Kristenrett var i tiden før reformasjonen den delen av norsk rett som gjaldt kirkelige forhold. Dette betydde kirkeorganisasjonen, forholdet mellom kirken og det verdslige samfunn, og brudd på kirkens moralbud, så langt disse ble støttet av lovbud.

Før Magnus Lagabøtes landslov utgjorde kristenretten en del av landskapslovene. Den første kristenrett skal Olav den hellige ha fått vedtatt av et ting på Moster i 1024. Den eldste bevarte kristenretten, fra Gulatingsloven, er fra langt senere tid. Men den bevarte redaksjonen fra siste halvdel av 1100-tallet, for det meste overlevert i håndskrifter fra 1200-tallet, gjengir en del bestemmelser som tilskrives Olav den hellige ("olavstekst"). Noen av disse kan gå helt tilbake til helgenkongens tid, og de må i hvert fall antas å være eldre enn resten av Gulatings kristenrett, eller med andre ord fra første halvdel av 1100-tallet eller tidligere.

Erkebiskop Jon Raude utarbeidet en særlig kristenrett i kanonisk ånd, dvs. preget av pavekirkens internasjonale kirkerett. Den ble godtatt av kong Magnus Lagabøte ved det såkalte Bergens-konkordatet i 1273 og fire år senere i Tønsberg-konkordatet, også kalt Sættargjerden i Tønsberg av 1277. Men alt i Jons tid ble den satt ut av kraft igjen av kong Eirik Magnusson. I motsetning til Gulatingsloven og de andre landskapslovene inneholdt Magnus Lagabøtes Landslov fra 1274 og Byloven fra 1276 bare svært kortfattede og ufullstendige kristenrettsbolker. I den følgende tiden ble derfor i praksis eldre og nyere kristenrett brukt om hverandre.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.