reker – Store norske leksikon

Dypvannsreke

Av Tomasz Sienicki .

Lisens: Gnu FDL

Brakkvannsreke, Palaemonetes varians

Av Viridiflavus.

Lisens: CC BY SA 3.0

Reker. Dyptlevende reker i familien Panaeida. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Reker (foto)

Av Bertelsmann Lexikon-Verlag, Gütersloh/KF-arkiv ※.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Forvandling. Tegningene viser stadier i utviklingen av en reke. Kroppens form og antall kroppsvedheng endres i de forskjellige stadier.

Forvandling

Av KF/Store norske leksikon ※.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Reker er en infraorden innen ordenen tifotkreps. Med reker tenker man vanligvis på dypvannsreke, som fanges i store mengder og er arten det spises mest av i Norge. Det finnes cirka 2800 arter av reker på verdensbasis, og i overkant av 40 arter i Norge.

Faktaboks

Vitenskapelig navn: Caridea
Beskrevet av: Dana 1852

Reker er utbredt i alle hav, noen lever i de frie vannmassene (pelagisk) og andre på bunnen, de fleste på dypere vann. Enkelte rekearter finnes også i ferskvann. I Norge er det kun én art, brakkvannsreke (Palaemonetes varians), som går i brakkvann eller nesten ferskt vann.

Nedenfor er noen eksempler på arter fra norske farvann, med lenker til arter med egne artikler.

Bygning

De norske rekeartene varierer i størrelse mellom ca én og opp til 18 cm. De har langstrakt kropp med et ryggskjold som dekker og beskytter hode og forkropp. Ryggskjoldet har en pannetorn forrerst. På undersiden av ryggskjoldet sitter fem beinpar, disse omtales som rekens gangbein. Gangbeina er ofte utstyrt med klør eller sakser ytterst. Foran gangbeina rundt rekens munnparti finnes tre par maxillipeder, eller munnføtter. Bakkroppen består av seks ledd, hvert ledd er på undersiden utstyrt med ett par svømmebein. Haleviften er velutviklet og brukes til bevegelse. Karakteristisk er «rekeknekken» på tredje bakkroppsledd, men noen arter som lever mest på eller delvis nedgravd i bunnen mangler tydelig rekeknekk.

Reker som lever pelagisk i vannmassene er gjerne litt gjennomsiktige. Bunnlevende reker har gjerne fargetegninger som fungerer som kamuflasje. Skallet er hornaktig, ikke tykt.

Hodet har et par store, sammensatte og stilkete øyne. Begge antenneparene er togrenet. Når man skal skille ulike rekearter fra hverandre må man blant annet se på ryggskjoldets utforming, oppbygningen av gangbeina, og pannetornens lengde og form.

Arter

Sandreke

På sandbunnen helt oppe i strandområdene lever sandreke, som er sandgrå og sjelden blir mer enn 5–8 centimeter.

Strandreke

Mellom tang og ålegress finnes to arter strandreker, som blir 6-8 centimeter lange og er gjennomsiktig gulgrønne; når de er kokt, blir de lyserøde.

Dypvannsreke

Blomsterreke

Av Asbjørn Hansen.

Lisens: CC BY NC ND 2.0

Dypvannsreke , Pandalus borealis, som danner grunnlaget for vår rekefangst, kan bli opptil 18 centimeter lang og har en fire centimeter lang pannetorn (rostrum). Levende er den glassaktig, lys rosa med mørke øyne, men den blir mørkere rød når den kokes.

Dypvannsreken er en protandrisk hermafroditt; den starter livet som hann og gyter ved en størrelse på 4-6 centimeter avhengig av område. Senere skifter den om til hunn ved en lengde på 5-7 cm totallengde, og kan da gyte flere sesonger til.

Blomsterreke, Pandalus montagui, er en slektning av dypvannsreken.

Sjøgrasreke

Sjøgrasreke, Hippolyte varians, er utbredt i store deler av Atlanterhavet og nord til Lofoten. Den blir tre cm lang, har typisk rekeknekk og mindre pannehorn enn dypvannsreke.

Fargene varierer, den kan være rød, men særlig om natten er den blågrønn.

Kamuflasjereke

Kamuflasjereke, Spirontocaris liljeborgi, finnes ifølge Artsdatabanken både i Syd-Norge og i Troms og Finnmark både på hard og bløt bunn. Den blir 75 millimeter lang, og har en karakteristisk pannetorn. Fargen er rød og rødbrun.

Systematikk

Nivå	Norsk navn	Vitenskapelig navn
Rike	dyreriket	Animalia
Rekke	leddyr	Artropoda
Underrekke	krepsdyr	Crustacea
Klasse	storkreps	Malacostraca
Orden	tifotkreps	Decapoda
Underorden	eggbærereker	Pleocyemata
Infraorden	reker	Caridea

Rekene deles i over 40 familier, hvorav elleve er representert i norske farvann.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Havforskningsinstituttets temasider om skalldyr

Litteratur

Køie, Marianne og Kristiansen, Aase. (2000). Havets dyr og planter. 350 sider. NKS-forlaget.
Moen, Frank Emil og Svensen, Erling (2008). Dyreliv i havet. 5. utgave. 768 sider. Kom forlag.
Christensen, Marit E (1972). Bestemmelsestabell over Crustacea Decapoda Tifotkreps. 71 sider. Universitetsforlaget.

Faktaboks

reker

Caridea

Tidligere vitenskapelig navn: Natantia
Artsdatabanken-ID: 16434

Kommentarer (2)

16. juni 2022 skrev Frederick Woxen

Jeg ser ikke at det nevnes noe om det enormt potente virkestoffet kitosan som finnes i rekeskallet?! I mitt hode mener jeg å huske at det var i midten av 1980-tallet at UiT begynte å forske på dette, altså at skallet inneholdt et utrolig sterkt virkestoff som kunne utvinnes. Inntil da hadde man bare dumpet rekeskall som avfall i sjøen.
For 'oss vanlige dødelige' kan det stoffet ha den effekt at man raskt får høy feber - opp mot 40, ikke fordi det er dårlige reker, men heller at noen er allergiske mot akkurat det stoffet! Feberen blir borte etter en natts søvn!
Søk med kvasir.no ga f.eks dette treffet: https://forskersonen.no/bakterier-medisiner-meninger/stoff-i-rekeskall-hjelper-sar-til-a-gro/1985302

26. januar 2023 skrev Audun Rugstad

Takk for innspillet, vi ser på dette.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Caridea

Ragni Olssøn

Havforskningsinstituttet