Den geografiske betegnelsen «Kvenland» er brukt både i Ottars beretning og i flere av Snorres konge- og ættesagaer. Trolig dreier det seg om de flate landområdene i den innerste delen av Bottenviken. Navnet kommer da også antakelig av et ord som betyr 'lavtliggende, fuktig land'.
I de eldste skattemanntallene for Nord-Norge fra 1500-tallet kan vi finne personer med tilnavn som «Quæn» eller «Qvæn», men det var neppe noen omfattende flyttebevegelse så tidlig. Innvandringen av større grupper av kvener til Finnmark begynte i første halvdel av 1700-tallet. Tradisjonelt har denne innvandringen blitt forklart med krigshandlingene under den store nordiske krig (1700–1721) og uår i Finland. En rekke kilder forteller om rømming fra soldatutskriving og sult. Nyere forskning vektlegger imidlertid også mer grunnleggende økonomiske og demografiske faktorer. Det var høy befolkningsvekst i de finske bondebygdene, og etterspørsel etter landbruksjord førte til at folk søkte seg stadig lenger nordover og vestover. Flyttingen til Norge var på denne tida ikke innvandring i streng forstand av ordet, det vil si flytting over en statsgrense. Grensa mellom Norge og Sverige fram til Varanger ble ikke fastlagt før i 1751, og grensa videre østover ble ikke trukket før i 1826.
Kvenene etablerte seg i noen av de beste landbruksområdene i det indre av Finnmark og langs fjordene i Nord-Troms og Finnmark, delvis så langt sørover som til Ofoten og østover til Varanger. De kombinerte landbruk med fjordfiske og laksefiske i elvene. Kvenene kom enkelte steder i konflikt med næringsinteressene til den samiske befolkningen både når det gjaldt jorda, skogen og fisket. Men møtet mellom kvener og samer var også preget av samarbeid og gjensidig tilpasning, ikke minst gjennom ekteskap på tvers av de etniske grensene.
På 1700-tallet hadde de norske embetsmennene i området vanligvis et positivt syn på de innvandrende kvenene, som de mente førte til stabil bosetting og økonomisk vekst. Det ble særlig framhevet at kvenene var dyktige og arbeidsomme jordbrukere, og at de også brakte med seg viktige ferdigheter innafor håndverk som smedarbeid, tømring og tjærebrenning.
Tida fra rundt 1830 er kalt den andre fasen i den finske utvandringen til Nord-Norge. Etableringen av et kopperverk i Kåfjord i Alta i 1826 førte til en omfattende arbeidsinnvandring. Verket drev til dels direkte verving av arbeidere i Tornedalen og finsk Lappland. Fra om lag 1840 førte det sterke oppsvinget i fisket i Varangerfjorden til en betydelig innflytting til Vadsø og fiskeværene i Øst-Finnmark. På denne tida finner vi også kvener som ishavsskippere og som håndverkere, arbeidere og tjenestefolk i de voksende byene og fiskeværene.
Ved folketellingen i 1845 ble det registrert cirka 1000 kvener i det nåværende Troms fylke. I Finnmark var antallet rundt 1700, og der utgjorde de 13 prosent av befolkningen. I 1875 hadde antallet økt til 3500 i Troms og 5800 i Finnmark. Kvenene utgjorde åtte prosent av befolkningen i Troms og hele 25 prosent av befolkningen i Finnmark. I enkelte lokalsamfunn var imidlertid andelen kvener betydelig høyere. Særlig omfattende var den kvenske bosettingen i Vadsø, hvor kvenene i 1870-åra utgjorde om lag 60 prosent av folketallet.
Generelt hadde kvenene et bosettingsmønster som var preget av etnisk konsentrasjon. Både i Alta og Vadsø utviklet det seg egne kvenbyer, og vi finner også fiskevær som nesten bare var bebodd av kvener, de ble da også ofte kalt «kvenvær». Den tette bosettingen bidro til at både språk og særegne kulturtrekk ble opprettholdt over flere generasjoner. Religionen bidro også til å opprettholde språket. Mange av kvenene var aktive læstadianere, og innafor denne bevegelsen ble det lagt vekt på å bruke morsmålet ved forkynnelse og bønn. Også en del lutherske prester utafor læstadianerbevegelsen argumenterte for kvenenes rett til religiøs opplæring på morsmålet.
I andre halvdel av 1800-tallet satte imidlertid norske myndigheter inn en aktiv fornorskingspolitikk overfor samer og kvener, og selv om det enkelte steder ble undervist på finsk helt til 1936, gikk bruken av språket sterkt tilbake. Denne politikken hadde sammenheng med sterke nasjonalistiske strømninger i det norske samfunnet. Forestillingen om «én nasjon – ett folk – ett språk», ispedd mer eller mindre uttalte rasistiske holdninger, ble framherskende, og de som ikke passet inn, ble betraktet med skepsis. Samer og kvener ble sett på som fremmedelementer, og siden de til dels også bodde i områder som grenset til Russland/Finland, ble de til en viss grad betraktet som en potensiell sikkerhetsrisiko. Finland var i 1809–1917 et storfyrstedømme under tsar-Russland.
Fornorskingspolitikken førte blant annet til forbud mot å bruke kvensk/finsk språk i skole og kirke. Jordsalgsloven av 1902 rammet både kvener og samer. Her ble det innført en bestemmelse om at bare norsktalende kunne få kjøpe jord. Selv om bestemmelsen i liten grad ble praktisert, bidro den til nedsettende holdninger og til en stigmatisering som fikk mange til å fornekte, eller i alle fall fortie, sin identitet som kvener eller samer. Likevel ble kvensk språk og kultur holdt relativt godt i hevd fram til andre verdenskrig i de fleste «kvenbygdene» i Nord-Norge.
Store norske leksikon
.jpg){kind=link}
Kommentarer (3)
skrev Jan Hansen
skrev Anne Marit Godal
svarte Anne Marit Godal
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.