Grønlands eldre historie er historien fra den tidligste bosetningen av inuiter slo seg ned på øya og frem til den nordiske bosetningen døde ut i senmiddelalderen. 

Den tidligste bosetning av såkalte polar-inuiter på Grønland antas å ha inntruffet cirka 2500 før før vår tidsregning. Den første bosetningen døde ut, og ble etterhvert erstattet av flere grupper som innvandret fra Nord-Amerika. Omkring år 0 ble Dorset-kulturen den første som bosatte seg på både vestkysten og østkysten av Grønland.

Omkring 1100 evt. vandret Thule-kulturen inn fra Nord-Amerika til Grønlands nordvestkyst og nedover vestkysten. Thule-kulturen innførte teknologiske innovasjoner som hundesleder og harpunpiler med mothaker.

En rekonstruksjon av Tjodhilds kirke i Brattahlíð, kanskje den første kirken på Grønland. 

Tjodhilds kirke av Hamish Laird. Public domain

Ifølge sagatradisjonen kom Eirik Raude til Grønland i 982, da han som fredløs hadde rømt fra Island. Etter å ha utforsket sørvestkysten i tre år, vendte han tilbake til Island. Eirik skal ha kalt landet Grønland fordi han mente dette navnet ville friste til innvandring.

Rundt 986 satte han ifølge sagatradisjonen igjen kursen for Grønland, denne gang med en utvandrerekspedisjon på 25 skip, flere hundre mennesker, husdyr og utrustning. Utvandrerne slo seg til på Grønlands sørvestkyst, og etter hvert vokste det frem to bygder, Austerbygd i sør (Qaqortoq-/Julianehåb-distriktet), som var den største, og Vesterbygd lenger nord (Nuuk-/Godthåb-distriktet).

Folket levde av fedrift, fiske og jakt og foretok også lange jaktferder nordover langs vestkysten av Grønland til det såkalte Norðrseta, antakelig til Qimusseriarsuaq. På 1000-tallet var klimaet gunstig for innvandring; landet var grønt og relativt fruktbart.

Innvandrerne fra Island møtte ingen eldre befolkning på Grønland, men fant spor etter den. Det er sannsynlig at det dengang (ca. 1000) fantes inuiter på Nordgrønland. Her er det funnet boplasser etter dem, antakelig fra ca. 2000 fvt. Også på vestkysten er det funnet spor fra en tid som ligger langt forut for den norrøne innvandringen.

På 1100-tallet vandret Thule-eskimoene fra det kanadiske arkipel over til Grønlands nordkyst og sørover vestkysten. De kom etter hvert i kontakt med norrøne folk, og til slutt slo en del av dem seg ned nær de norrøne bygdene.

Handelen mellom det norrøne samfunnet på Grønland og Norge hadde Bergen som sentrum i høymiddelalderen. De viktigste eksportvarene fra Grønland var huder, skinn, pelsverk, hvalrosstann og vadmel, mens landet var avhengig av importvarer som korn, jern og trevirke.

Innvandringen fra Island og – i mindre utstrekning – fra Norge fortsatte utover på 1000- og 1100-tallet, og på 1200-tallet nådde det norrøne samfunnet på Grønland et bosetningsmaksimum. Det er funnet hustufter av mer enn 290 gårder (220 i Austerbygd og 70–75 i Vesterbygd), og befolkningen kan ha nådd opp i et tall av ca. 4000 mennesker i høymiddelalderen.

Kristendommen ble innført ved begynnelsen av 1000-tallet. Den første kirken skal ha vært Tjodhilds kirke på Brattahlið, oppkalt etter Eirik Raudes kone. I 1124 fikk Brattahlið-høvdingen Einar Sokkeson utvirket av kong Sigurd Jorsalfar at Grønland skulle få egen biskop, og ved opprettelsen av Nidaros erkebispedømme i 1153 ble det grønlandske bispesete innlemmet i den norske kirkeprovinsen. På Grønland er det funnet ruiner etter 16 kirker, 2 klostre og bispesetet Garðar. Kirken fikk etter hvert hånd om betydelige eiendommer (mer enn 1/3 av eiendomsmassen i Austerbygd) og en ledende politisk stilling.

Det er ikke bevart noen skriftlige opptegnelser fra Grønland, men det er funnet en del runeinnskrifter. Disse innskriftene viser at runetegn kan ha vært et vanlig meddelelsesmiddel fra 1000-tallet til 1300-tallet. Det norrøne samfunnet på Grønland ser ut til å ha vært ordnet på samme vis som vikingsamfunnene på de øvrige Vesterhavsøyene med ting, lagmann og egen lovgivning. Flyttingen av hovedtingstedet fra Brattahlið til Garðar vitner om biskopens voksende politiske innflytelse på Grønland.

I 1261 ble Grønland ifølge en avtale med den norske kongen Håkon Håkonsson formelt knyttet til Norgesveldet. Grønlendingene gikk med på å yte den norske konge skatt og bøter for manndrap, mot at kongen på sin side vel har gitt grønlendingene tilsagn om regelmessige tilførsler av nødvendige varer. Den norske kongen hadde i hvert fall i Austerbygd egne kongsgårder, forvaltet av en ombudsmann, og slik sikret han seg også en viss kontroll med Grønlandshandelen.

På 1300-tallet ble denne handelen besørget med et enkelt skip (Grønlandsknarren), og kongen søkte muligens med lite hell å monopolisere handelen på Grønland. Den årlige handelsferden med Grønlandsknarren lot seg ikke opprettholde etter svartedauden. Etter hvert ble kontakten mellom Grønland og Island/Norge stadig sjeldnere. Etter at den siste norrøne biskopen døde i 1378, ble kontakten med omverdenen sterkt redusert.

En av de siste historiske opplysninger fra Grønland gjelder et bryllup i Hvalsøy kirke i 1408. Mens Vesterbygd i samtidige kilder omtales som øde ved midten av 1300-tallet, har den folkerikere Austerbygd holdt seg til ca. 1500. Dette bekreftes blant annet av funnene fra kirkegården på Ikigait. Her vitner draktfunn om innflytelse fra europeiske moter fra slutten av 1400-tallet. Gravene viser at de siste begravelser skjedde omkring år 1500. Folk på et skip som søkte nødhavn der i 1540, fant ingen beboere, bare liket av en mann som lå slik han hadde falt.

Årsakene til at det norrøne samfunnet på Grønland forsvant, er ikke klarlagt. Teorier går ut på følgende:

  1. bruddet i forbindelsen mellom Grønland og Island/Norge svekket grønlendingenes muligheter til å overleve i et klima som ble stadig hardere
  2. harde kamper med urbefolkningen (inuitene)
  3. hungersnød som følge av uår og misvekst
  4. pest

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.