Toppskarv i solnedgang av . CC BY 2.0

toppskarv

Toppskarv i hekkedrakt har en markert fjærtopp på issen.
Voksen toppskarv

Toppskarv er en fugleart i skarvefamilien. Toppskarven er en del mindre og spinklere enn sin nære slektning storskarven, og voksne toppskarver har helsvart fjærdrakt med grønn metallglans, en karakteristisk topp av fjær, og oppholder seg som regel i og nær havet. Sittende på land hviler toppskarvene ofte med utstrakte vinger, en adferd fuglene har for å tørke fjærdrakten.

Faktaboks

Også kjent som
småskarv
Phalacrocorax aristotelis
engelsk European shag

Beskrivelse

Toppskarver er forholdsvis store fugler som normalt veier mellom 1,4 og 2,5 kilogram. Hunnen veier omtrent 300 gram mindre enn hannen. Voksne fugler er svarte med grønn metallaktig glans, mens ungfugler er lysebrune, enkelte med lys buk. Halen og halsen er lang, og nebbet er kraftig med en krok på tuppen av overnebbet. Bena er svarte eller mørkebrune, med svømmehud mellom de fire tærne. Voksne toppskarver har en kraftig fjærkledd topp i hekketiden, og denne toppen kan sees hele året, men da i mindre omfang. Ellers er generelt toppskarven en spinklere fugl enn sine norske slektninger atlantisk storskarv og mellomskarv, og mangler lys flekk på låret.

Forplantning og alder

Selv som reirunger kan toppskarvene kjennes igjen fra storskarvunger på sin grønne metallglans i fjærdrakten.
Toppskarvunger

Toppskarven hekker som regel i kolonier, som gjerne er i områder med steinrøyser og store steinblokker. Generelt liker ofte toppskarven å legge reiret skult under steiner og liknende. Det hekker også en hel del toppskarver i fuglefjell sammen med andre sjøfugler, og da kan gjerne reirene ligge helt åpne. De to til fire eggene ruges i omtrent 30 dager, og ungene forlater reiret rundt 50 dager senere.

Toppskarvene hekker normalt første gang ved to til fire års alder, og den eldste kjente toppskarven var en fugl som ble ringmerket som unge i England og funnet død ved 30 års alder. Norges eldste kjente toppskarv ble litt over 21 år. Dødeligheten er høy det første året og bare rundt halvparten av ungene som blir flygedyktige overlever den første vinteren. Ved voksen alder overlever over 83 prosent av toppskarvene hvert år.

Næring

Toppskarvene har gjerne koloniene sine i steinurer og under store steinblokker. På bildet ser vi også noen få krykkjereir, og en og annen lunde og lomvi. Sklinna, Trøndelag 23. juni 2007.
Koloni med toppskarver

Toppskarver spiser primært fisk de fanger ved dykking i havet, og fuglene søker ofte næring forholdsvis kystnært og gjerne nær bunnen. Toppskarvene forekommer sjeldent så langt ute i havet at de ikke kan se land, og de forkommer sjeldent inne i fjordene. Over store deler av utbredelsområdet er sil og sild regnet som de viktigste næringskildene for toppskarver, og norske undersøkelser tyder på at lodde og ulike torskefisker også er viktige. Spesielt spiser toppskarvene sei i yngre aldersklasser i hekkeperioden i flere kolonier. Fuglene søker stort sett næring i tarebeltet, og forsvinner tareskogen viser undersøkelser at områdene blir mindre attraktive for toppskarvene.

I vinterperioden spiser toppskarvene det som er tilgjengelig av fisk i de områdene de oppholder seg. I perioder med mye uvær og dermed dårlige fiskeforhold har ofte mange toppskarver dårlig kondisjon, og i enkelte tilfeller blir også en hel del fugler funnet døde som følge av sult.

Utbredelse og vandringer

Toppskarv, småskarv (Phalacrocorax aristotelis)

Den europeiske toppskarven er endemisk for Europa, og er oppdelt i en nordlig underart som forekommer langs Atlanterhavskysten fra Portugal til Kolahalvøya, inkludert Island. I Middelhavet og i Nord-Afrika forekommer det to underarter til, og det hekker toppskarver sør til Marokko samt i Svartehavet. Det hekker ikke toppskarv i Østersjøen, og arten er heller ikke påvist hekkende i Tyskland eller Danmark. I Sverige hekket det noen få par i Bohuslän fra 2004, men nylig er arten konstatert hekkende helt sør til naturreservatet på øya Hallands Väderö.

I Norge hekker det fra 2015 ett par på Stråholmsteinen ved Jomfruland. Videre vestover er det ikke påvist hekkende toppskarver før Lindesnes kommune. Her har det hekket toppskarv siden 1998, og det hekker også noen få par i Farsund. Fra Rogaland og helt til Varanger hekker det toppskarv regelmessig på egnete lokaliteter på ytre kyst. Nærhet til eksponerte havområder ser ut til å være viktig for toppskarven, som ikke hekker inne i fjorder eller i ferskvann. Toppskarvene er partielle trekkfugler over hele utbredelsesområdet, men fuglene unngår som regel å trekke over åpent hav. Som følge av dette var arten lenge en svært sjelden fugl for eksempel i Danmark, og det er aldri funnet en norsk ringmerket toppskarv på De britiske øyer. Det er til sammen 24 ringmerkingsfunn fra De britiske øyer til Norge, og dette er trolig fugler som er blitt ført over Nordsjøen av kraftige stormer. Som regel oppholder toppskarvene seg relativt nær hekkeområdet året rundt, men mange trekker, og fugler ringmerket i Finnmark har for eksempel blitt påtruffet sør til Trøndelag.

Bestandsutvikling

Her ser vi toppskarver i ulike aldre, ungfuglene har brun fjærdrakt.
Flokk av toppskarver

Nyeste bestandsestimat av toppskarv i Norge er fra 2015 og viser omtrent 28 000 par. Det har blitt registrert forholdsvis stor bestandsnedgang i enkelte kolonier, men totalt sett regnes toppskarvbestanden i Norge som relativt stabil. Toppskarven er en art som er spesielt utsatt for klimaendringer da ustabilt vær har vist seg å medføre stor dødelighet for fuglene som da får vanskeligheter med å drive aktivt matsøk.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Potts, George Richard; Coulson, John C. & Deans, I. R. (1980). Population Dynamics and Breeding Success of the Shag, Phalacrocorax aristotelis, on the Farne Islands, Northumberland. Journal of Animal Ecology, 49 (2), 465–484. doi:10.2307/4258

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg