Store norske leksikon
Finnmǫrk
Hvor var Finnmǫrk?
Finnmǫrk ble brukt om de store, sammenhengende landområdene i nord og øst der kun samer hadde fast tilhold. Mot sør og langs vestkysten gled Finnmǫrk over i et stort område der samer og andre folkeslag bodde tett på hverandre. På den andre siden av denne kontaktsonen lå de delene av Norden der man antar at det ikke var samisk bosetting. De nøyaktige grensene for Finnmǫrk i ulike deler av Norden vet man lite sikkert om. Man kan også stille spørsmålet «når var Finnmǫrk hvor?» Etter hvert som ikke-samisk bosetting og kultur spredte seg nordover og innover i landet, ble områdene som den norrøne befolkninga ville kalt Finnmǫrk stadig mindre.
I det følgende skal vi gå kort gjennom grensesonene til dette store området som kun var bosatt av samer i vikingtida (cirka 800–1050). Man må imidlertid være klar over at perioden før 1000-tallet regnes som forhistorisk tid i Norden: det er vanskelig å ha sikker kunnskap om begivenheter og bosettingsmønstre i denne perioden av Nordens historie.
Det samiske nord og øst
Ottar fra Hålogaland fortalte rundt år 890 at han bodde lengst nord av alle nordmenn, men det er litt usikkert hvor han holdt til. Sannsynligvis holdt han til på kysten av det vi i dag kaller søndre eller midtre Troms. Ottar sa at når han reiste nordover fra sitt eget hjem og deretter østover, var det kun samer som oppholdt seg på landet helt fram til bjarmenes land (muligens ved Dvina, der man i dag finner byen Arkhangelsk):
«hele veien var det ubebygd land på styrbord side – unntatt fiskere og fuglefangere og jegere, og de var alle samer».
Ifølge Ottar flytta samene her mellom faste bosteder innenfor sine landområder ettersom sesongene gikk – drev jakt om vinteren og fiske ved havet om sommeren.
Samenes østgrenser i jernalderen
I områdene øst av Finskebukta grensa samenes bosettingsområde til finsk-ugriske stammer som karelerne og russisk-nordiske byer som Holmgard og Aldeigjuborg. Man antar at det var her ordet lapper oppstod for å beskrive samene. I størsteparten av dagens Finland bodde det samer, men i sydlige og sydvestlige områder som de vi nå kaller Egentlige Finland og Häme holdt det til østersjøfinske folkegrupper.
Kvener og helsinger – naboer ved Bottenvika
Langs den botniske kystlinja bodde det andre folkeslag tett på samene. På Bottenvikas nordre og østre side antar man at kvenene hadde sitt tilhold. På den andre sida av vika hadde den østnordiske folkegruppa helsingene etablert seg.
Samenes gamle sørområder
I eldre tid fantes det ei samisk befolkning som var hjemmehørende syd for det man i dag anser som Sápmis sørgrense. Arkeologiske spor av samiske bosetninger har blitt funnet så langt sør som Elverum. På 1000-tallet skrev Adam av Bremen at det bodde samer ved gøtene og värmlenderne, og på 1200-tallet skrev Snorre Sturlason om samer som bodde på det norske Østlandet, deriblant i nærheten av Hadeland.
Innlandet i Midt- og Syd-Skandinavia hadde imidlertid tidlig blitt en kontaktsone mellom samisk og norrøn kultur. Allerede på 500-tallet hadde jordbruket flytta inn i Østlandets daler, og på samme tid ble Härjedalen og Jämtland kolonisert av bønder. Samer og ikke-samer bodde om hverandre i disse delene av Norden, og det er uklart hvor langt sør Finnmǫrk gikk her.
Trøndere og håløyger – naboer i vest
Sørvest i samenes bosettingsområde lå Trøndelag – de norrøne bygdene rundt Trondheimsfjorden. Fra Trøndelag og nordover ble den delen av landet der samene bodde alene stadig større, jo lenger nord man kom.
Hålogaland, den delen av nordmennenes land der Ottar bodde, var ifølge han selv «meget langt og meget smalt» og øst for dette bodde kun samer. På denne vestlige kyststripa var befolkninga blanda, og hadde vært det lenge. Høvdingdømmer med sydlig tilknytning hadde vokst fram allerede før vikingtida, i perioden 200-600 evt.
Fra Finnmǫrk til Finnmark
Etter som århundrene gikk, utvida ikke-samenes bosettingsområder og riker seg nordover og innover i landet. Finnmǫrk «krympa» i nordmennenes bevissthet, og selve ordet «Finnmǫrk» endra seg etterhvert til «Finnmark».
Da man i 1787 slo sammen amtet Vardøhus med fogderiet Senja og Tromsø, tok man «Finnmarken» i bruk som amtsnavn. I 1866 ble Senja og Tromsø skilt ut igjen til et eget amt (Troms), men gamle Vardøhus amt beholdt navnet Finnmarken. I 1919 ble navnet omgjort til Finnmark fylke. Den samiske navneformen på fylket er Finmárku. I 2020 er det planlagt å slå disse enhetene sammen igjen, men da under navnet «Troms og Finnmark».
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Bergstøl, Jostein (2008). Samer i Østerdalen? : en studie av etnisitet i jernalderen og middelalderen i det nordøstre Hedmark. PhD thesis, UiO.
- Bergstøl, Jostein og Gaute Reitan (2008). «Samer på Dovrefjell i vikingtiden. Et bidrag til debatten omkring samenes sørgrense i forhistorisk tid». Historisk tidsskrift, bind 87, 9-27
- Bull, Tove (2011). «Samisk påverknad på norsk språk». NOA norsk som andrespråk · Årgang 27 · 1/2011, 5-32
- Hansen, Lars Ivar og Bjørnar Olsen (2004). Samenes historie fram til 1750. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag
- Imsen, Steinar og Harald Winge (2004). Norsk historisk leksikon : Kultur og Samfunn ca. 1500 – ca. 1800. Oslo: Cappelen Akademisk forlag.
- Kulonen, Ulla-Maija; Seurujärvi-Kari, Irja; & Risto Pulkkinen (2005). The Saami. A cultural encyclopaedia. Vammala: Vammalan Kirjapaino OY.
- Kusmenko, Jurij (2009). The Sámi and Scandinavians in the Viking Age. I: Approaching the Viking Age. Red. Érica Sausverde & Steponaviciute, Ieva. Vilnius. 65-93.
- Forvaltningsdatabasen: «Fylkesmannen i Finnmark». NSD.no
- Norgeshistorie.no: "Ottars beretning."
- Zachrisson, Inger. et al. 1997. Möten i gränsland : Samer och germaner i Mellanskandinavien. Monographs 4, Statens historiska museum.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.