Struves meridianbue

Observatoriet i Tartu

August Matthias Hagen/Universitetsbiblioteket i Tartu. Falt i det fri (Public domain)

Struves meridianbue, tidligere kalt Den russisk-skandinaviske gradmålingsrekken, den lengste sammenhengende gradmålingsrekke som er målt med klassiske metoder.

Dette store internasjonale samarbeidet ble ledet av Friedrich Georg Wilhelm Struve 1816–55. Selve rekken bestod av 265 hovedpunkter som dannet en kjede av 258 trekanter (samt 60 hjelpepunkter) noenlunde langs et valgt meridianplan gjennom observatoriet i Universitetet i Dorpat (i dag Tartu i Estland).

Avstandene i nettet ble bestemt ved overføring av 10 basiser som ble målt svært nøyaktig (ned mot 1 mm per km) ved bruk av basisstenger i lengdeenhetene toise (fr.) og sajen (russisk). Gradmålingsrekken strekker seg fra Stara Nekrasivka (nær Izmail) ved Svartehavet til Fuglenes (nær Hammerfest) ved Nordishavet, en avstand på 2 821,853 km. Meridianbuen går i dag gjennom 10 land: Norge, Sverige, Finland, Russland, Estland, Latvia, Litauen, Hviterussland, Moldova og Ukraina.

Hensikten med arbeidet var å få et grunnlag for å bestemme Jordens størrelse og form (se geodetisk datum og jordellipsoide).

Ved å utføre målinger i en kjede av trekanter fra sør til nord langs en meridian kan man beregne lengden av en buegrad. I tillegg må man finne den astronomiske breddegradsforskjellen mellom begge endepunktene av trekantkjeden ut fra nøyaktige bestemmelser mot bestemte stjerner.

Slike astronomiske observasjoner ble utført i 13 av punktene, deriblant Fuglenes. Måledata fra de forskjellige stedene gjorde det mulig å beregne Jordens flattrykning og ekvatorradius. Jordens krumning er stor når lengden av en buegrad er kort, og omvendt. Struves målinger viste at en bue som tilsvarte en meridiangrad var 359 m kortere ved Svartehavet enn ved Nordishavet. Man benyttet også minste kvadraters metode for å beregne dimensjonene til en referanseellipsoide på grunnlag av gradmålingene.

Resultatet fra prosjektet har gitt et vesentlig bidrag til internasjonal geodetisk forskning, og de fleste land i Vest-Europa har brukt resultatene fra målingene som en viktig del av grunnlaget for kart og oppmåling helt til siste del av forrige århundre.

Norge ble først trukket for fullt inn i prosjektet i 1845, under administrativ ledelse av Christopher Hansteen, som både var leder av Christiania Observatorium og direktør for Norges Geografiske Oppmåling.

Feltarbeidene i Finnmark ble ledet av offiserene, Fredrik L. Klouman og Christopher A. B. Lundh.

I 1854 ble det reist monumenter i gradmålingsrekkens sørligste og nordligste endepunkt. Begge eksisterer i dag.

Struves meridianbue med de 34 av observasjonspunktene som fremdeles er bevart, ble i 2005 innskrevet på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv.

4 av punktene ligger i Norge:

  • Meridianstøtten på Fuglenes
  • Fjelltoppene Unna Ráipásaš i Alta
  • Luvddiidčohkka i Kautokein
  • Bealjášvárri/Muvravárri i Kautokeino

Fra UNESCO ble det påpekt at dette er første gang et vitenskapelig verk har kommet med på denne listen, samtidig som det er første gang mer enn to nasjoner har gått sammen om å ta vare på en slik verdensarv.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.