London var allerede etablert som en blomstrende handelsplass da byen som en del av romerriket fikk navnet Londonium på 40-tallet e.Kr. Det ble anlagt en bymur, som det ennå finnes rester av. Byen var ikke hovedstad i det romerske Britannia, men det viktigste handelssentrim og et veiknutepunkt. I London var det også et myntverk. I 313 nevnes London som sete for et bispedømme.

Lite er kjent om byen på 400- og 500-tallet, men den dukker senere opp som hovedstad i kongeriket Essex. På 800-tallet ble den flere ganger stormet av vikingene og regnes som grunnlagt på ny av kong Alfred i 886. Også på 900- og 1000-tallet ble London flere ganger herjet av vikingene. Etter normannernes invasjon av England 1066 bekreftet Vilhelm Erobreren byens gamle privilegier ved et charter.

På 1100-tallet ble Westminster sete for regjeringen, og på 1200-tallet for parlamentet. I normannisk tid ble festningen The Tower bygd ved den østre del av bymuren og Baynard's Castle (forlengst revet) ved den vestre del. Navnene Aldgate, Bishopsgate, Cripplegate, Aldersgate, Newgate og Ludgate minner om byens hovedporter i normannertiden.

I senmiddelalderen blomstret London som handelsby. Hanseatene hadde stasjon der (Stahlhof, Steelyard), og innvandring av bankierer fra Lombardia (Lombard Street) og tyske håndverkere bidrog ytterligere til å øke byens rikdom. I samme retning virket forfølgelsene av kristne dissentere på kontinentet, som brakte nye  innvandrere til handel, håndverk og industri, bl.a. mange franske hugenotter.

I forbindelse med reformasjonen rev Henrik 8 mange kirkelige byggverk eller omdannet dem til annet bruk. I Elizabeth-tiden blomstret London økonomisk og kulturelt. I 1665 rev pesten bort 75 000 mennesker, året etter brant 4/5 av byen, deriblant St. Paul-katedralen og 86 andre kirker. Byen ble imidlertid snart gjenreist og vokste videre, bl.a. var området mellom London og Westminster ved slutten av 1600-tallet blitt sammenhengende bebygd. På 1700-tallet vokste byen videre, til Hyde Park og Regent's Park. John Nash var den store arkitekt i denne perioden, som Christopher Wren hadde vært det etter brannen. På denne tid ble London verdens ubestridt ledende handels-, finans-, industri- og havneby. 1800-tallet med sine nye transportmidler som tunnelbane og jernbane, la grunnlaget for Londons vekst i alle retninger. Byen ble den største som noensinne hadde eksistert. I 1916 satte tyskerne i gang flyangrep mot London. 1940-41 var byen utsatt for intense flyangrep (The Blitz), senere for mer tilfeldige anfall, til angrepene med V1- og V2-våpen begynte 1944. I alt ble 30 000 mennesker drept og 243 000 bygninger ødelagt i angrepene under annen verdenskrig.

De problemer Londons vekst har skapt, har ført til at man etter den annen verdenskrig har forsøkt å flytte arbeidsplasser og bosteder lenger ut, i eldre byer (f.eks. St. Albans) eller «New Towns». London arrangerte de olympiske sommerleker 1908, 1948 og 2012. 7. og 21. juli 2005 ble London utsatt for flere bombeangrep utført av selvmordsbombere. Bombene ble utløst på ulike undergrunnsstasjoner og på en buss. Over 50 personer døde og ca. 700 ble skadet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.