Finnmǫrk

Finnmǫrk var den norrøne befolkningas navn på de store områdene i Norden som ble ansett å ligge utenfor deres hjemområder, og der det i all hovedsak kun bodde samer.

Når vi snakker om ulike folkegruppers bosettingsområder i tidligere tider må vi ikke se for oss absolutte grenser lik dagens statsgrenser. Det fantes både samer som holdt til utenfor det som ble ansett som Finnmǫrk og ikke-samisk tilstedeværelse i de ytterste delene av Finnmǫrk. De ulike folkeslagene levde i nær kontakt på godt og vondt — der var handel og allianser, men også plyndring og konflikt.

Ordet «finnmǫrk» hadde også ei anna og litt løsere betydning, nemlig «samiskbosatt mark eller skog». Områder der samer bodde kunne omtales som «finnmǫrk» selv om de lå utenfor den store og sammenhengende Finnmǫrk, for eksempel på Østlandet.

I jernalder og middelalder fantes det ei samisk befolkning som var hjemmehørende syd for det man i dag anser som Sápmis sørgrense.

Ottar fra Hålogaland (cirka år 890) forteller om «nordmennenes land» at det er «meget langt og meget smalt», og smalner jo lengre nord man kommer. Han forteller at mot øst, langsetter det området der nordmennene beiter sine dyr og pløyer sin jord, ligger det «øde» områder der det bor samer. Det er verdt å merke seg at Ottar ikke forteller at det skal være noen sørlig grense for disse samiskbosatte områdene øst av nordmennenes kystland.

På Østlandet har man funnet flere arkeologiske spor av samiske bosetninger, og det finnes også skriftlige kilder fra tidlig middelalder som forteller om samisk tilstedeværelse i syd. På 1000-tallet skrev Adam av Bremen at det bodde samer ved gøtene og värmlenderne, og på 1100-tallet nedsatte Borgartingsloven og Eidsivatingsloven forbud mot at den norske lokalbefolkninga på Østlandet skulle oppsøke samene for å få utført ikke-kristne religiøse tjenester. Snorre Sturlason og andre kongesaga-forfattere skriver også om samer som bodde på det norske Østlandet, deriblant i nærheten av Hadeland.

Samer og ikke-samer hadde altså bodd nært på hverandre lenge i disse delene av Skandinavia. Den norrøne befolkninga anså ikke at det sammenhengende Finnmǫrk strakk seg så langt sør, men det var steder der som man kalte «finnmǫrk» i den forstand at dette var områder der samer bodde.

Midt på den skandinaviske halvøya lå Finnmǫrks sydligste egner. På vestkysten i samme område lå Trøndelag – de norrøne bygdene rundt Trondheimsfjorden. Lengre inn i landet fantes det også ikke-samisk befolkning: for eksempel hadde det oppstått ei bondebefolkning i Jämtland og Härjedalen i løpet av jernalderen, og på den andre sida av halvøya, ved den botniske kysten, bodde de østnordiske helsingene.

Nordover fra Midt-Skandinavia ble Finnmǫrk bredere jo lengre nord man kom – ei stadig smalere stripe av kysten hadde fast ikke-samisk bosetning. På denne vestkysten lå Hålogaland, der ei norrøn befolkning bodde fast og drev jordbruk. Allerede før vikingtida, i århundrene mellom år 200 og 600, hadde høvdingdømmer med sydlig tilknytning vokst fram her. Et viktig maktgrunnlag for disse var nettopp handelen med samene.

Hvor langt nord gikk Hålogaland? Ottar fra Hålogaland fortalte at han bodde lengst nord av alle nordmenn, men det er ikke slått sikkert fast hvor han holdt til. Sannsynligvis var hans hjem et sted på kysten i området rundt der hvor byen Tromsø ligger i dag.

Arkeologiske funn tyder på at det kan ha gått ei Finnmǫrks-grense på ytterkysten nordøst av Tromsø, i nærområdet til dagens fylkesgrense mellom Troms og Finnmark eller litt sørvest for dette. Her finner arkeologene ei markert nedgang i antallet norrøne graver og hus, samtidig som sporene av samisk bosetting blir flere. Ei anna Finnmǫrks-grense gikk sør for Tromsø, i fjorden Malangr, som på moderne norsk heter Malangen og på samisk Málatvuotna: teksten Rímbegla fra tidlig middelalder forteller at denne fjorden «skiller Finnmǫrk fra bumenn», altså fastboende.

Uansett hvor Finnmǫrks-grensene gikk på ulike steder og til ulike tider må man være oppmerksom på at slike grenser var ikke absolutte skiller mellom kulturer og folkeslag. Det bodde samer også på den delen av kyststrekninga der det var et stort og sammenhengende norrønt befolkningsinnslag, og det er funnet spor av norrøne bosetninger enkelte steder på ytterkysten av dagens Vest-Finnmark.

Ottar fra Hålogaland forteller i sin beretning til den angelsaksiske kongen Alfred den store om ei reise han foretok til Hvitehavet i øst. Han sier at etter tre dagers seilas nordover var han kommet så langt som de norrøne hvalfangerne dro på det lengste. Etter ytterligere tre dagers ferd nordover bøyde landet av mot øst. Derfra reiste han fire dager østover inntil kysten bøyde av mot sør. Så dro han sørover i fem dager, og kom da til Bjarmland, som det er noe uklart nøyaktig hvor lå. Om kystlinja på veien fra hans eget hjem til Bjarmland ved Hvitehavet forteller Ottar:

«hele veien var det ubebygd land på styrbord side – unntatt fiskere og fuglefangere og jegere, og de var alle samer».

Ifølge Ottar flytta samene her mellom faste bosteder innenfor sine landområder ettersom sesongene gikk. De drev jakt om vinteren og fiske ved havet om sommeren.

Vi vet lite om bjarmene, samenes naboer i nordøst. Ottar syntes at «samene og bjarmene talte nesten samme språk», noe som kan tyde på at bjarmene også snakka et finsk-ugrisk språk. I områdene øst av Finskebukta grensa samenes bosettingsområde til finsk-ugriske stammer som karelerne og nordgermansk-russiske byer som Holmgard og Aldeigjuborg. Man antar at det var her ordet lapper oppstod for å beskrive samene.

I størsteparten av dagens Finland bodde det samer, men i sydlige og sydvestlige områder holdt det til østersjøfinske folkegrupper som dagens finlendere kan trekke sine kulturelle linjer tilbake til. De østersjøfinske språkene tilhører, liksom de samiske språkene, også den finsk-ugriske språkgruppa. På Bottenvikas nordre og østre side antar man at kvenene hadde sitt tilhold.