Kambrium, geologisk tidsavsnitt eller periode som ligger 545 til 495 millioner år tilbake, dvs. i eldste del av den paleozoiske æra. Den kan deles inn i tre epoker: tidlig-, mellom- og senkambrium med alder henholdsvis 542–513, 513–501 og 501–488 millioner år. Bergartene som ble dannet i den kambriske perioden utgjør det kambriske system eller kambriumsystemet, først definert 1835 fra Wales, Storbritannia, av A. Sedgwick.

I kambrium lå landområdene spredt, og Norge, med sin del av det Baltiske skjold (Baltica), lå på den sørlige halvkulen. Perioden var rolig, uten særlig tektonisk aktivitet med fjellkjedefoldning og platekollisjoner, og det var bare liten vulkansk aktivitet. Klimaet var varmt, og store deler av de daværende landmasser var oversvømmet av havet.

Det kambriske system omfatter bergarter på alle kontinenter; de fleste av disse er sedimentære avleiringer avsatt i eller ved grunne hav.

Fossiler av organismer som levde på land eller i ferskvann er ikke kjent fra kambrium, og heller ikke virveldyr. Men i havet må det ha vært et yrende liv med representanter for de fleste av de dyregrupper vi kjenner fra i dag (se kambriske eksplosjon).

Perioden begynte med at havdyr med kalkskall for første gang i Jordens historie opptrådte i betydelig mengde. De vanligste fossilene er trilobittene, som kan benyttes til detaljert oppdeling i mindre tidsenheter og til jevnføring av lag fra ett område til et annet («trilobittenes tidsalder»). Dernest opptrer rikelig med brachiopoder (armfotinger), arkeocyatider, bløtdyr, pigghuder, svamper og planter (alger) representert som stromatolitter.

I Norge er avleiringer fra kambrium utbredt særlig på Østlandet og i Finnmark, der de dels ligger med basalkonglomerat og -sandstein på eldre, forvitrede bergarter (grunnfjell) og dels med jevn overgang til eldre, senprekambriske sandsteiner (eokambrium).

Havet trengte inn fra nord over en plant nedslitt landflate (subkambriske peneplan). I Sør-Norge finnes lag fra tidligkambrium på Ustaoset og ved Mjøsa, bl.a. som grønnlige skifere med trilobitten Holmia. Mellomkambrium er representert ved avleiringer i Oslofeltet og Rogaland. Fra senere del av perioden (senkambrium) finner vi mørke skifere og kalksteiner med trilobitter av slektene Paradoxides, Olenus og Peltura.

Den helt sorte alunskiferen fra midt- og senkambrium har et høyt innhold av uran, karbon og jernsulfider, og byr på betydelige bygnings- og helsemessige problemer.

En smal sone med lokalt fossilførende kambriske avleiringer strekker seg også langs randen av den kaledonske fjellkjede fra Stavangertrakten til Mjøsa gjennom Sverige til Finnmark. Innen den kaledonske fjellkjede kan det trolig også finnes opprinnelig kambriske bergarter, men de er sterkt omdannet, f.eks. til glimmerskifere og marmor.

Navnet etter Cambria, det romerske navnet på Wales.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.