Seiland nasjonalpark, Sievjju álbmotmeahcci, nasjonalpark i Hammerfest, Kvalsund og Alta kommuner i Finnmark, i sin helhet på øya Seiland. Opprettet ved Kgl. res. 8. desember 2006. Arealet er 316 km2 , hvorav 9,6 km2 er sjøareal. Høyeste punkt er Seilandstuva 1078 moh, og Seilandsjøkulen på 14 km2 er øyas og nasjonalparkens eneste bre, og er som andre breer i sterk tilbakegang. Den tidligere Nordmannsjøkulen er i dag falt sammen til store snøfonner uten bevegelse.

Nasjonalparken har et indre bølgende og småkupert landskap, som langs kanten faller nesten stupbratt ned mot fjord og sund. Flere større fjorder skjærer seg inn i øya, særlig utpreget er Kufjorden fra sør og Jøfjorden fra nord, som nesten deler øya og nasjonalparken i to. Det eneste større vassdraget er Melkelva, som drenerer Seilandsjøkulen, og som via flere mindre vann faller ut i Store Bekkarfjord på østsiden av parken.

Nasjonalparken har et moderat havklima med omkring 900 mm nedbør i de lavere strøkene til omkring 5000 mm på Seilandsjøkulen, ut fra masseberegninger. Gjennomsnittstemperaturen er omkring 11°C i juli og omkring -4°C i februar.

Nasjonalparkens bergarter er alle av vulkansk opprinnelse og er gjennomgående basiske, særlig gjelder dette en ring av gabbroide bergarter, som ligger langs ytterkanten av nasjonalparken. Disse forvitrer lett til grusaktige masser og gir stedvis et ypperlig grunnlag for en usedvanlig frodig vegetasjon. Dette gjelder særlig grasliene omkring Sennlandet og områdene ned mot Bekkarfjord.

Bjørk er det eneste skogdannende tre i parken, og det er mindre partier med subalpin bjørkeskog, til dels av høgstaudetypen i fjordbunnene. Over bjørkeskogen er det heier som går over i høgalpin vegetasjon over ca. 400 meters høyde.

På grunn av den vekslende geologien og den store terrengvariasjonen er det registrert en rekke sjeldne og rødlistede arter på øya, så som stjernøyvalmue, sølvkattefot, fjellsolblomst, lodnemyrklegg og kantlyng, for å nevne noen. Alle disse har hele sin kjente utbredelse i Nord-Norge. Et særpreg ved floraen ellers er det sterke innslag av sibirgrasløk, som stedvis danner store enger langt til fjells. Den er en østlig innvandrer etter istiden, og i samme gruppen finner vi finnmarksnøkleblomst og russekjeks.

Nasjonalparken er reinbeiteland om sommeren, med tillatt dyretall på 2 700. De er lettest å se i den sørligste delen. Oter og røyskatt er de eneste rovdyrene i parken, mens planteeterne er representert ved hare og forskjellige smågnagere.

Nærheten til havområder gjør at det er bestander både av konge- og havørn, som ruger i de bratte fjordområdene. Ellers er fuglelivet som langs Finnmarkskysten,

Det er ingen tilrettelegging for fotturer innenfor nasjonalparken og ingen merkete stier, klopper eller overnattingsmuligheter.

Rutebåten fra Alta til Hammerfest går regelmessig innom Hakkstabben lengst sør på øya, og herfra er det om lag 5 km nordover med kraftig oppstigning før nasjonalparkgrensen krysses. Det letteste, men også det dyreste, er å få skyss fra Store Lerresfjord ca. 40 km langs vei fra Alta, og så gå i land innerst i Store Bekkarfjord på nordsiden av Melkelva. Her står også oppslagstavlen med praktiske opplysninger om parken. Etter kraftig regnvær eller sterk avsmeltning kan det være nokså krevende å krysse Melkelva.

Askeland, Per Arne (2007) Drømmelandet : en fotografisk reise i Seiland nasjonalpark.

Ryvarden, Leif (2009): Norges Nasjonalparker: Seiland og Varangerhalvøya, Gyldendal Forlag.

Ryvarden, Leif (2010) Norges nasjonalparker, Cappelen Damm forlag.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.