Det norske fisket etter lodde foregår på to bestander. Den ene har tilhold i Barentshavet og er delt mellom Norge og Russland, mens den andre bestanden er delt mellom Norge og Island, hvor det norske fisket foregår ved Jan Mayen.

Det er to sesonger i fisket etter lodde. Vinterfisket foregikk ved Finnmarkskysten (jan.–april) og i Barentshavet (aug.–okt.), mens fisket ved Jan Mayen er et sommerfiske. Lodde fanges med ringnot og trål og var en del år frem til 1986 det viktigste råstoff for norsk fiskemel- og fiskeoljeindustri (industrifiske). I 1983 utgjorde totalfangsten av lodde 1,5 mill. tonn. De følgende år gikk fangstene dramatisk ned til 270 000 tonn i 1986. Loddebestanden i Barentshavet brøt 1985–86 sammen, og for å beskytte de små mengdene som var igjen, ble fisket i dette området forbudt i 1987. Stengningen varte frem til 1991, ble så åpnet for tre sesonger (1991–93), men på nytt stengt i 1994. Etter en bra vekst i bestanden ble fisket åpnet i 1999 med en norsk kvote på 48 000 tonn. I 2002 var den norske kvoten oppe i 383 000 tonn, men i 2004 ble fisket i Barentshavet på nytt stengt.

Fisket ved Jan Mayen har ikke vært stengt, men fangstene har variert. Kvotene har de senere årene vært på 84 000–115 000 tonn.

Japan er det eneste markedet for lodde til konsumformål. I første rekke gjelder dette hunnlodde med rogn fisket under vintersesongen. Med stansen i dette fisket har verdien av loddefisket falt enda mer enn fangstvolumet. I Norge har den ikke vært regnet som matfisk, og undersøkelser som pågikk både når det gjaldt produksjonsmetoder og produkttyper med sikte på å nyttiggjøre lodda til menneskemat, har stagnert siden slutten av 1980-årene med stansen i vinterfisket.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.