Ceavccageađgi («Graksesteinen»), en gammel sieidi (offerstein) i Unjárga (Nesseby) av . Begrenset gjenbruk

samene i jernalderen

Fra 500-tallet av brukes ulike varianter av det norrøne ordet skriðfinner i kilder som omtaler samene. Skriðfinner» betyr «skigående finner» — samer (som av andre folkeslag ofte ble kalt finner) var kjent som dyktige skiløpere. Tresnitt fra Olaus Magnus' Historia de gentibus septentrionalibus («Historien om de nordiske folkene») fra 1500-tallet.
Av .
Historikeren Prokopios (500-tallet) skriver at samiske spedbarn «svøpes i skinn og henges opp i trær». Den tradisjonelle samiske vogga gietkka henges opp blant annet på greiner når den ikke bæres rundt. På dette bildet ser vi ei samisk mor som har hengt opp sitt barn i gietkka. Maleri fra 1857.
Historikeren Paulus Diaconus (700-tallet) beskriver samenes beaska (pesk) som en knesid «tunika» laga av reinskinn med pelsen ut. På bildet: pesk-kledd par i Kárášjohka (Karasjok) på 1800-tallet. Samisk klesskikk har endra seg mye gjennom århundrene, men det grunnleggende ved beaska er like gammelt som det er praktisk: plagget er sydd sammen av reinskinn med hårene ut, trekkes over hodet og festes med et belte rundt livet, og varmer overkropp og øvre del av beina. Bilde: Johan Fredrik Eckersberg (1852).
Av .

Jernalderen er perioden fra cirka 500 før vår tidsregning til cirka 1050 etter vår tidsregnings begynnelse. I denne perioden hadde samene mange nabofolk i Norden, som de noen steder bodde tett på og hadde mye å gjøre med. Gjennom dette samkvemmet deltok jernalderens samer i store handelsnettverk som strakk seg mot både sørvest og sørøst.

Vi deler ofte jernalderen inn i eldre og yngre jernalder, med 500-tallet evt. som skille. Språkskiftet til samisk i midtre og nordre Skandinavia antas å ha bli gjennomført i løpet av eldre jernalder. I yngre jernalder kjenner vi til at samer bor i de nordlige og midtre delene av Fennoskandia, samt i indre deler av det søndre Skandinavia.

Jernalderen er forhistorisk tid, og vi har lite sikker kunnskap om dens begivenheter og personer. De skriftlige kildene er ofte skrevet flere hundre år etter hendelsene de beskriver, og de blander sannhet og myte. De må leses kildekritisk, og det som står i dem må ses i lys av andre fag som arkeologi og språkvitenskap.

«Finner» og «Finnmǫrk» — samene sett med andres øyne

Gamle tekster skrevet av ikke-samer bruker stort sett ikke samenes navn på seg selv, men i stedet ordet «finner». Dette ordet antas å være av norrøn opprinnelse, og kan ha betydningen «vandrer», «sporfinner» eller «jeger». Finn-benevnelsen på samene kan komme av at samene i gammel tid spesialiserte seg på fangst, jakt og sanking, og i mye mindre grad enn sine naboer drev med jordbruk.

Fenni, scritiphini, semsveiner — andres navn på samene

Første gang vi kan lese om folkeslag som kalles «finner» er det i kilder skrevet ved Middelhavet: historikeren Tacitus (år 98) og geografen Ptolemaios (100-tallet) skrev om folk i nord som de kalte fenni og phinnoi. Tacitus nevner at blant fenni jakter kvinner og menn sammen og deler på byttet. Vi kjenner dette også fra senere beskrivelser av jernalderens samer. Det er ikke helt sikkert hva slags folkeferd Tacitus og Ptolemaios egentlig prøvde å beskrive, men fra 500-tallet av brukes ulike varianter av det norrøne ordet skrið finner når man snakker helt konkret om samene. «Skriðfinner» betyr «skigående finner» — samer var kjent som dyktige skiløpere. Skiløping har en spesiell plass i samisk folklore, der det heter at tre av samenes forfedre fant opp skiene, og disse har fått sin plass på stjernehimmelen som stjernebildet Gállábártnit, på norsk kalt «Orions belte».

Selv om nabofolkene stort sett brukte andre navn på samene, må de ha kjent til samenes egne navn på seg selv — som sørsamisk saemie, lulesamisk sáme og nordsamisk sámi. Ordet «semsveiner» («sem-karer») brukes om samer i «Vatnsdæla saga» (1200-tallet), og navnet på den norrøne mytefiguren Sæming kan også ha forbindelse til samenes egenbetegnelse.

Finnmǫrk — samenes egner

Navnet «finner» på samene ga opphav til ordet finnmǫrk, som er sammensatt av ordene finn og mǫrk («grenseområde», «egn»). Dette var de deler av Norden hvor de fleste samer bodde, og der nordgermanske stammer med noen unntak ikke selv hadde faste bosetninger. Synet på hva som var «finnmǫrk» endra seg etterhvert som ikke-samer spredte seg nordover og innover i landet, men i jernalderen var det fortsatt snakk om svært store områder. Det sammenhengende landområdet Finnmǫrk lå i de nordre og midtre deler av Norden. Lengre sør i Skandinavia fantes det også mindre områder som man kalte finnmǫrk fordi det bodde samer der.

Samenes nabofolk

Omtrentlig kart over samenes tilstedeværelse i Norden på slutten av jernalderen (rødt). I store deler av dette området bodde også ikke-samiske folkeslag, men mye av den nordlige kysten og innlandet var Finnmǫrk – hovedsakelig bebodd av samene. Gul strek viser omtrent hvor man anser Sápmis sydgrense for å gå i dag. Hvite linjer er dagens statsgrenser, som er av langt nyere dato. Kart: Mikkel Berg-Nordlie, basert på Zachrisson 1997 og Hansen & Olsen 2004 (se litteraturliste).

Samisk tilstedeværelse i Norden ca. år 1000
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Germanerne i sør og vest

Ákšovuonjiehkki (Øksfjordjøkelen) sett fra Jiehkkebahta (Isfjorden). I dag ville vi sagt at isbreen ligger på grensa mellom områdene Troms og Finnmark, men for noen hundre år siden ville man sagt at den lå midt i Finnmarkens amt, og den lå temmelig langt nord i jernalderens Finnmǫrk. Selv om ordet «Finnmark» kommer av «Finnmǫrk» viser de to stedsnavnene til ulike områder: Jernalderens Finnmǫrk strakk seg helt ned mot de sentrale delene av Skandinavia, og Finnmarkens amt inneholdt mellom 1787 og 1866 hele dagens Troms og Finnmark.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0
Finnvikdalen på øya Tomma, Helgeland. Navnet «Helgeland» kommer trolig av ordet «Hålogaland», men de to stedsnavnene beskriver ikke samme område. Helgeland består av den sydligste delen av det gamle Hålogaland, og i tillegg områder på innlandet som i jernalderen var Finnmǫrk uten fast ikke-samisk bosetting. På den håløygske kysten var det både norrøne og samer, og folkeslagene hadde mye og tett kontakt. Stedet på bildet har et navn som kan tyde på gammel samisk bosetting.
Av .
Lisens: CC BY-SA 4.0

Ved begynnelsen av vår tidsregning ble urgermansk spaltet i flere dialekter som utviklet seg til egne språk. De nordligste germanske stammenes språk fra nå av og fram til 700-tallet kalles urnordisk. Disse nordlige germanske kulturene utvikla seg samtidig med, i nærheten av, og i samspill med utviklinga av samisk kultur. Språket norrønt oppstod ut fra urnordisk, og den norrøne kulturen i Norge er ansett som en direkte forløper til norsk kultur.

Det nordligste norrøne bosetningsområdet, Hålogaland, var ei stripe av kystbosetninger som nådde så langt nord som det vi i dag kaller Troms. Her hadde høvdingdømmer vokst fram allerede i hundreårene 200–600, altså før vikingtida. Man antar at dette skjedde både på grunn av innvandring sørfra og fordi deler av den opprinnelige befolkninga tok opp germansk kultur og samfunnsform.

Lenger sør lå det norrøne bosettingsområdet Trøndelag, som i jernalderen kun omfatta bygdene rundt Trondheimsfjorden. Midt på den skandinaviske halvøya hadde en bondekultur vokst fram i Härjedalen og Jämtland, og på den andre sida av halvøya, ved Bottenvika, fant man de østnordiske helsingene.

Disse germanske bosettingsområdene ble ikke ansett som Finnmǫrk, men det var samisk tilstedeværelse her også – dette var et flerkulturelt område der folkeslagene bodde tett på hverandre.

Samenes gamle «sørområder»

Nøyaktig hvor langt sør samisk bosetting strakte seg i jernalderen er litt uklart. Det finnes arkeologiske spor av samisk bosetting så langt sør som Elverum, og tekster fra tidlig middelalder forteller om samer helt nede ved Värmland og Hadeland. Samenes gamle «sørområder» ser ut til å ha innbefatta deler av det indre Østlandet som i dag ikke regnes til Sápmi («Sameland»).

Fra 500-tallet kom jordbrukere stadig lenger oppover i Østlandsdalene og la press på samenes elgjaktnæring. De lokale samene omstilte seg, de tok høyfjellet mer i bruk, og jakt på villrein ble viktigere for dem. Det er også mulig at noen av samene i dette området ble integrert i bondebefolkninga.

I vikingtida (ca. 800–1050) ekspanderte den norrøne bosetninga i nord ytterligere innover i landet og nordover langs kysten. Dette kalles iblant det «indre landnåm», til forskjell fra de «ytre» landnåmene som fant sted over havet. Fra et samisk ståsted er det muligens mer nærliggende å kalle dette «landnåm i Finnmǫrk».

Forholdet mellom samene og deres naboer ble lenge oppfattet som preget av konflikter og undertrykkelse — men nyere forskning har lagt større vekt på allianser og gjensidig nytte. Det foregikk gjensidig kulturpåvirkning som vi kan finne spor av både i de samiske og de nordgermanske språkene.

Østlige byer og stammer

Langs Finskebukta og den østre botniske kysten var samene i kontakt med jordbruksfolk og handelsfolk som snakka østersjøfinske språk, de samiske språkenes nærmeste slektninger innafor den finsk-ugriske språkgruppa.

Lengre inn i landet, ved de store innsjøene Ladoga og Onega fant man østnordiske kolonier som Aldeigjuborg (Staraja Ladoga) og Holmgard (Novgorod). Man antar at ordet «lapp» for å beskrive samene oppstod i disse flerkulturelle bysamfunnene. Disse byene la grunnlaget for framveksten av riket Rus' (på norsk Gardarike) i dagens Russland og Ukraina.

Helt i nordøst, ved Kvitsjøen, bodde et folk man vet lite om: bjarmene. Man antar at de kan ha bodd ved elva Dvina, der byen Arkhangelsk ligger i dag. Deres nærmeste samiske naboer var Kolahalvøyas ter-samer, eller «terfinner» som de kalles i eldre kilder.

Finneskatten — samenes rikdommer

Plyndring eller byttehandel?

Samer har helt siden jernalderen vært kjent for sine buer og skyteferdigheter. Dette er en moderne rekonstruksjon av en samisk tovedsbue («finnboge») fra ca. 1100, altså noe etter jernalderens slutt. Bue og foto: Geir Anders Hætta Berg.
Rekonstruksjon av en samisk tovedsbue («finnboge»)
Av .

I norrøne kilder kan vi lese at norrøne herskere mottok en form for tributt fra samene som kalles «finneskatt». Var finneskatten i denne tidlige fasen av samisk og norsk historie noe som samene frivillig ga fra seg, eller var det en tributt som ble tvunget fra dem?

Den norrøne kulturen var prega av at ære, hevn og krigføring stod sentralt. Samene hadde på sin side bedre kunnskap om terrenget i egne hjemområder, og en kjent dyktighet med buer laga for å felle storvilt på lang avstand. Utfallet av voldelig konflikt ville nok ikke alltid være gitt. Det var dessuten ei utbredt tro på at blant samene fantes det mennesker med sterke trolldomsevner, og det bidro nok til å gjøre allianser med samene mer forlokkende enn fiendskap.

Det er mulig at samene som regel ga fra seg finneskatt som ei fast handling i sammenheng med stevner der de også fikk noe tilbake — altså en gjenytelse i forbindelse med varebytte. Fra samenes side kan ytelsen ha vært akseptert fordi man dermed fikk tak i varer man ikke hadde anna tilgang på. Samene og de norrøne var begge i besittelse av varer som motparten ønska. Man måtte handle med hverandre og hadde i det lange løp behov for fredelige, ordna forhold.

Samiske varer — en hjørnestein for norske herskeres makt

Finneskatten var svært viktig for de norrøne høvdingene, spesielt i nord. I Ottar fra Hålogalands beretning (ca. 890) står det om disse høvdingene at «det de eier, kommer for det meste fra den skatt som finnene [samene] betaler dem.» Skatten bestod av fangstvarer, som samene selv bearbeida før salg. Ifølge Ottar fikk han fra «den fornemste» av samene i hans krets «femten mårskinn, fem reinskinn, et bjørneskinn, ti ambarer fjær, en bjørne- eller oterskinnskofte og to skipstau; hvert skal være seksti alen langt, det ene skal være laget av hvalhud, det andre av selhud».

Verdien av disse varene kan ikke undervurderes. Dette var både innbringende salgsvarer sørpå og teknologi til skipsfart, som jo var bærebjelken i de tidlige nordmennenes handelsvirksomhet, røvertokter og kolonisering. De nordlige høvdingdømmenes makt og suksess ble i stor grad bygd på inntekten fra finneskatten.

Olje, pels, teknologi og ritualer — samiske varer og tjenester i den nordiske økonomien

Den samiske oljenæringa

Hellegrop for produksjon av olje fra havdyrs fett (år 550-700), Kjølnes i Bearalváhki (Berlevåg). Det antas at hellegropene etter hvert fikk en symbolsk funksjon: de markerte at handelspartnerne var kommet ut av sitt eget rike, til Finnmǫrk. Etter vikingtida forsvinner hellegropene. De håløygske høvdingedømmene hadde da brutt sammen, mens sørøstlige handelsruter hadde åpna seg mot Holmgard, der interessen var større for pels og skinn.
Hellegrop
Av .

Olje utvunnet fra spekket av sel og hval var en viktig samisk handelsvare i jernalderen. Den kunne brukes til impregnering av tau, sjøhyre og treverk, og var velegna som belysning og næringsmiddel. Et synlig spor etter fortidas samiske oljenæring er hellegropene på ytterkysten av Nord-Troms og Finnmark. Rester av hellegroper finner man ofte sammen med spor av samisk bosetning, som runde gammetufter og smale tufter etter naust eller båtopptrekk (støer).

Handelen sørvestover var svært viktig for samene i store deler av jernalderen. I denne perioden lå den tidligere så viktige handelen med grupper i sørøst nede. På 900-tallet tok imidlertid den sørøstre forbindelsen seg opp igjen, og Holmgard i Rus ble etter hvert et viktig knutepunkt.

Viltjakt og sesongflytting

Skinn og pelsverk var også en viktig salgsvare. Til framskaffelse av slikt var villreinfangst sentralt. Ottar fra Hålogaland forteller at det fantes tamme rein allerede i vikingtida – «lokkerein» som ble brukt under villreinjakt. Andre viktige dyr for pelshandelen var mår, oter, jerv, ulv, bever, bjørn, ekorn og røyskatt. Noen steder, for eksempel på Østlandet, drev samene også elgfangst.

På slutten av jernalderen og begynnelsen av middelalderen avtok etterspørselen etter olje fra havdyr. Samene opplevde derimot økende behov for produkter fra landdyr, og mye av den handelen gikk via Holmgard-området. Nå tok samene innlandet mer i bruk — til jakt på både rein og småvilt.

Dette kan være grunnen til at en bestemt type boplasser på denne tida dukker opp i høyfjellet langs den delen av Kjølen-fjellene, som ligger mellom Nordland/Troms og Norrland — spesielle boliger som var anlagt i rekker. Restene etter disse boplassene kalles «stallotufter». En teori er at «stallotuftene» var sesongbosted for samer som drev fangst i det innerste høylandet om sommeren og høsten, og tilbrakte vintrene ved havet eller i lavlandets skoger. En annen teori er at deler av samebefolkninga allerede nå hadde gått over til tamreindrift, og at disse boplassene ble bygd på høyfjellsområder som reindriftssamene brukte som sommerbeite for sine dyr.

Å flytte mellom faste boplasser ettersom sesongene veksler er en gammel samisk måte å leve på. Vi kjenner til dette både fra dagens samiske reindrift og fra vikingtida: Ottar forteller at samene nord og øst for hans bosted går på jakt om vinteren og driver fiske ved havet om sommeren.

Samer i norske landnåm

Samene kunne også tilby sin kunnskap og teknologi for overlevelse under harde, nordlige forhold. I utgravinger av den eldste kjente bosetninga på Island, Stöð, har man funnet spesialverktøy av en type som har fått arkeologer til å foreslå at samer kan ha deltatt i de første landnåmene utenfor Skandinavia. Samisk bosetning på Island finner man også spor av i form av andre arkeologiske funn, og navn.

Å hyre inn samer når man skal gjøre framstøt i polare områder er en norsk tradisjon som har holdt seg over tid. Blant anna bestod den første norske ekspedisjonen til Svalbard av sjøsamer fra området rundt Hammerfest, samene Samuel Balto og Ole Nilsen Ravna fra Kárášjohka gikk over Grønland med Fridtjof Nansen, og de to første menneskene som overnattet på Antarktis var Per John Savio og Ole Must fra Sør-Varanger.

Samiske ritualer — en populær «salgsvare»?

Áhkkánjárgstábba, også kalt «Stalloen» er en sieidi som står ved bygda Stállugárgu (Stallogargo) ved Fálesnuorri (Kvalsundet) i Vest-Finnmark. En sieidi er en naturformasjon eller menneskeskapt objekt som man ofrer til. Ordene siedi og «seid» kan være beslekta med hverandre. Kvalsundbrua i bakgrunnen. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Ceavccageađgi («Graksesteinen»), en gammel sieidi (offerstein) i Unjárga (Nesseby). Sieidien er omgitt av tretten konsentriske steinringer.

Ceavccageađgi («Graksesteinen») på Mortensnes
Lisens: CC BY SA 3.0

Samene hadde det ryet på seg at de kunne utøve sterk trolldom, og slike tjenester var ettertrakta. Sagaene omtaler iblant norrøne seidmenn og seidkvinner som samiskættede, forteller om storfolk som lærte seid (magi) hos samene, og gir andre eksempler på at samer tilbyr religiøse tjenester. For eksempel kan vi lese i Snorre Sturlasons fortelling om Harald Hårfagre at en samisk høvding på Hadeland spår at den unge Harald skal «vinne hele Norge», og i Vatsdæla saga blir hovedpersonen først spådd av en samisk kvinne og kjøper senere en spesiell tjeneste fra tre samiske menn — en «sendeferd», som består av at mennene sitter dagevis inne i et hus og «leter» etter et smykke som ligger gjemt langt bortenfor havet, på Island. Beskrivelser av denne typen ritualer, der samiske noaidier «reiser» til fjerne steder uten å flytte kroppen, kjennes også fra senere tider.

Hva byttet samene til seg?

Sølvhalsring fra 900-tallet funnet på Láhttar i Áltá (Lathari, Alta), 1920, av Ivar Utse. Flere nedgravde «skatter» av edelmetall fra jernalder og tidlig middelalder har blitt funnet på Sápmis nordlige kyst. På svensk side av grensene er det lignende «metalldepoter». Teorier om «skattene» er at samene kan ha lagt dem ned som offer under religiøse seremonier, eller at de er gravd ned som del av ritualer i forbindelse med møter mellom samer og representanter for andre folkeslag. Sølvringen er på utstilling på Alta Museum, utlånt fra Universitetsmuseet i Tromsø.
Sølvhalsring fra 900-tallet
Av .

Hva fikk samene igjen for handelen med andre folkeslag? Arkeologiske funn peker mot at jern og andre metaller var etterspurt. Noe av dette ble brukt til redskaper, anna til pynt, rikdomsmarkører eller ritualer. De tekstlige kildene vi har om slike byttehandler er sparsomme, og dessuten skrevet ned flere hundreår i etterkant.

Noen av middelalderens sagaer om jernalderen (1200-tallets Vatnsdæla saga, 1300-tallets Ramsta-sagaer og Tåtten om Helgi Thorisson) skriver at samer bytter til seg produkter fra bønders tamdyrhold, som for eksempel smør og flesk, og i en av kildene dessuten tinn. Samene hadde tidligere produsert både jern og keramikk, men var nå i stor grad spesialisert på fangst og handel, og baserte seg på å bytte til seg slike varer.

Nabogruppers bytting av varer og tjenester kunne, i tillegg til egenverdien, også fungere som «sosialt lim»: en bekreftelse på at man har et godt forhold, og kanskje også at man har en allianse mot andre grupper, både nære og fjerne.

Samer i norrøne ættetavler

Samenes ferdigheter med buen og samekvinnenes deltakelse i jakt går igjen i de eldste beskrivelsene av samene. Det er en teori at jotunkvinnen Skade som jakter med ski på beina, er inspirert av samene. «Skadi hunting in the mountains» fra 1901.

Det var en klar fordel for den norrøne befolkninga å ha forbindelser med samene, og ekteskap var en viktig form for alliansebygging. Derfor finnes det også beretninger om giftermål mellom samer og norrøne storfolk, for eksempel i den islandske Landnåmabok, som forteller at en framstående norsk landnåmsmann fra Vestlandet var gift med Joreid, sønnedatter til «finnekongen» («samekongen») Mottul.

Samer, jotner og troll?

I flere sagaer møter vi norrøne høvdingslekter som regner slekta si tilbake til forfedre med tilnavn som betyr «halvtroll», og det er en teori at ordet «troll» i slike sammenhenger kan vise til samisk innslag i slekta. Den norrøne troens jotner kan også i noen tilfeller være forbundet med samene: gamle tekster kan omtale jotner og samer som tilhørende samme familie, eller samme person kan være kalt både finn og jotun. Eksempler på dette er samen Svåse i Snorres saga om Harald Hårfagre, som også kalles «Svåse jotun»; og i Ketil Høngs saga møter vi en familie nordpå der den ene broren (Brune) framstilles som jotun, den andre broren som same («finnekongen» Guse), mens Brunes datter Hravnhild kalles «trollkvinne.»

Det er en fjern tanke for mange i dag at ord som «jotun» og «troll» kan vise til samer. Antakelsen er at samenes norrøne naboer tolket sitt forhold til samene i lys av sin religions myter. I den norrøne myteverdenen bodde gudene (æsene) i Åsgard, i sentrum av verden, mens i utkantene lå Utgard, der jotnene og andre trolske skapninger bodde. Når de norrøne overførte sitt religiøse verdenskart til virkelighetens verden så de likhetstrekk mellom mytens og virkelighetens nære men likevel fremmedartede folk og landskap – mellom «finnmarkene» og Utgard.

At samene ble beskrevet som lik jotner kan kanskje få dagens lesere til å tenke at samene ble sett ned på, eller sett på som fiender, men før kristninga så man ikke på forholdet mellom guder og jotner først og fremst som ei motsetning mellom gode og onde krefter – dette er ei kristen omtolkning av den gamle religionen. Mellom jotnene og gudene var det motsetning og konflikt, men også allianser og kontakt. Jotnene var der før gudene, og gudene nedstammet fra jotnene, og i jotnenes verden fantes gjenstander og kunnskaper som var viktige for gudene.

Sæming og håløygjarlene

Det er vanskelig å vite om norrøne fortellinger om samisk opphav baserte seg på historiske ekteskap eller var mer fantasifulle, men de viser uansett at norrøne høvdingslekter kunne bruke samisk opphav, ekte eller konstruert, til å underbygge sin slekts høye status i samfunnet.

Håløygjarlene (senere Ladejarlene) i nord regna sine aner tilbake til sagnfiguren Sæming, sønn av den norrøne guden Odin og jotunkvinna Skade. Skade går på ski, jakter og trives i fjellet — trekk som var forbundet med samisk kultur. Navnet på sønnen hennes med Odin, Sæming, gir assosiasjoner til samenes navn på seg selv. Det støtta opp om herskernes makt at folk trodde de nedstamma fra guder og jotner, og Sæming-figuren i ættetavla kunne gitt jarleætten en fordel i den sosiale og økonomiske kontakten med samene.

Håløygjarlene var ei av Norges mektigste ætter, og utvida etter hvert sin makt sørover. Til slutt flytta de sitt sentrum fra Hålogaland til Lade i Trøndelag, ved dagens Trondheim, og ble kjent som ladejarlene. En av dem, Håkon jarl (935–995), ble rundt hundre år etter sin død omtalt av Adam av Bremen som den første som kalte seg Norges konge. Hans makt skal ha strukket seg både over kysten i nord og Vestlandet.

Snøfrid og Harald — mellom myte og sannhet

To framstillinger fra vår tid av Snøfrid Svåsesdatter. Til høyre: utsnitt av norsk frimerke fra 2008 av Sverre Morken som viser Snøfrids møte med Harald Hårfagre på Dovre. Til venstre: faksimile fra omtale av det samiske nasjonalteateret Beaivváš’ skuespill «Snøfrid» fra 2018, hovedrolleinnehaver Iŋgá Márjá Sarre i fokus. Faksimile fra omtale av stykket i Dag og Tid (23.02.2018).
Snøfrid
Av .

Rundt årtusenskiftet, ved jernalderens slutt, ble jarlene i Norge tre ganger utfordra av kristne hærførere som forsøkte å ta kongemakta i Norge: Olav Tryggvason (968–1000), Olav Haraldsson (995–1030) og Harald Hardråde (1015–1066). Disse hadde noen fellestrekk: de hadde tilbrakt mye av sine liv lenger sør i Europa, de var alliert med kristne herskere utenfor Norden, og det ble hevda at de alle nedstamma fra Harald Hårfagre, som ifølge middelalderens sagaer var konge over Norge i deler av 800-tallet og 900-tallet. Harald Hårfagre er antatt å ha hatt sin maktbase på Vestlandet og stod i spissen for en sterk allianse av jarler på kysten — mørejarlene og håløygjarlene. Denne sikra fred langs skipsleia fra Agder til Troms, som var viktig for utskipinga av varer fra samene.

Det er i forbindelse med Harald Hårfagre at vi møter jernalderens mest kjente same: Snøfrid Svåsesdatter. I framstillinga av Harald Hårfagre som rikssamler fortelles det at han inngikk ekteskap med døtrene til mange stormenn rundt om i landet. Den norske kongesagaen Ågrip forteller at en gang kongen oppholdt seg på Dovre, kom samen Svåse og inviterte kongen til gamma si, der han møtte Svåses datter, Snøfrid. Kong Harald tok Snøfrid til ekte samme kveld. Sagaens framstilling er at dette var Svåses hensikt: han ønska ei tilknytning til kongen gjennom en ekteskapsallianse, som andre høvdinger i landet. Fortellinga røper en klar bevissthet om at innafor det norske kongeriket bodde det to folk. Det kan virke som det har vært viktig fra norsk side å framstille rikssamlinga som et felles norsk-samisk prosjekt som samene hadde bedt om å være del av.

Det er uklart hvor mye som er sant og usant i mytene rundt Harald Hårfagre: det har blitt reist tvil om Hårfagres kopling til Viken (landet rundt Oslofjorden), som på det tidspunktet han skal ha levd var dansk; det er uklart hvor mange og hvilke av kvinnene han sies å ha fått barn med som virkelig har levd; og det var svært beleilig for senere konger at de kunne sies å nedstamme fra noen som en gang skulle ha herska over «hele Norge». Man skal imidlertid også passe seg for å bastant avfeie beretningene knytta til Harald Hårfagre. Når det gjelder sagaene, så er kanskje det viktigste av alt å være bevisst på at de ikke gir grunnlag for klokkertro på verken det ene eller det andre.

Det sikreste vi vet om Harald og Snøfrid er at de har vært viktige karakterer i mytene som beskriver forholdet mellom den samiske og den norske befolkninga.

Samer i rikssamlingstridene

Tore Hund, kledt i reinskinnskofte laget av samer for å gi ham magisk vern, dreper Olav Haraldsson i slaget på Stiklestad. Maleriet «Slaget på Stiklestad» av Peter Nicolai Arbo, trolig 1859.

Slaget på Stiklestad
Av .
Lisens: fri

Samiske stridsfolk i vikingetida

Samiske innslag i ættetavla ble brukt til å gi legitimitet til norske jarler og konger, men deltok samene på andre måter i historia om Norges samling? Det finnes ikke mange kilder til at samer skal ha deltatt i rikssamlingstidas stridigheter, men noen unntak kjenner vi.

Om Olav Tryggvasons motstander Raud i Salten forteller Snorre at «en svær flokk finner hjalp ham straks når han trengte det». Snorre forteller også om en mytisk kriger som under slaget ved Svolder i år 1000 skjøt buen av hånda til Olav Tryggvasons skytter-ess Einar Tambarskjelve, og sier at dette var en mann som «noen kaller Finn, men noen sier han var finsk», det vil si samisk. I sagaen om Olav Haraldsson får man høre at en av kongens motstandere var småkongen Rørek på Østlandet, og at en av Røreks støttespillere var «en mann som het Finn Litle, fra Opplandene, men noen sier at han var finsk [samisk] av ætt; han var mindre enn de fleste og meget fotrapp, så at ingen hest kunne ta ham igjen; han var fremfor alt øvet i å gå på ski og skyte med bue.»

Snorre skrev dette flere hundreår etter at det skulle ha skjedd, og han må leses med kritisk blikk. Det vi først og fremst kan merke oss er at for Snorre var det en naturlig tanke at samer deltok i krigshandlinger mellom norske rivaler. Det er også interessant at ifølge Snorre bisto samene lokale makthavere mot konger som kom utenfra. Dette kan gjenspeile at samene hadde sterke bånd til lokale høvdinger.

Krigføring og etterspørsel etter samiske religiøse tjenester

Harald Hardråde regnes som grunnlegger av Oslo. Hans far var Sigurd Syr, en småkonge på Ringerike som skal ha vært oldebarn av Harald Hårfagre og samiske Snøfrid Svåsesdatter.
Av .

I Orknøyingesaga blir kristningskongen Olav Tryggvasson noe motvillig overtalt til å la seg spå og rådgi av en same på Trøndelagskysten. I den anledning kommer samen med ei oppfordring til kongen om å avstå fra å påtvinge ham nye skikker. Man kan tolke dette som at han i forlengelsen av dette mener hele sitt folk, altså at dette er ei oppfordring til å ikke tvinge samene til å skifte religion: «Når du får makten etter Håkon [jarl], vil du by nordmennene en ny og oss ukjent sed, den som så godt som alle undersåttene dine vil ta mot. Og dersom du synes det er noen nytte i det jeg sier, for jeg skal ikke narre deg, ber jeg deg at du ikke skal tvinge den seden på meg, for jeg blir værende der jeg er fra før, og kan ingen andre steder være.»

At hjelpa fra samene omfattet religiøse tjenester som skulle sikre dem krigslykke, ser vi også i fortellinga om høvdingen Tore HundBjarkøy. Ifølge Snorre dro Tore Hund på handelsferd til samene før slaget på Stiklestad (1030). Der fikk han laga tolv kofter av reinskinn «med så mye trolldom at ikke våpen beit på dem». Dette hjalp ham og styrkene fra nord i slaget mot Olav Haraldsson, og forklarer at Tore Hund klarte å felle kongen. I Flatøyboka kan vi lese at da Olav hogg til Tore Hund, fikk han se at «sverdet beit ikke, og det så ut som støv drysset fra reinskinnskuften.»

Den som endte opp med å vinne Norges trone for seg selv og sine etterkommere var ingen av de to Olav’ene, men Harald Hardråde (konge 1046–1066). Han var ifølge ættesagaene tippoldebarn av Snøfrid Svåsesdatter og Harald Hårfagre.

Kristning og statsdannelse — på vei mot middelalderen

Det er mulig at i samenes gamle «sørområder» hadde en del av samene blitt kristne, sånn at kristne kunne ha kontakt med dem, blant annet handle med dem. Fremstilling fra 1500-tallet av samer som skal døpe barna sine.
Av .

Viehtjere («runebommehammer») fra Rendalen, perioden ca. 1160-1260. Dette er en typisk hammer til bruk på gievrie, den samiske rituelle tromma eller «runebomma». Hammeren viser spennende, kulturoverskridende trekk: den er dekorert med både samiske og norrøne typer ornamentikk. Dateringa viser at førkristen samisk tro fortsatt eksisterte på Østlandet lenge etter at nordmennene i området hadde blitt kristna.

På tampen av jernalderen etablerte kristendommen seg i samenes nærområde. Dette var både på grunn av fredelig misjonsinnsats og fordi herskere i Europa brukte kristendommen til å styrke ideen om kongenes rett til makt. På slutten av 900-tallet innførte Rus (Russland) kristendommen. Før år 1100 hadde kristne bispeseter blitt oppretta i Norge, det nordligste av dem Nidaros med sentrum i dagens Trondheim. I samme århundre ble kristendommen også eneste tillatte offentlige tro i Sverige.

Det ble likevel ikke gjort noen større, målretta innsats for kristning av samene eller deres landområder. Samene forble lenge et folkeslag hvis religionsutøvelse var opprinnelig nordisk i bunn og grunn, skjønt i noen grad prega av kristne idéer som de selv tok til seg. Det oppstod ei religiøs kløft mellom samene og deres nabofolk.

Noen mulige unntak finner man helt sør i Skandinavia. Adam av Bremen (ca. 1075) skriver at blant Nordens kristnede folkeslag er «gøtene, värmlenderne, og den del av skridfinnene [samene] som bor i deres nabolag». Adam av Bremens beskrivelser kan man ikke tro ukritisk på, men det er ikke umulig at kristendommen faktisk hadde fått noe innpass hos de aller sydligste samene. Det kan også være betegnende at i sagaen om Håkon Håkonsson får man høre om kristning og kirkebygging i nord, men ikke blant samene i sør. Det er altså mulig at i samenes gamle «sørområder» hadde en del av samene blitt kristne, eller i alle fall primsignede – det vil si at de hadde gjennomgått grunnleggende dåpsundervisning og innledende dåpsritualer, sånn at kristne kunne ha kontakt med dem, blant annet handle med dem.

Det er uansett klart at både den førkristne samiske religionen og den norrøne befolkningas tro på samisk trolldom levde videre – ikke kun nordpå, men også sørpå. To østlandske landskapslover som ble skrevet ned en gang før 1120, Borgartingsloven og Eidsivatingsloven, nedla klare religiøse forbud knytta til samene: det ble fastslått at kristne nordmenn skulle ikke tro på kraften til samer, og skulle ikke dra til samene for å bli spådd eller få utført trolldom. En gammel form for samhandling mellom samer og nordmenn ble nå framstilt som et onde og forbudt ved lov.

Den norske staten ble gradvis mer sentralisert. Mellom nordlige storfolk og den sørlige kongemakta hadde det stått strid om retten til å motta «finneskatt» og retten til å handle med samene, men i løpet av 1000-tallet endte dette opp som kongelige privilegier: fra nå av betalte samene i det vestre Skandinavia tributt til fjernere herrer og deres utsendinger.

De neste hundreårene kom til å bli preget av at sentraliserte, kristne stater dannet seg sørpå. Disse søkte kontroll over samisk tributt og handelsvarer, og forsøkte å befeste de strategiske landområdene i Sápmi. Mange av de nye statenes konflikter utover i middelalderen kom til å handle om samenes land og rikdommer.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Balto, Ann Kristin (år ikke oppgitt) «Samer på polarekspedisjoner». Polarhistorie.no
  • Bergstøl, Jostein (2008) Samer i Østerdalen? : en studie av etnisitet i jernalderen og middelalderen i det nordøstre Hedmark. PhD thesis, UiO.
  • Bergstøl, Jostein og Gaute Reitan (2008) «Samer på Dovrefjell i vikingtiden. Et bidrag til debatten omkring samenes sørgrense i forhistorisk tid». Historisk tidsskrift Bind 87, 9-27
  • Bratrein, Håvard Dahl (2015) «Sagalitteraturen – ei viktig kilde til vikingenes liv». Ottar 305 – 2015 (2): 13–19.
  • Bratrein, Håvard Dahl (2011) «Pels og politikk – om samenes medvirkning til statsoppbygginga i nord i middelalderen». Ottar (3), 49-53
  • Bull, Tove (2011) «Samisk påverknad på norsk språk». NOA norsk som andrespråk · Årgang 27 · 1/2011, 5-32
  • Hansen, Lars Ivar & Bjørnar Olsen (2004) Samenes historie fram til 1750. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag
  • Henriksen, Jørn Erik (2016) Kulturmøte og identitet på Finnmarkskysten i tidlig historisk tid. Tolkninger basert på arkeologiske analyser av mangeromstufter. PhD thesis
  • Holt, Richard (2011) «Ble Norge samlet nordfra?» Ottar Nr. 3/2011
  • Imsen, Steinar & Harald Winge (2004) Norsk historisk leksikon. Oslo: Cappelen akademisk forlag.
  • Kulonen, Ulla-Maija; Seurujärvi-Kari, Irja; & Risto Pulkkine (2005) The Saami. A cultural encyclopedia. Vammala: Vammalan kirjopaino OY.
  • Kusmenko, Jurij – The Sámi and Scandinavians in the Viking Age. In: Approaching the Viking Age. Red. E. Sausverde, Steponavicute. Vilnius 2009. 65-93.
  • Malde, Ivar (2008): «Langbuen i Nordvest-Europa». Toxofil: Norsk Langbuelags medlemsblad
  • Mundal, Else (1996) “Coexistence of Saami and Norse culture – reflected in and interpreted by Old Norse myths.” Paper, 11th International Saga Conference.
  • Mundal, Else (2007) «Kristninga av samane i lærebøker og faglitteratur – og kva kjeldene frå mellomalderen seier. I Om sørsamisk historie. Foredrag fra seminar på Røros 2006 og Trondheim 2007. Red. Susanne Lyngman. Snåsa: Saemien Sijte. 110–125.
  • Mundal, Else (2012 [1997]) «Kong Harald Hårfagre og samejenta Snøfrid. Samefolket sin plass i den norske rikssamlingsmyten.» I Fjǫld veit hon frœða. Utvalde arbeid av Else Mundal. Red. Odd Einar Haugen,Bernt Øyvind Thorvaldsen & Jonas Wellendorf. Oslo:Novus.
  • Moos, Dennis (2013) Finnar á Islándi – Samiske spor i det islandske arkeologiske materiale fra landnåmstid. Masteroppgave.
  • Nilsen, Gøril (2017) «Å lage sel- og hvalolje på jernaldervis». Ottar 2/2017
  • Skogheim, Vegard (2014) Samer og nordmenn – Etnisk interaksjon i vikingtid og tidlig middelalder. Masteroppgave, UiO
  • Spangen, Marte (2005) Edelmetalldepotene i Nord-Norge: komplekse identiteter i vikingtid og tidlig middelalder. Upublisert hovedfagsoppgave.
  • Whitaker, Ian (1980) «Tacitus' "Fenni" and Ptolemy's "Phinnoi"». The Classical JournalVol. 75, No. 3 (Feb. – Mar., 1980)
  • Zachrisson, Inger. et al. 1997. Möten i gränsland. Samer och germaner i Mellanskandinavien. Monographs 4, Statens historiska museum

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg