Båtgraver, båtgraver, gravform som er kjent særlig fra Skandinavia i yngre jernalder og vikingtid (ca. 700-1000), men som forekommer f. eks. på Bornholm allerede i romertid (se Slusegård). Større eller mindre båter ble benyttet som gravgjemme, eller et særlig gravkammer ble reist om bord i båten. Store båtgraver kalles skipsgraver, og disse finnes fra 600-årene av i et begrenset antall. Større samlinger med båtgraver finnes bl. a. ved Vendel og Valsgärde i Uppland, Sverige, samt på Kaupang i Vestfold og i Spangereid i Vest-Agder. Båtgravskikken forekommer i vikingtiden også i et større nord-europeisk område fra Island og Skottland i vest til Baltikum og Russland i øst.

Nesten åtti prosent av de kjente båtgravene er datert til vikingtid. Av disse er to av tre fra Norge. Brorparten av de daterte båtgravene i Norge er yngre enn ca. 700 e. Kr., mens det tidsmessige tyngdepunktet i Sverige, England og Finland er noe eldre. I Norge opptrer båtgravene helst sammen med andre graver, enten på gravfelt eller i nærheten av samtidige graver. Gravutstyret kan variere fra svært rikt til heller fattig. Båter eller deler av båter er videre funnet i ulike typer av graver: kremasjoner og jordfestegraver, på gravfelt eller alene, i storhauger og under flat mark. Generelt utgjør båtgravene kun et lite mindretall av de samtidige graver i et gitt område. Begravelse i båt er som regel brukt for voksne personer av begge kjønn.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.