dialekter og språk i Finnmark

Det er et klart språkskille mellom indre og ytre Finnmark. Det viktigste skillemerket er at indre Finnmark, Loppa i Vest-Finnmark og Kiby og Ekkerøy i Øst-Finnmark (sammen med noen kommuner i Nord-Troms) har e-mål. Det vil si at både infinitiv og ubestemt form av svake hunkjønnsord ender på -e (å vise, ei vise). Kyststrøkene i Finnmark har for det meste e-/a-mål (å vise, men ei visa). Kystmålet utvider området sitt nå. Grunnen til utviklingen av e-mål kan være at språkbrukere med samisk eller finsk som morsmål har lært norsk fra boken. Andre trekk som kan bygge på samisk eller finsk, er at p, t, k blir uttalt uten pustelyd (aspirasjon), og at substantiver kan ha vaklende kjønn.

Det er ingen tydelig språkgrense mellom Nord-Troms og Finnmark. Bare ett trekk faller omtrent sammen med fylkesgrensen: I Nord-Troms har førstepersons pronomen i entall formen eg, i Finnmark æ (noe æg i eldre kystmål). I flertall er pronomenet som ellers i Nord-Norge vi. Pronomenet for andre person er dåkker (i genitiv dåkkers) og for tredje person dæm, også som subjekt (i genitiv dæmmes).

Det er for det meste vokal og ikke diftong i ord som høre, drømme, høst, hete, ett. Som nordnorsk ellers har Finnmark palatal uttale (j-klang) av tannlydene nn, nd, ll, ld, tt, dt, dd i ord som finn, land, troll, kveld, nytt, vidt, odd. I Øst-Finnmark finnes også rene tannlyder.

I bestemt form entall har alle hunkjønnsord endelsen a: gryta, sola. I bestemt form flertall ender substantivene på -an: gutan, kveitan, skålan, husan, eplan (men det er trestavelsesformer som båtane, grytene i Kiby og Ekkerøy). Ubestemt form flertall av substantiver og presens av svake verb har ikke -r: båta, bygda (bygde i vest), kasta, leve. Noen sterke verb har omlyd i presens (dræg, fær, græv), andre ikke (kommer, tar, holder).

I det meste av Finnmark og e-målsområdet i Troms skilles det ikke mellom to tonelag, men det er lik uttale av en ordform som rota både når den er bestemt form av rot og fortidsform av verbet rote, og det er lik uttale av substantivet huset og infinitiv huse.

Nektingsadverbet ikkje/ikke får gjerne en utmerkingsfunksjon i talemålet. I Finnmark og noe av Nord-Troms har det formen ikke mot ikkje lenger sør. Tilsvarende geografisk fordeling har støkke i forhold til stykkje. Adverbformen no er noe vanligere enn nu. For noko (noe) brukes både nåkka, nå og nåt.

Værene Kiby og Ekkerøy i Vadsø skiller seg på mange måter ut språklig (med e-mål, etterleddsaksent, formen ikkje og andre trekk). Grunnen er gammel innflytting fra Nord-Vestlandet.

De fleste som taler samiske språk i Norge, bor i Finnmark eller kommer derfra. Dialekten hører til nordsamisk (se samer, språk). En stor finskspråklig befolkning ble redusert tallmessig i mellomkrigstiden. Ny innflytting fra Finland etter krigen har ikke forandret på dette.

• Anbefalt litteratur