funn kan anslåtte årstall og sammenhenger forskyves. Allikevel er det enighet om rekken av de paleo-eskimo-kulturene er slik som angitt her, med noen overlappinger og enkelte hull hvor det ikke synes å ha vært mennesker på Grønland, særlig i noen århundrer rundt begynnelsen på vår tidsregning.

Det norrøne samfunnet (985–1450 evt.)

En rekonstruksjon av Tjodhilds kirke i Brattahlíð, kanskje den første kirken på Grønland.
Av .
Lisens: Public domain

For første gang kom en ny innvandrergruppe til Grønland østfra. Ifølge sagatradisjonen kom Eirik Raude til Grønland i 982, da han som fredløs hadde rømt fra Island. Etter å ha utforsket sørvestkysten i tre år, vendte han tilbake til Island. Eirik skal ha kalt landet Grønland fordi han mente dette navnet ville friste til innvandring.

Rundt 985 satte han ifølge sagatradisjonen igjen kursen for Grønland, denne gang med en utvandrerekspedisjon på 25 skip, flere hundre mennesker, husdyr og utrustning. Utvandrerne slo seg ned på Grønlands sørvestkyst, og etter hvert vokste det frem to bygder, Austerbygd i sør (Qaqortoq-/Julianehåb-distriktet), som var den største, og Vesterbygd lenger nord (Nuuk-/Godthåb-distriktet).

Folket levde av fedrift, fiske og jakt, og foretok også lange jaktferder nordover langs vestkysten av Grønland til det såkalte Norðrseta, antakelig til Qimusseriarsuaq. På 1000-tallet var klimaet gunstig for innvandring; landet var grønt og relativt fruktbart.

Kontakt mellom inuiter og den norrøne bosetningen

Innvandrerne fra Island fant spor etter en eldre befolkning på Grønland og har nok også møtt eskimoer fra sen-Dorset-kulturen. Det er i hvert fall funnet norrøne gjenstander i Dorset-bosteder.

På slutten av 1100-tallet innvandret Thule-eskimoene til Grønlands nordvestkyst og sørover vestkysten. De kom etter hvert i kontakt med norrøne folk, og til slutt slo en del av dem seg ned nær de norrøne bygdene.

Kontakt med Norge

Runestein med innskriften: «Erling Sigvatsson, Bjarne Tordsson og Eindride Oddson reiste denne varde lørdag før gangdagen». Steinen er funnet nord for Upernavik og viser at de norrøne kolonistene nådde langt nord på sine fangstferder.

Av /NTB Scanpix ※.

Ruinene av Hvalsey kirke i Qaqortoq på Grønland.

Av .
Lisens: Public domain

Handelen mellom det norrøne samfunnet på Grønland og Norge hadde Bergen som sentrum i høymiddelalderen. De viktigste eksportvarene fra Grønland var huder, skinn, pelsverk, hvalrosstenner og vadmel, mens det norrøne samfunnet var avhengig av importvarer som korn, jern og trevirke.

Innvandringen fra Island og – i mindre utstrekning – fra Norge fortsatte utover på 1000- og 1100-tallet, og på 1200-tallet nådde det norrøne samfunnet på Grønland et bosetningsmaksimum. Det er funnet hustufter av mer enn 290 gårder (220 i Austerbygd og 70–75 i Vesterbygd), og befolkningen kan ha nådd opp i rundt 4000 mennesker i høymiddelalderen.

Kristendommen ble innført på begynnelsen av 1000-tallet. Den første kirken skal ha vært Tjodhilds kirke på Brattahlið, oppkalt etter Eirik Raudes kone. I 1124 fikk Brattahlið-høvdingen Einar Sokkeson utvirket av kong Sigurd Jorsalfare at Grønland skulle få egen biskop, og ved opprettelsen av Nidaros erkebispedømme i 1153 ble det grønlandske bispesetet innlemmet i den norske kirkeprovinsen. På Grønland er det funnet ruiner etter 16 kirker, to klostre og bispesetet Garðar. Kirken fikk etter hvert hånd om betydelige eiendommer (mer enn en tredjedel av eiendomsmassen i Austerbygd) og en ledende politisk stilling.

Det er ikke bevart noen skriftlige opptegnelser fra Grønland, men det er funnet en del runeinnskrifter. Disse innskriftene viser at runetegn kan ha vært et vanlig kommunikasjonsmiddel fra 1000-tallet til 1300-tallet. Det norrøne samfunnet på Grønland ser ut til å ha vært ordnet på samme vis som de norrøne samfunnene på de øvrige Vesterhavsøyene med ting, lagmann og egen lovgivning. Flyttingen av hovedtingstedet fra Brattahlið til Garðar vitner om biskopens voksende politiske innflytelse på Grønland.

I 1261 ble Grønland (d.e. de norrøne bygdene) ifølge en avtale med den norske kongen Håkon Håkonsson formelt knyttet til Norgesveldet. De norrøne grønlendingene gikk med på å yte den norske konge skatt og bøter for manndrap, mot at kongen på sin side vel har gitt grønlendingene tilsagn om regelmessige tilførsler av nødvendige varer. Den norske kongen hadde i hvert fall egne kongsgårder i Austerbygd, forvaltet av en ombudsmann, og slik sikret han seg også en viss kontroll med grønlandshandelen.

Den norrøne bosetningen forsvinner

Hustufter ved Brattalid, sansynligvis etter Eirik Raude.
Hustufter
Lisens: CC BY NC SA 3.0

På 1300-tallet ble denne handelen besørget med et enkelt skip (grønlandsknarren), og kongen søkte muligens med lite hell å monopolisere handelen på Grønland. Den årlige handelsferden med grønlandsknarren lot seg ikke opprettholde etter svartedauden på midten av 1300-tallet. Etter hvert ble kontakten mellom Grønland og Island/Norge stadig sjeldnere. Etter at den siste norrøne biskopen døde i 1378, ble kontakten med omverdenen sterkt redusert.

En av de siste historiske opplysninger fra Grønland gjelder et bryllup i Hvalsøy kirke i 1408. Mens Vesterbygd i samtidige kilder omtales som øde på midten av 1300-tallet og de yngste arkeologiske dateringene er fra siste halvdel av 1300-tallet, har den mer folkerike Austerbygd holdt seg til cirka 1450 med de yngste dateringene fra midten av 1400-tallet. Blant annet vitner draktfunn fra kirkegården på Ikigait (Herjolfsnes) om innflytelse fra europeiske moter på 1400-tallet. En frakk med krave er datert til 1295–1395, en kortermet kjole til 1413–1449 og en hette til 1419–1445. Folk på et skip som søkte nødhavn der i 1540, fant ingen beboere, bare liket av en mann som lå slik han hadde falt.

Årsakene til at det norrøne samfunnet på Grønland forsvant, er ikke klarlagt. Teorier går ut på følgende:

  • bruddet i forbindelsen mellom Grønland og Island/Norge svekket grønlendingenes muligheter til å overleve i et klima som ble stadig hardere
  • harde kamper med inuitene
  • hungersnød som følge av uår og misvekst
  • pest
  • utvandring til Island eller Nord-Amerika
  • blanding med inuitene

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Gulløv, Hans Christian (red.), 2004: Grønlands forhistorie. isbn 87-02-01724-5

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg