Finnmark

Finnmark

Av /KF-arkiv ※.
Finnmark

Finnmark. Vardø sett fra Østøya mot Vestøya. Til venstre ligg kyrkja, og litt til høgre for denne ligg rådhuset (raudt pyramidetak). I bakgrunnen ser ein fastlandet.

Av /KF-arkiv ※ Bildet er henta frå papirleksikonet Store norske leksikon, utgjeve 2005–2007.
Finnmark

Finnmark. Hammerfest sentrum med Fuglenes i bakgrunnen. Bildet er tatt klokka 12 om formiddagen ein vinterdag.

Av /KF-arkiv ※ Bildet er henta frå papirleksikonet Store norske leksikon, utgjeve 2005–2007.
Fjordstrøka i Vest-Finnmark og mykje av Troms har e/a-mål (svart farge på kartet). Her heiter det "å sønge ei visa" og "æ skal kjøpe ei kåfta".

Tonegangen, musikken i orda (må ikkje forvekslast med tonelag) kjem fram i ord som sola, boka, døra (tonem-1-ord). På Vestlandet og i Nord-Noreg har slike ord høg tone først i ordet, og tonen fell deretter mot slutten av ordet, kalla høgtone. På Austlandet har slike ord låg tone først i ordet, og tonen stig mot slutten av ordet, kalla lågtone. Grensa mellom tonegangen høgtone og lågtone går ved Lillesand.

Palatalisering
Palatalisering
Av /Hallfrid Christiansen, 1969.
Lisens: CC BY SA 3.0

Den språklege variasjonen er stor i Finnmark, og denne variasjonen heng mykje saman med tidlegare indre flytting i fylket. Det har også vore stor tilflytting til Finnmark frå Troms og Nordland. Tvangsevakueringa av Finnmark og delar av Nord-Troms hausten 1944 har også hatt mykje å seia for språkutviklinga etter andre verdskrigen.

I delar av Finnmark er språkmiljøa fleire stader prega av fleirspråklegheit. Det gjeld norsk i møte med samisk og det finskætta språket kvensk, som blir snakka i delar Finnmark (Varanger).

Reine innflyttarmål finn ein i bygdene Kiby og Ekkerøy i Nord-Varanger, her med spor av vestnorske dialekter. I desse bygdene har ein e -mål, som skil seg ut frå nabomåla og frå Vadsø bymål, som har e- / a -mål. Forma ikkje blir brukt i desse bygdene, medan tilgrensande område har ikke.

Inndeling

Den språklege variasjonen i Finnmark er stor med mykje valfridom i ordformer og bøyingsmåte. Denne variasjonen gjer det vanskeleg å dela Finnmark inn i avgrensa dialektområde. Likevel er det stor skilnad mellom målet på kysten og målet på indre strok. I tillegg er det slik at kystmålet i aust skil seg ut frå kystmåla i vest, og blir her kalla austfinnmarksmål.

Samla sett blir det då ei tredeling av dialektene i Finnmark:

  1. kystmål (langs vestkysten og innover i fjordane aust for Loppa).
  2. indrefinnmarksmål (Kautokeino, Karasjok, Polmak, Nesseby, Porsanger, Laksefjord og Tana).
  3. austfinnmarksmål (Varanger-området).

Hovudskiljet går mellom kystmålet og austfinnmarksmålet på den eine sida, og indrefinnmarksmålet på den andre.

E- / a-mål i kyststroka i Finnmark (fjordane i Vest-Finnmark)

Det er først og fremst eitt språkdrag som dannar skiljet mellom dialektene i indre og ytre Finnmark, nemleg skilnaden mellom e- / a- mål og e- mål. Aust frå Loppa og nordaustover i kyst- og fjordstroka i Vest-Finnmark er det e- / a-mål. Her endar infinitiv på -e, og dei svake hokjønnsorda har ubestemt form eintal på -a, jamfør setninga «Du må vaske ei skjorta og ei boksa».

E-mål i indre og austlege delar av Finnmark

Heile indre Finnmark (Karasjok, Kautokeino, Tana) pluss kystkommunen Loppa i vest har e-mål: «Du må vaske ei skjorte og ei bokse». Bygdene Kiby og Ekkerøy i Aust-Finnmark har også e-mål.

Grensa mellom e- / a-måla på kysten og e-måla i Indre Finnmark er svært flytande. Ein språkbrukar kan veksla mellom til dømes former som ei flaska og ei flaske i same setninga. Elles er det ofte slik at heimlege «kvardagslege» hokjønnsord får endinga –a, medan nyare ord får –e, til dømes ei kåfta, ei kåbbespya (manet) og andre, men ei tavle, ei strømpe og så bortetter. Bygdene Kiby og Ekkerøy i Aust-Finnmark har også e-mål.

Lydverk (fonologi)

Tonelag

I det meste av norsk talemål har me to tonelag (eller tonem 1 og tonem 2). Tonelaga kan skilja ord frå kvarandre, jamfør ordparet bønder (tonem 1, fleirtal av bonde) og bønner (tonem 2, fleirtal av ei bønne), huse (huset, tonem 1) og å huse (verb, tonem 2). I mykje av Finnmark) skil ein derimot ikkje mellom dei to tonelaga. Ein seier at desse dialektene ikkje har tonelagskontrast. Dette særtrekket er truleg eit resultat av at samisk eller finsk frå gamalt av her har vore det vanlege talemålet, og i desse nemnde språka har ein ikkje tonelagsskilnad. Eit døme på eit ordpar frå Finnmark utan tonelagsforskjell er huset (bestemt form) og å huse (verb i infinitiv).

Tonegang (høgtone og lågtone)

Den musikalske utforminga (intonasjonen) av kvart tonem varierer i norsk. Me snakkar då om tonegangen i orda. Klarast kjem særtrekk i tonegangen fram i tonem 1-ord, som bønder, huset, sola, armen og så bortetter. Finnmark og Troms har som det meste av nordnorsk høgtone i tonem 1-ord (som vestnorsk). Det vil seia at dei nemnde orda startar med ein høg tone og tonen fell mot slutten av ordet, kalla høgtonedialektar. Austlandet har i dei nemnde orda låg tone først i ordet, og tonen stig mot slutten av ordet, kalla lågtonedialektar.

Noko av det som skil språket i Finnmark og Troms frå språket i andre fylke, er setningsmelodien (intonasjonen). For folk utanfrå kan intonasjonen i Finnmark likna på samisk eller finsk tonefall. Dette heng nok saman med at dei fleste finnmarkingar, som nemnt, ikkje har tonelagsmotsetnad.

Tonegangen (ordtonen) set også merke på setningsmelodien. Me kan med stor rett snakka om typisk nordnorsk høgtone og nordnorsk setningsmelodi. Særmerkt tonegang og setningsmelodi er med på å karakterisera mest alt nordnorsk.

Det finst inga fast språkleg grense mellom Finnmark og Troms. Nord-Troms og fjordområda i Vest-Finnmark har svært mange felles språktrekk.

Trykkplassering

Importord (lånord) har i Finnmark og Troms som regel trykk på siste stavinga: av’is, kul’tur, sta’sjon (som vestnorsk). Slik trykkplassering på siste staving kan ein også høyra i ord som bly’ant, mar’tyr og andre. Innafor fleirspråksområda er det språkbrukarar som legg trykk på forledda (prefiksa) i ord som ‘betale, ‘behøve, ‘fårklare, ‘gelender. I titlar og namn kan første ordet få trykk, til dømes ’lærar Nilsen. Samansette namn kan også få trykk på første leddet: ‘Anne Lise mot Anne ‘Lise.

Vokalar

Diftongane ei, øy og øu blir brukte i heile området. Kystmåla i Finnmark har som Troms senking av korte vokalar: fesk, vesst, mett, sønge, trøkke, tolljat, follj, ronjt. I Aust-Finnmark er det mindre av dette fenomenet. Her heiter det fisk, visst, mitt, synge, trykke og så vidare.

Konsonantar

Palatalisering av g og k i innlyd i ord som takjet og skojen er borte i nordnorsk, men den palatale uttalen har halde seg i tre ord i mykje av nordnorsk – det gjeld orda: ikkje, mykje og stykkje. I Nord-Troms heiter det likevel ikke, mye og stykke eller støkke, og same uttalen er også vanlig i heile Finnmark.

Palatalisering av dentalar i stavingar med trykk er gjennomført i fjordstroka i Vest-Finnmark, jamfør døme som mannj, ballj, reddj, kvittj (sjå kartet). Palataliseringa er heller sterk, og forutan ved nn, ll, tt og dd finst ho ved nt, nd og lt (kantj, saltj). I indre Finnmark er det lite palatalisering (i Kautokeino, Karasjok, Polmak, Porsanger, Laksefjord og Tana). Lite palatalisering er det også ikring Varangerfjorden (Sør-Varanger og Nesseby).

Retrofleks uttale av konsonantar er vanleg i Finnmark og Troms. Retrofleks uttale oppstår her når konsonanten -r kjem i kontakt med ein etterfølgjande alveolar eller dental konsonant (n, l, t, d, s, r). Det gjeld i ord som til dømes ert, ferdig, barn og ærlig.

Meir om måla i indre Finnmark

Det norske målet på indre strok av Finnmark er prega av at me her er i det samiske kjerneområdet. Her lever norsk og samisk i tett kontakt med kvarandre. Dei som er vaksne opp her, har ofte samisk som morsmål. Den samiske språkbakgrunnen deira set merke på den norske dialekta dei snakkar. Eit døme på påverknad frå samisk og finsk er det når p, t, k blir uttala utan eit pust etter seg. Då kan det for folk frå andre stader høyrast ut som at det er konsonantane b, d og g ein høyrer. Ordet plastikk kan då bli oppfatta som om språkbrukaren seier blastikk.

Finsk og samisk har ikkje grammatisk kjønn. Dette kan føra til samanblanding og veksling i kjønn på substantiva for norsktalande finnmarkingar. Særleg gjeld dette i indre strok av Finnmark og mest i grenseområda mellom indre og ytre strok. Døme er: en område, en skille, et del, en kart, på galt side, den gamle posthuse og så bortetter.

Bokmål

Det er blitt hevda at Finnmark ikkje har eigentlege dialekter, men at ein her snakkar bokmål. Dette er feil. Talemålet til innflyttarar sørfrå har sett visse spor etter seg i dialekta, og finnmarksmålet kan også i ein viss mon ha blitt påverka av samisk og kvensk.

Ein av grunnane til at finnmarksmålet har fått bokmålsstempelet på seg, ligg i ordtilfanget. I Finnmark, og særleg i dei indre og austlege dialektene, finn ein mange ordformer som er like dei ein møter i norsk bokmål. Ein høyrer former som ikke, mye, ei uke, hjemm (hjem), der tromsmålet har ikkje, mykje, ei vekka, heim (men også Nord-Troms har forma ikke). I Finnmark finn ein også skriftuttale i ord som videre, andre, bedre, mindre, siden. Mange finnmarkingar seier også fleire knær og fleire trær, og dei seier kåmmer og såver (i Troms kjemm og søv).

I Aust-Finnmark brukar ein formene vit, val og værandre, der ein i vest har uttalen kvit, kval og kværandre. Ein legg her elles merke til at bokmålsuttale har vunne plass i mykje brukte ord. Men mindre brukte ord blir uttalte og bøygde i samsvar med mønsteret i dialekta, som då ofte også samsvarar med tromsmålet (Bull, Tove 1990).

Om ein finn ein del bokmålsformer i finnmarksmålet, så er det likevel slik at grunnmønsteret i dette målet er nedarva og stadbunde som i dialekter andre stader. Grammatikken i finnmarksmålet er ikkje den same som i bokmålet. Dialektformene som er brukte i Finnmark, liknar på fleire punkt dei ein finn i Troms. Ein del ord frå finsk og samisk er innlånte i norsk og i finnmarksmålet. Døme er pesk, pulk, komse, komagar og joik.

Formverk (morfologi)

Substantiv

Bestemt form eintal av sterke og svake hokjønnsord har i heile Finnmark endinga -a: dennj varme sola og dennj fine visa. Substantiva har i ubestemt form fleirtal kasta r-en, og hankjønnsorda og hokjønnsorda har ulik ending: fleir båta og fleir bygde. Aust i Finnmark har det her likevel skjedd ei forenkling, og hankjønns- og hokjønnsorda har fått same endinga: fleir båta og fleir bygda.

I store delar av Varanger i Aust-Finnmark høyrer ein ofte ending på -er i fleirtal av substantiva: mange båter, vegger, bygder, jenter. I dialektene her aust i Finnmark er det i bestemt form fleirtal endinga -an i alle kjønn: båtan, bygdan, husan.

Ei lita gruppe hankjønns- og hokjønnsord har vokalskifte (omlyd) i fleirtal og halden -r (slik det er vanleg i nordnorsk): fleire føt(t)er, fleire bøker. Desse fleirtalsformene skil seg også ut ved at dei har tonem 1 (sjølv om orda er tostava).

Verb

Dei svake verba har kasta r-en i presens: æ kjøpe, æ tænke. Verb av typen ta og (der infinitiv endar på trykksterk vokal) har -dd i partisippet: har tadd, har fådd, har jedd, har sedd, har slådd, har stådd.

Dei sterke verba har kortformer og vokalskifte i presens: eg kjæm, eg fær (av fara), eg søv, eg græv. I kystmåla i Finnmark høyrer ein ofte at presens-vokalen kjem att i infinitiv: å dræge, å fære, å græve,

Pronomen og adverb

Dei personlege pronomena kan i eintal veksla i Finnmark og Troms. Fleirtalsforma vi gjeld i heile fylket. På kysten av Finnmark heiter det i 1. person eintal æ, mæ, og i 2. person eintal du, dæ. Refleksivpronomenet seg har forma sæ. I 2. person fleirtal er formene dåkker og dåkkers vanlege. I 3. person fleirtal er forma dæm vanleg i heile Finnmark: «borte va dæm, og borte blei dæm», «dæm sa te dæm at dåkker hadde slådd dåkker».

Nektingsadverbet

I Finnmark brukar ein forma ikke. Same uttalen høyrer ein også i Nord-Troms. Finnmarksbygdene Kiby og Ekkerøy har likevel forma ikkje i sin dialekt.

No, nu eller nå

Adverbforma no er den mest utbreidde i Finnmark, men mange finnmarkingar brukar no og nu om kvarandre.

Særdrag i Finnmark og Troms

Konstruksjonen b(l)i å (om noko som skal skje) er typisk for Finnmark og Troms, og også for andre delar av Nord-Noreg frå Alta i nord til Salten i sør. Døme: «Ho bli(r) å reise i morra», «båten bli(r) å gå i kvellj», «det bli(r) å regne til natta».

Spørjesetningar som blir innleidde med einstavingsord, har ei spesiell leddstilling i nordnorsk: «Kor du e i frå?», «Kæm ho va?», «Kæm som sa det?», «Ka du sei?» (men slik leddstilling finst også i nokre andre dialekter). Personleg pronomen er obligatorisk framfor både person- og husdyrnamn: han Olav, ho Mari, ho Litago.

Les meir i Store norske leksikon

Litteratur

  • Bull, Tove (1990): Målet i Finnmark og Troms. I: Jahr, Ernst Håkon (red.): Den store Dialektboka. Oslo: Novus. (Side 157–178).
  • Bull, Tove og Jetne, Kjellaug (red.) (1982): Nordnorsk. Språkarv og språkforhold i Nord-Noreg. Oslo: Det norske Samlaget.
  • Elstad, Kåre (1982). Nordnorske dialektar. I: Bull, Tove og Jetne, Kjellaug (1982). (Side 9–100).
  • Jahr, Ernst Håkon og Skare, Olav (red.) (1996): Nordnorske dialektar. Oslo: Novus.
  • Mæhlum, Brit og Røyneland, Unn (2012): Troms- og finnmarksmål. I: Mæhlum, og Røyneland: Det norske dialektlandskapet. Innføring i studiet av dialekter. Oslo: Cappelen Damm Akademisk. (Side 113–115).

Kommentarar

Kommentarar til artikkelen blir synleg for alle. Ikkje skriv inn sensitive opplysningar, for eksempel helseopplysningar. Fagansvarleg eller redaktør svarar når dei kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logga inn for å kommentere.

eller registrer deg