lov

Lover er generelle rettsregler som fastsetter rettigheter og plikter. I norsk juridisk terminologi kan begrepet lov vise til rettsregler etter både deres innhold (materiell lov) og vedtaksform (formell lov).

I Norge brukes lover som samlebetegnelse på rettsreglene i Grunnloven, de formelle lovene, forskrifter og provisoriske anordninger.

I Norge følger det av Grunnloven § 49 at det er Stortinget som har myndighet til å lage lover. For å vedta en lov trengs det flertall i Stortinget, se Grunnloven §§ 76-79. I loven kan Stortinget bestemme at andre myndigheter, for eksempel et departement eller en kommune, kan lage en forskrift med utfyllende regler. Et eksempel er politiloven § 14, som gir kommunene myndighet til å lage bindende politivedtekter. Provisoriske anordninger er lover som lages av regjeringen når Stortinget ikke er samlet, se Grunnloven § 17.

Det er også bare Stortinget som har myndighet til å endre Grunnloven. For å vedta en grunnlovsendring trengs det to tredjedelers flertall i Stortinget i to påfølgende storting, se Grunnloven § 121.

Materiell lov

I videste forstand blir begrepet lov brukt i betydningen materiell lov. Dette er generelle rettsregler som fastsetter rettigheter og plikter uavhengig av vedtaksform.

Som oftest regner man bare skrevne rettsregler som lov, slik at sedvanerett faller utenfor. I Norge omfatter begrepet materiell lov dermed både Grunnloven, formelle lover gitt av Stortinget (se nedenfor), provisoriske anordninger gitt av Kongen (regjeringen), sentrale forskrifter gitt av regjeringen eller statlige forvaltningsorganer og lokale forskrifter gitt av kommuner. I tillegg finnes det fremdeles noen få lovbestemmelser gitt før Stortinget ble opprettet i 1814 og som fortsatt gjelder.

Rettsakter fra EU som er tatt inn i norsk rett gjennom EØS-avtalen vil etter innholdet være materielle lover. Om de også får status som formelle lover i norsk rett bestemmes av om gjennomføringsformen er formell lov eller forskrift.

Formell lov

I snevrere forstand brukes ordet lov om alle rettsregler vedtatt i lovs form. Slike lover kalles formelle lover. Dette er skrevne rettsregler vedtatt av lovgivningsmakten. I Norge blir lover vedtatt av Stortinget i samsvar med prosedyren i Grunnlovens §§ 76-79.

For private er skillet mellom materiell og formell lov ofte av mindre betydning. Viktige rettigheter og plikter kan gå frem av forskrifter.

Formell lov er påkrevd i tre tilfeller:

  1. Endring av eller unntak fra andre formelle lover kan bare gjøres i lovs form. Dette følger av lex superior-prinsippet.
  2. Rettslige forbud eller pålegg overfor private må ha hjemmel i en formell lov eller provisorisk anordning. Hjemmel betyr i denne sammenhengen at myndighetene bare kan rette forbud, påbud eller på andre måter gjøre inngrep overfor private dersom og i den utstrekning Stortinget har bestemt det i formell lov. Dette følger av legalitetsprinsippet i Grunnloven § 113 og § 96. Om fremgangsmåten ved vedtakelse av formell lov, se lovgivning. Grunnloven har en særstilling som overordnet annen (materiell og formell) lov, og det gjelder særlige regler i Grunnlovens § 121 om endringer i denne.
  3. Grunnloven pålegger i visse tilfeller lovs form for reguleringer, for eksempel § 119 om vernepliktsordningen.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg