kongekrabbe

Kongekrabbe fotografert i Jarfjorden i Finnmark. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Kongekrabbe av Ann Merete Hjelset. Gjengitt med tillatelse fra Havforskningsintituttet.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Artikkelstart

Kongekrabbe er en art i kongekrabbeslekten som hører til gruppen tifotkreps. Kongekrabben har pigger på bein og ryggskjold og ligner trollkrabben som den er nært beslektet med. Voksne kongekrabber lever vinterstid på 300 til 500 meters dyp, men kommer opp på grunnere vann på senvinteren og tidlig om våren for paring og gyting. Det er en stor art som kan bli opptil ti kilo, i norske farvann sjelden over åtte kilo. Både hanner og hunner kan trolig bli opptil 20 år gamle.

Faktaboks

Også kjent som
kamtsjatkakrabbe
Paralithodes camtschaticus
red king crab

Kongekrabben er en kaldtvannsart som trives i temperaturer mellom 2 og 7 °C. Den har sitt naturlige utbredelsesområde i det nordlige Stillehavet, men ble satt ut i Murmanskfjorden på Kolahalvøya på 1960-tallet av russiske forskere for å bygge opp en ny næring i området. I 1977 dukket de første individene opp i norsk farvann, og den har siden spredt seg ut i havet og langs kysten.

Kongekrabbe er ansett som en viktig fiskeressurs, samtidig som beitingen til krabben påvirker økosystemene på bunnen i stor grad. Den norske forvaltningen av arten er som følge av dette todelt. Vest for Nordkapp prøver man å holde arten på et lavest mulig nivå, og det er her fritt fiske. Øst for Nordkapp er det kvoteregulert fiske og arten er her grunnlag for en lønnsom næring. Etter hummer er kongekrabben den best betalte arten i norsk fiskeri, og mellom 2009 og 2019 ble det årlig fisket mellom 1000 og 2600 tonn kongekrabbe gjennom fiske med teiner.

Beskrivelse

Kongekrabben kan oppnå en anselig størrelse. I dens opprinnelige leveområder har man funnet individer på opptil ti kilo. I norske farvann blir den sjelden tyngre enn åtte kilo, og med en ryggskjoldlengde på opptil 23 centimeter. Det fremste beinparet er modifisert til store klør. Ryggskjoldet og beina er utstyrt med regelmessige pigger, som er ganske lange og spisse på unge individer, men mindre utpreget på voksne krabber. Foran på ryggskjoldet har kongekrabben et spyd (rostrum). Dette er et karaktertrekk som gjør det enkelt å skille kongekrabben fra trollkrabbe, en art som den ofte forveksles med. Hos kongekrabben består den fremre delen av spydet av en enkelt spiss, mens spydet hos trollkrabben er todelt og gaffelformet. Kjønnene skilles på formen på bakkroppen, som er en lapp på undersiden av dyrene. Hannen har en trekantet og symmetrisk lapp, mens hunnens bakkropp er vid og dekket av flere asymmetriske plater.

Introdusering til Barentshavet

Kongekrabben kommer opprinnelig fra det nordlige Stillehavet og Beringhavet. Første gang kongekrabben ble forsøkt introdusert til Barentshavet var så tidlig som i 1932, men den gang mislyktes forsøkene. I 1959 sendte lederen for næringsrådet i Murmansk et brev til det sovjetiske produksjons- og akklimatiseringsdepartementet der han ba om at kongekrabben ble forsøkt flyttet til Murmanskfjorden. Dette departementet jobbet blant annet med flytting av levende dyr for å skaffe innbyggerne mer mat. Den som fikk jobben med å flytte krabben var Jurij Ilarionovitsj Orlov, som hadde flytting av levende fisk som spesialfelt og kjente forholdene både i Barentshavet og Stillehavet. Ni store hunnkrabber ble fanget i Japanhavet utenfor Vladivostok. Med helikopter, fly, tog og bil ble krabbene fraktet fra øst til vest i det daværende Sovjetunionen. Alle krabbene overlevde turen, og i april 1961 ble de, sammen med fire hannkrabber som Orlov fikk tilsendt, satt ut i Murmanskfjorden. I årene som fulgte ble rundt 2000 hunnkrabber, 1000 hannkrabber, 10 000 småkrabber (ett til tre år gamle) og 1,5 millioner krabbelarver satt ut. Sist gang en slik forflytning hadde blitt gjennomført var i 1977–1978. Disse krabbene ble dermed opphavet til dagens bestand av kongekrabber i Barentshavet.

Utbredelse og habitat

Langs det asiatiske kontinentet er kongekrabben utbredt fra Korea i sør (37° Nord) til Penzhinskygulfen i nord (61° Nord). I de østlige delene av Beringhavet og Stillehavet er nordgrensen for utbredelsen Norton Sound (65° Nord), mens utbredelsen i sør går ved Vancouver Island (47° Nord). I tillegg finnes arten langs Aleutene. Siden 1960-tallet har kongekrabben spredt seg østover, nordover og vestover i Barentshavet. I de åpne havområdene i norsk sone ser det ut til å være lite kongekrabbe. Den har derimot spredt seg sørover langs norskekysten. De siste årene er det rapportert om flere funn i Troms, særlig i Balsfjorden. Enkeltobservasjoner har blitt gjort så langt sør som til utenfor Bergen, men dette dreier seg sannsynligvis om utsatte individer, eller individer som har rømt fra kar for levendelagring.

Kongekrabben er en kaldtvannsart og foretrekker temperaturer mellom 2 og 7 °C. Arten finnes fra et par meters dyp og ned til 500 meter, avhengig av alder, kjønn og årstid. De unge krabbene trives best på grov grus eller steinete underlag, mens de voksne individene foretrekker sand- og mudderbunn.

Formering og livssyklus

Gyting og paring skjer i april og mai på forholdsvis grunt vann (10–30 meter). Under første fase i paringsakten bruker hannkrabben klørne til å holde fast en hunnkrabbe som er klar for skallskifte. Hunnkrabben er nødt til å skifte skall før hun gyter siden skallet må være mykt for at eggene skal kunne passere gjennom egglederne. Hannkrabben hjelper aktivt til med selve skallskifteprosessen hos hunnen. Siden hunnen ikke kan oppbevare sperm, må hannen være til stede ved gytingen. En hunnkrabbe gyter mellom 100 000 og 400 000 egg avhengig av størrelsen. Hannen overfører sperm til eggene ved hjelp av det femte, reduserte beinparet. De befruktede eggene festes under bakkroppen på hunnen. Utviklingen av embryoene tar cirka elleve måneder, og klekkingen skjer like før morens skallskifte ved neste års paring. Etter klekking lever kongekrabbelarvene i de øvre vannlagene hvor de kan bli transportert over store avstander med havstrømmene. Larven går igjennom fem stadier som til sammen varer 1–2 måneder, avhengig av temperatur og mattilgang. Yngelen bunnslår på grunt vann. Det første året lever de små krabbene i skjul i tang- og tarebeltet. Når de har nådd en ryggskjoldlengde på 5–7 centimeter (etter vel to år), trekker de ned mot dypere vann.

Alder og vekst

Som alle andre krepsdyr har kongekrabben et ytre «skjelett» som innebærer at den må skifte skall for å vokse. Ved skallskiftet skiftes alle harde kroppsdeler ut, også øyne, magesekk og gjeller. Skallskifteprosessen begynner med at det dannes et nytt skall under det gamle. Det gamle skallet sprekker så opp på bestemte steder, og krabben kryper baklengs ut. Krabben pumper vann inn i det nye myke skallet og øker slik størrelsen. I de påfølgende dagene gjør det myke skallet krabben til et lett bytte for eventuelle fiender. Små krabber går igjennom flere skallskifter i løpet av sommeren, men seinere har de kun ett skallskifte i året. Kjønnsmodne krabber skifter som regel også skall kun én gang i året, hanner i november til februar og hunner i april. Det ser ut til at gamle hannkrabber kan vente med skallskifte i inntil tre år, mens hunnene er avhengige av å skifte skall hvert år for å kunne gyte. I våre farvann blir hanner og hunner kjønnsmodne ved en ryggskjoldlengde på rundt elleve centimeter. Både hanner og hunner kan trolig bli opptil 20 år gamle.

Årlige vandringer

Om våren samler de voksne krabbene seg på grunt vann for å gyte og pare seg. Etter 2–4 måneder vandrer de gradvis mot dypere vannmasser, trolig for å finne mat. Krabbene overvintrer på dypt vann (300–500 meter) før de igjen trekker mot grunnere områder på senvinteren og tidlig om våren.

Diett

Kongekrabben er omtrent altetende. De viktigste byttedyrgruppene er børstemark, små muslinger og kråkeboller. Krabben spiser også tang og tare, samt en rekke andre organismer. Fødevalget endrer seg med alder og også med årstid. De pelagiske krabbelarvene spiser dyre- og planteplankton. Unge kongekrabber på grunt vann spiser gjerne sjøstjerner, slangestjerner, muslinger og eggmasser, ikke ulikt dietten til voksne dyr. Sesongmessige forandringer i dietten gjenspeiler dypet og habitatet dyrene befinner seg på. Om våren samler de voksne krabbene seg på grunt vann der det blant annet finnes mye kråkeboller, mens børstemark er karakteristisk for bløtbunn på større dyp der krabbene oppholder seg om høsten og vinteren.

Predasjon

Krabbelarvene er et lett bytte for planktonspisende fisk som lodde og sild, mens små kongekrabber blir spist av bunnlevende fisk som steinbit, torsk og flatfisk. Store kongekrabber derimot, ser ut til å ha få fiender. Like etter skallskiftet er de imidlertid sårbare, og det kan tenkes at en del blir spist av større fisk i denne fasen.

Effekter på bunn

Kongekrabbens beiting kan forandre bunnfaunaen ved at artssammensetningen endres og store individer av muslinger og sjøstjerner forsvinner. I tillegg reduseres antall arter og biomassen av bunnfaunaen. Strukturen i bunnsedimentet endres når gravende arter forsvinner, noe som fører til lavere oksygeninnhold og mindre vanntransport i sedimentene. På grunt vann spiser krabben fiskeegg på bunnen, noe som kan påvirke rekrutteringen til for eksempel rognkjeks.

Overvåking og forvaltning

Fra 1994 og frem til 2007 ble krabben i Barentshavet forvaltet som én bestand. Fra og med 2008 har Norge og Russland forvaltet krabben som to separate bestander i de respektive havområdene. Kongekrabben er på samme tid både en uønsket art og en verdifull fiskeressurs. Utbredelsesområdet til kongekrabben i norsk farvann er derfor delt i to; et kvoteregulert område øst for Nordkapp og et område med fritt fiske vest for Nordkapp. Innenfor det kvoteregulerte området ønsker forvaltningen et økonomisk bærekraftig fiske, noe som forutsetter en nokså stor bestand. Samtidig er det ønskelig å begrense spredningen ut av dette området, og fisketrykket settes derfor ganske høyt. Utenfor det kvoteregulerte området prøver man å holde bestanden på et lavest mulig nivå. Det fastsettes egne kvoter for hanner og hunner. Minimumslengden er 130 millimeter for begge kjønnene, som måles fra indre enden av øyehulen til bakkant av ryggskjoldet. Kongekrabben fiskes med teiner, og hvert fartøy kan ha opptil 30 teiner. Utenfor det kvoteregulerte området er det fritt fiske etter kongekrabbe, og utkast av krabbe er forbudt.

Havforskningsinstituttet overvåker bestanden av kongekrabbe. For å bestemme bestandsstørrelsen i det kvoteregulerte området, gjennomføres ett tokt med trål og teiner i fjordene i Finnmark, og ett tokt med teiner i åpne havområder. For å overvåke spredningen vestover, gjennomføres det et teinetokt i fjordene vest for Nordkapp.

Fiske

Et norsk-russisk forskningsfiske etter kongekrabbe ble igangsatt i 1994 etter vedtak i Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon. Målet var å fremskaffe kunnskap om biologien og bestanden i Barentshavet for å kunne forvalte den nye fiskeressursen. Det kommersielle fisket startet i 2002. I oppstarten ble det kun fisket etter hannkrabber. I 2008 ble det også åpnet for fiske etter hunnkrabber. Antall deltagende fartøyer i det kvoteregulerte fisket ble mer enn fordoblet fra 2007 til 2019 og utgjør nå nærmere 650 fartøyer. I samme periode har landingene i det kvoteregulerte fisket variert mellom 1000 og 2600 tonn. I løpet av denne perioden er det blitt gjort endringer både i minstemål og fangstperiode. Varangerfjorden har inntil nylig vært det viktigste fangstfeltet. De siste par årene har imidlertid de største landingene kommet fra Porsangerfjorden. Fiskedødeligheten i kongekrabbefisket økte utover 2000-tallet og særlig etter 2008 har den vært høy. Fiskerne får høyest pris for de største krabbene, noe som sannsynligvis bidrar til at det er de største hannkrabbene som hele tiden blir tatt først. Dette kan være årsaken til at gjennomsnittsstørrelsen av hannkrabber over minstemålet er blitt betydelig lavere etter år 2000. En stadig større andel av krabbene blir omsatt levende. Dette gir gode priser til fiskerne, og verdien av dette fiskeriet har gjort det svært viktig både for enkelte lokalsamfunn og for hele Øst-Finnmark.

Systematikk

Kongekrabbe heter Paralithodes camtschaticus på latin, der Paralithodes er navnet på slekten. Arten tilhører rekken leddyr (Arthropoda) og underrekken krepsdyr (Crustacea). Det er en tifotkreps (orden Decapoda). Som alle tifotkreps har kongekrabben fem par gangføtter, men det femte beinparet er redusert og ligger skjult under bakre del av ryggskjoldet. Dette kjennetegner krabbene som hører til infraordenen Anomura. Kongekrabben hører til familien trollkrabber, Lithodidae og slekten kongekrabber, som omfatter fem arter, hvor kongekrabben er den eneste i norske farvann.

Kongekrabbe (Paralithodes camtschaticus) ble beskrevet av Tilesius i 1815, men da under navnet Maja camtschatica.

Nivå Norsk navn Vitenskapelig navn
Rike dyreriket Animalia
Rekke leddyr Arthropoda
Underrekke krepsdyr Crustacea
Klasse storkreps Malacostraca
Orden tifotkreps Decapoda
Infraorden Anomura
Familie trollkrabber Lithodidae
Slekt kongekrabber Paralithodes
Art kongekrabbe Paralithodes camtschaticus

Eksterne lenker

Litteratur

Fuhrmann, Mona M.; Pedersen, Torstein; Ramasco, Virginie; Nilssen Einar M. (2015): Macrobenthic biomass and production in a heterogenic subarctic fjord after invasion by the red king crab. Journal of Sea Research 106: 1–13.

Hvingel, Carsten; Kingsley, Michael Charles; Sundet, Jan Henry (2012): Survey estimates of king crab (Paralithodes camtschaticus) abundance off Northern Norway using GLMs within a mixed generalized gamma-binomial model and Bayesian inference. ICES Journal of Marine Science 69 (8): 1416–1426

OTTAR nr. 4/2003: Sundet, Jan Henry (ed.): Kongekrabben, Tromsø museum, Universitetsmuseet.

Oug, Eivind; Cochrane, Sabine J.; Sundet, Jan Henry; Norling, Karl; Nilsson, Hans C. (2011): Effects of the invasive red king crab (Paralithodes camtschaticus) on soft bottom fauna in the Varangerfjord, Northern Norway. Marine Biodiversity 41: 467–479. DOI 10.1007/s12526-010-0068-6

Oug, Eivind; Sundet, Jan Henry; Cochrane, Sabine J. (2017): Structural and functional changes of soft-bottom ecosystems in northern fjords invaded by the red king crab (Paralithodes camtschaticus). Journal of Marine Systems 180: 255–264. DOI 10.1016/j.jmarsys.2017.07.005

Pedersen, Torstein; Fuhrmann, Mona; Lindstrøm, Ulf; Nilssen, Einar M.; Ivarjord, Trond; Ramasco, Virginie; Jørgensen, Lis Lindal; Sundet, Jan Henry; Sivertsen, Knut; Källgren, Emma; Hjelset, Ann Merete; Michaelsen, Christer; Systad, Geir Helge; Norrbin, Fredrika; Svenning, Martin-A.; Bjørge, Arne; Steen, Henning; Nilssen, Kjell T. (2018): Effects of the invasive red king crab on food web structure and ecosystem properties in an Atlantic fjord. Marine Ecology Progress Series 596: 13–31.

Pedersen, Ole Petter; Nilssen, Einar Magnus; Jørgensen, Lis Lindahl; Slagstad, Dag (2006): Advection of the red king crab larvae on the coast of North Norway – a Lagrangian model study. Fisheries Research 79: 325–336.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg