finner (samer)

«Finn» og liknende betegnelser på samer er av svært gammel dato. Ordet antas å være av norrøn opprinnelse, og kan ha betydningen vandrer, sporfinner eller jeger.

De aller første forfatterne som brukte finn-begrepet om et folk i nord var historikeren Publius C. Tacitus (år 98) og geografen Klaudios Ptolemaios (100-tallet) som skrev om henholdsvis fenni og phinnoi. Det er imidlertid uklart om de mente kun samer eller om de sikta til ei større gruppe av folkeslag som kan ha innebefatta samene. Sjøl om samiske språk og andre finsk-ugriske språk er temmelig ulike, kan de for utenforstående likevel virke like nok til at det skaper forvirring. For to tusen år sida var nok dessuten slike språk mer like hverandre enn de er i dag. Eldre tiders forfattere har ikke nødvendigvis skilt mellom samer og talere av språk som er beslekta med samisk. Tacitus nevner imidlertid at blant «fenni» deltar både kvinner og menn i jakt og deler byttet, noe som også senere beskrivelser av jernalderens samer fremhever.

Fra 500-tallet av brukes ord som skritiphinoi og scerefennae for å beskrive samefolket konkret, blant annet av forfatterne Prokopios (500-tallet) og Paulus Diaconus (700-tallet). Disse ordene ser ut til å stamme fra det norrøne ordet skríðfinner, som kombinerer ordet finner med skríð, som sannsynligvis er henta fra begrepet skriða á skium, å gå på ski. Norrøne folkeslag assosierte samer tett med kunsten å gå på ski. I de norrøne edene trygðamál og griðamál heter det at fred skal råde så lenge falken flyr, furua vokser og samene går på ski.

I norske og danske offentlige papirer ble både ordene finner, lapper og samer brukt. På grunn av storsamfunnets tiltakende rasisme mot samefolket fikk de norskspråklige navnene på samene etter hvert negative konnotasjoner. Bruken av ordene «finner» og «lapper» ble rundt århundreskiftet 1900 diskutert kritisk av samebevegelsen. Det ble ansett som mer høvelig hvis storsamfunnet brukte samenes eget navn på seg selv. Dessuten hadde ordet «finner» den ulempen at det skapte forveksling mellom det samiske urfolket og den finske befolkningen som hadde innvandret til de norske nordområdene (nå mest kjent som kvener).

I 1918 og 1921 ble det vedtatt på de samiske landsmøtene at man ønsket styresmaktene skulle bruke ordet «samer». Dette ordet er basert på de ulike samiske språkenes egenbetegnelse på samefolket (jevnfør nordsamisk sámi, sørsamisk saemie, lulesamisk sáme).

Dette møtte motstand, spesielt fra forsker Just Qvigstad. Han var opptatt av bevaring av samisk kultur ut fra et paternalistisk ståsted, men arbeidet aktivt for at myndighetene ikke skulle ta betegnelsen «same» i bruk. Samebevegelsen vant imidlertid frem likevel, og i løpet av 1930-tallet tok Statistisk sentralbyrå og Stortinget ordet i bruk. Senere har ordet «same» gradvis erstattet «finn».

Til tross for at ordet falt ut av formell språkbruk, fortsatte det å leve på folkemunne. Etter hvert som ordet «same» festet seg som det normale begrepet for urfolket i Norden, har insistering på å bruke ordet «finn» i enda større grad blitt oppfattet – og ofte ment – negativt. Dette gjelder spesielt når det brukes i det sammensatte ordet «fjellfinn» (om reindriftssamer og innlandssamer).

Ordet er i moderne norsk språkbruk å anse som et skjellsord når det brukes av folk som ikke selv tilhører den etniske gruppen det er snakk om.

Med rot i den tidligere, nøytrale, bruken av ordet «finn» har det blitt skapt flere norske personnavn. Ordet kan i seg selv brukes som fornavn, og forekommer også i sammensatte navn som forledd (for eksempel Finngeir) og vanligere som etterledd (for eksempel Dagfinn).

«Finn» forekommer også som del av etternavn og stedsnavn. I siste tilfelle henviser forekomsten av ordet 'finn' ofte til at stedet har hatt eller har samisk tilstedeværelse. Det mest kjente eksempelet på bruk av «finn» i stedsnavn er Finnmark, som nedstammer fra det norrøne begrepet Finnmǫrk – «samisk egn» eller «samisk land». I norrøn tid dekket Finnmǫrk langt større deler av Norden enn dagens Finnmark.

• samer
• samenes historie

• Andreassen, Ida (2017). Fra Lapp til Same. En kulturhistorisk begrepshistorisk analyse. Masteroppgave, UiO.
• Hansen, Lars Ivar og Bjørnar Olsen (2004). Samenes historie fram til 1750. Cappelen Akademisk Forlag.
• Zachariassen, Ketil (2012). Samiske nasjonale strategar : Samepolitikk og nasjonsbygging 1900–1940. Isak Saba, Anders Larsen og Per Fokstad. ČálliidLágádus.