Finnmǫrk er en gammelt norrøn betegnelse på områder som var bebodd av samer. Ordet «finnmǫrk» ble brukt til å beskrive samers hjemområder uansett hvor disse befant seg, men det ble også brukt som navn på en stor og sammenhengende region i de nordre og midtre delene av Norden. Etter hvert som ikke-samer bosatte seg i stadig større deler av nordområdene, ble stadig mindre deler av landet oppfatta som Finnmǫrk. Over tid endra ordet «Finnmǫrk» seg til Finnmark.
Ordet «finnmǫrk» hadde også ei anna og litt løsere betydning, nemlig «samiskbosatt mark eller skog». Områder der samer bodde kunne omtales som «finnmǫrk» selv om de lå utenfor den store og sammenhengende Finnmǫrk, for eksempel på Østlandet.
Det er vanskelig å si med sikkerhet nøyaktig hvor grensene til det sammenhengende Finnmǫrk ble ansett å gå i ulike deler av Norden. Man kan også stille spørsmålet «når var Finnmǫrk hvor?» Etter hvert som ikke-samisk bosetting og kultur spredte seg nordover og innover i landet, ble områdene som den norrøne befolkninga ville kalt Finnmǫrk mindre. I det følgende skal vi ta en kort «rundtur» rundt det samiske bosettingsområdet i vikingtida (cirka 800–1050) og se litt på det store Finnmǫrks randsoner.
I jernalder og middelalder fantes det ei samisk befolkning som var hjemmehørende syd for det man i dag anser som Sápmis sørgrense.
Ottar fra Hålogaland (cirka år 890) forteller om «nordmennenes land» at det er «meget langt og meget smalt», og smalner jo lengre nord man kommer. Han forteller at mot øst, langsetter det området der nordmennene beiter sine dyr og pløyer sin jord, ligger det «øde» områder der det bor samer. Det er verdt å merke seg at Ottar ikke forteller at det skal være noen sørlig grense for disse samiskbosatte områdene øst av nordmennenes kystland.
På Østlandet har man funnet flere arkeologiske spor av samiske bosetninger, og det finnes også skriftlige kilder fra tidlig middelalder som forteller om samisk tilstedeværelse i syd. På 1000-tallet skrev Adam av Bremen at det bodde samer ved gøtene og värmlenderne, og på 1100-tallet nedsatte Borgartingsloven og Eidsivatingsloven forbud mot at den norske lokalbefolkninga på Østlandet skulle oppsøke samene for å få utført ikke-kristne religiøse tjenester. Snorre Sturlason og andre kongesaga-forfattere skriver også om samer som bodde på det norske Østlandet, deriblant i nærheten av Hadeland.
Samer og ikke-samer hadde altså bodd nært på hverandre lenge i disse delene av Skandinavia. Den norrøne befolkninga anså ikke at det sammenhengende Finnmǫrk strakk seg så langt sør, men det var steder der som man kalte «finnmǫrk» i den forstand at dette var områder der samer bodde.
På ytterkysten nær dagens Finnmarks-grense viser funn at det kan ha gått ei Finnmorks-grense. Lengre sør på kysten blir Malangen (samisk: Málatvuotna) nevnt som ei grense mellom ‘Finnmork’ og ‘bumenn’ i en kilde fra tidlig middelalder. Også senere i middelalderen var dette et grenseområde: i et dokument fra 1300-tallet står det at nordmennene alene hadde rett til å kreve tributt av samene fram til Lyngstuva (samisk: Iddu) og 'Mæleå', der sistnevnte antas å være Målselv (Málateatnu) som renner ut i Malangen. Øst for dette krevde både nordmenn og den russiske staten Novgorod tributt av samene.
Midt på den skandinaviske halvøya lå Finnmǫrks sydligste egner. På vestkysten i samme område lå Trøndelag – de norrøne bygdene rundt Trondheimsfjorden. Lengre inn i landet fantes det også ikke-samisk befolkning: for eksempel hadde det oppstått ei bondebefolkning i Jämtland og Härjedalen i løpet av jernalderen, og på den andre sida av halvøya, ved den botniske kysten, bodde de østnordiske helsingene.
Nordover fra Midt-Skandinavia ble Finnmǫrk bredere jo lengre nord man kom – ei stadig smalere stripe av kysten hadde fast ikke-samisk bosetning. På denne vestkysten lå Hålogaland, der ei norrøn befolkning bodde fast og drev jordbruk. Allerede før vikingtida, i århundrene mellom år 200 og 600, hadde høvdingdømmer med sydlig tilknytning vokst fram her. Et viktig maktgrunnlag for disse var nettopp handelen med samene.
Hvor langt nord gikk Hålogaland? Ottar fra Hålogaland fortalte at han bodde lengst nord av alle nordmenn, men det er ikke slått sikkert fast hvor han holdt til. Sannsynligvis var hans hjem et sted på kysten i området rundt der hvor byen Tromsø ligger i dag.
Arkeologiske funn tyder på at det kan ha gått ei Finnmǫrks-grense på ytterkysten nordøst av Tromsø, i nærområdet til dagens fylkesgrense mellom Troms og Finnmark eller litt sørvest for dette. Her finner arkeologene ei markert nedgang i antallet norrøne graver og hus, samtidig som sporene av samisk bosetting blir flere. Ei anna Finnmǫrks-grense gikk sør for Tromsø, i fjorden Malangr, som på moderne norsk heter Malangen og på samisk Málatvuotna: teksten Rímbegla fra tidlig middelalder forteller at denne fjorden «skiller Finnmǫrk fra bumenn», altså fastboende.
Uansett hvor Finnmǫrks-grensene gikk på ulike steder og til ulike tider må man være oppmerksom på at slike grenser var ikke absolutte skiller mellom kulturer og folkeslag. Det bodde samer også på den delen av kyststrekninga der det var et stort og sammenhengende norrønt befolkningsinnslag, og det er funnet spor av norrøne bosetninger enkelte steder på ytterkysten av dagens Vest-Finnmark.
Ottar fra Hålogaland forteller i sin beretning til den angelsaksiske kongen Alfred den store om ei reise han foretok til Hvitehavet i øst. Han sier at etter tre dagers seilas nordover var han kommet så langt som de norrøne hvalfangerne dro på det lengste. Etter ytterligere tre dagers ferd nordover bøyde landet av mot øst. Derfra reiste han fire dager østover inntil kysten bøyde av mot sør. Så dro han sørover i fem dager, og kom da til Bjarmland, som det er noe uklart nøyaktig hvor lå. Om kystlinja på veien fra hans eget hjem til Bjarmland ved Hvitehavet forteller Ottar:
«hele veien var det ubebygd land på styrbord side – unntatt fiskere og fuglefangere og jegere, og de var alle samer».
Ifølge Ottar flytta samene her mellom faste bosteder innenfor sine landområder ettersom sesongene gikk. De drev jakt om vinteren og fiske ved havet om sommeren.
Vi vet lite om bjarmene, samenes naboer i nordøst. Ottar syntes at «samene og bjarmene talte nesten samme språk», noe som kan tyde på at bjarmene også snakka et finsk-ugrisk språk. I områdene øst av Finskebukta grensa samenes bosettingsområde til finsk-ugriske stammer som karelerne og nordgermansk-russiske byer som Holmgard og Aldeigjuborg. Man antar at det var her ordet lapper oppstod for å beskrive samene.
I størsteparten av dagens Finland bodde det samer, men i sydlige og sydvestlige områder holdt det til østersjøfinske folkegrupper som dagens finlendere kan trekke sine kulturelle linjer tilbake til. De østersjøfinske språkene tilhører, liksom de samiske språkene, også den finsk-ugriske språkgruppa. På Bottenvikas nordre og østre side antar man at kvenene hadde sitt tilhold.
Våpenskjoldene til fylkene Troms og Finnmark. Til sammen dekker disse fylkene det området som mellom 1787 og 1866 ble kalt Finmarkens amt. I vikingtida anså den norrøne befolkninga at området Finnmork strakk seg mye lengre sørover, helt ned til Midt-Skandinavia.
Etter som århundrene gikk utvida ikke-samenes bosettingsområder seg nordover og innover i landet, og dermed skjedde det ei endring i deres syn på hvilke deler av landet som var samenes hjemtrakter og ikke deres egne. Finnmǫrk ble mindre.
Finnmǫrk, eller «Finmarken», som ordet utvikla seg til, ble etter hvert oppfatta av danske og norske sentralmakter som et landområde de hadde krav på å få anerkjent herredømme over. I løpet av middelalderen delte de omkringliggende statene det samiskbosatte området inn i soner der de krevde tributt eller «skatt» av samene. Flere av disse sonene var overlappende, slik at samene i ett og samme område måtte betale tributt til flere herrer samtidig. Fra 1500-tallet av begynte rikene å trekke skarpe statsgrenser gjennom disse områdene. Med trekkinga av den norsk-russiske grensa i 1826, hadde alle deler av samenes land til sist blitt fordelt mellom statene.
«Finmarken» endte som navnet på en administrativ region innafor den danske og senere norske staten. Det ble tatt i bruk som amtsnavn da Danmark i 1787 slo sammen amtet Vardøhus med fogderiet Senja og Tromsø. I 1866 ble Senja og Tromsø skilt ut igjen til et eget amt (Troms), men gamle Vardøhus amt beholdt navnet Finmarkens amt.
I 1919 ble navnet omgjort til Finnmark fylke. Den samiske navneformen på fylket var Finmárku. I 2020 ble det gamle Finmarkens amt slått sammen til én administrativ region igjen, nå under navnet Troms og Finnmark (norsk)/Romsa ja Finmárku (samisk).
Store norske leksikon
_location_map.svg){kind=link}
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.