Observatoriet i Tartu av /Universitetsbiblioteket i Tartu. Falt i det fri (Public domain)

Struves meridianbue

Struves meridianbue ble målt ved hjelp av en gradmålingsrekke formet som en kjede av trekanter. Den er den lengste meridianbue som noen gang er målt.

Av /Store norske leksikon ※.
Meridianstøtta på Fuglenes, var en av 13 stasjoner der det ble foretatt astronomiske observasjoner
Fuglenes

Struves meridianbue var et prosjekt for å finne nøyaktige mål for jordens form og størrelse, som pågikk mellom 1816 og 1855. Arbeidet besto i å måle vinkler i et stort antall målepunkter, etablere 10 basiser for å få inn skala og beregne posisjoner i 13 målepunkter ved astronomiske observasjoner mot stjerner. Struves meridianbue er den lengste sammenhengende gradmålingsrekke som er målt med klassiske metoder. 34 av de opprinnelige målepunktene er i dag på UNESCOs verdensarvliste.

Faktaboks

også kjent som:
Opprinnelig kalt Den russisk-skandinaviske gradmålingsrekken. Engelsk Struve Geodetic Arc. Tysk Struve-Bogen. Russisk Дуга Струве

Dette store internasjonale samarbeidet ble ledet av Friedrich Georg Wilhelm Struve 1816–1855. Selve rekken bestod av 265 hovedpunkter som dannet en kjede av 258 trekanter (samt 60 hjelpepunkter) noenlunde langs et valgt meridianplan gjennom observatoriet i Universitetet i Dorpat (i dag Tartu i Estland).

Avstandene i nettet ble bestemt ved overføring av 10 basiser som ble målt svært nøyaktig (ned mot 1 mm per km) ved bruk av basisstenger i lengdeenhetene toise (fransk) og sajen (russisk). Gradmålingsrekken strekker seg fra Stara Nekrasivka (nær Izmail) ved Svartehavet til Fuglenes (nær Hammerfest) ved Nordishavet, en avstand på 2 821,853 km. Meridianbuen går i dag gjennom 10 land: Norge, Sverige, Finland, Russland, Estland, Latvia, Litauen, Hviterussland, Moldova og Ukraina.

Hensikten med meridianbuen

Kartet fra Struves rapport om meridianbuen, utgittt på fransk. Nordmannen Christopher Hansteen var medforfatter.
Meridianen i Norge
Av .

Hensikten med arbeidet var å få et grunnlag for å bestemme Jordens størrelse og form (se geodetisk datum og jordellipsoide).

Ved å utføre målinger i en kjede av trekanter fra sør til nord langs en meridian kan man beregne lengden av en buegrad. I tillegg må man finne den astronomiske breddegradsforskjellen mellom begge endepunktene av trekantkjeden ut fra nøyaktige bestemmelser mot bestemte stjerner.

Slike astronomiske observasjoner ble utført i 13 av punktene, deriblant Fuglenes. Måledata fra de forskjellige stedene gjorde det mulig å beregne Jordens flattrykning og ekvatorradius. Jordens krumning er stor når lengden av en buegrad er kort, og omvendt. Struves målinger viste at en bue som tilsvarte en meridiangrad var 359 m kortere ved Svartehavet enn ved Nordishavet. Man benyttet også minste kvadraters metode for å beregne dimensjonene til en referanseellipsoide på grunnlag av gradmålingene.

Nytteverdi og anvendelse

Resultatet fra prosjektet har gitt et vesentlig bidrag til internasjonal geodetisk forskning, og de fleste land i Vest-Europa har brukt resultatene fra målingene som en viktig del av grunnlaget for kart og oppmåling helt til siste del av forrige århundre.

Buen i Norge

Norge ble først trukket for fullt inn i prosjektet i 1845, under administrativ ledelse av Christopher Hansteen, som både var leder av Christiania Observatorium og direktør for Norges Geografiske Oppmåling.

Feltarbeidene i Finnmark ble ledet av offiserene, Fredrik L. Klouman og Christopher A. B. Lundh.

I 1854 ble det reist monumenter i gradmålingsrekkens sørligste og nordligste endepunkt. Begge eksisterer i dag.

UNESCOs verdensarvliste

Struves meridianbue med de 34 av observasjonspunktene som fremdeles er bevart, ble i 2005 innskrevet på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv.

4 av punktene ligger i Norge:

  • Meridianstøtten på Fuglenes. Representerer det nordligste punkt i meridianbuenettet. Samtidig ble det foretatt astronomiske observasjoner her.
  • Fjelltoppene Unna Ráipásaš i Alta. Representerer ekspansjonsnettet og oppmålingen ut fra basis, for å få inn en målestokk mellom målepunktene.
  • Luvddiidčohkka i Kautokeino. Representerer hovednettets møte med ekspansjonsnettet, slik at en kunne beregne avstandene mellom hovedmålepunktene.
  • Bealjášvárri/Muvravárri i Kautokeino. Representerer målepunkt i Norge som tar meridianbuenettet ut av Norge og inn Finland.

Fra UNESCO ble det påpekt at dette er første gang et vitenskapelig verk har kommet med på denne listen, samtidig som det er første gang mer enn to nasjoner har gått sammen om å ta vare på en slik verdensarv.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg