Finner, foreldet betegnelse på samer som tidligere ble brukt av ikke-samer. I dag oppfattes betegnelsen som nedsettende.

'Finn' og liknende betegnelser på samer er av svært gammel dato. Ordet antas å være av norrøn opprinnelse, оg å ha betydningen vandrer, sporfinner eller jeger.

De første tekstene som nevner samer er fra antikken, og bruker ord som er beslektet med 'finn'. Man antar at når Tacitus i år 98 og Ptolemaios på 100-tallet bruker ordene fenni (latin) og finnoi (gresk), så snakker de om samene, eller i alle fall snakker de om en større kategori folk som inkluderer samene. Ord som skritiphinoi og scerefennae brukes også i antikken, og disse brukes mer konkret om samefolket. Ord som de sistnevnte ser ut til å stamme fra det norrøne ordet skriđfinner som kombinerer ordet finner (samer) med skriđ, som sannsynligvis er henta fra begrepet skriđa á skium (å gå på ski). Norrøne folkeslag assosierte samer tett med kunsten å gå på ski.

I norske og danske offentlige papirer ble både ordene finner, lapper og samer brukt. På grunn av storsamfunnets tiltakende rasisme mot samefolket fikk de norskspråklige navnene på samene etter hvert negative konnotasjoner. Bruken av ordene 'finner' og 'lapper' ble rundt århundreskiftet 1800/1900 diskutert kritisk av samebevegelsen. Det ble ansett som mer høvelig hvis storsamfunnet brukte samenes eget navn på seg selv. Dessuten hadde ordet 'finner' den ulempen at det skapte forveksling mellom det samiske urfolket og den finske befolkningen som hadde innvandret til de norske nordområdene (nå mest kjent som kvener).

I 1918 og 1921 ble det vedtatt på de samiske landsmøtene at man ønsket styresmaktene skulle bruke ordet 'samer'. Dette ordet er basert på de ulike samiske språkenes egenbetegnelse på samefolket (jfr. nordsamisk sámi, sørsamisk saemie, lulesamisk sáme).

Dette møtte motstand, spesielt fra forsker Just Qvigstad. Han var ellers opptatt av bevaring av samisk kultur ut fra et paternalistisk ståsted, men arbeidet aktivt for at myndighetene ikke skulle ta betegnelsen 'same' i bruk. Samebevegelsen vant imidlertid frem likevel, og i løpet av 1930-tallet tok Statistisk Sentralbyrå og Stortinget ordet i bruk. Senere har ordet 'same' gradvis erstattet 'finn'.

Skjønt ordet falt ut av formell språkbruk, fortsatte det å leve på folkemunne. Etter hvert som ordet same festet seg som det normale begrepet for urfolket i Norden, har insistering på å bruke ordet 'finn' i enda større grad blitt oppfattet – og ofte ment – negativt. Dette gjelder spesielt når det brukes i det sammensatte ordet 'fjellfinn' (om reindriftssamer og innlandssamer).

Ordet er i moderne norsk språkbruk å anse som et skjellsord når det brukes av folk som ikke selv tilhører den etniske gruppen det er snakk om.

Med rot i den tidligere, nøytrale, bruken av ordet 'finn' har det blitt skapt flere norske personnavn. Ordet kan i seg selv brukes som fornavn, og forekommer også i sammensatte navn som forledd (for eksempel Finngeir) og vanligere som etterledd (for eksempel Dagfinn).

'Finn' forekommer også som del av etternavn og stedsnavn. I siste tilfelle henviser forekomsten av ordet 'finn' ofte til at stedet har hatt eller har samisk tilstedeværelse. Dette mest kjente eksempelet på bruk av 'finn' i stedsnavn er Finnmark.

  • Hansen, Lars Ivar og Bjørnar Olsen (2004) Samenes historie fram til 1750. Cappelen Akademisk Forlag
  • Zachariassen, Kjetil (2012) Samiske nasjonale strategar. Samepolitikk og nasjonsbygging 1900-1940. Isak Saba, Anders Larsen og Per Fokstad. ČálliidLágadus
  • Andreassen, Ida (2017) Fra Lapp til Same. En kulturhistorisk begrepshistorisk analyse. Mastergrad, UiO.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.