kvener

Kvenflagget
Det kvenske flagget, designet av Bengt Johansson-Kyrö. Motivet er en solblomst (aurinkonkukka). Det ble tatt i bruk som kvensk flagg i 2009, og har gradvis blitt anerkjent som et felles flagg for kvenene.
Kvenflagget
Av .
Kvener
Kvener i Kiruna i Tornedalen i Sverige, tidlig på 1900-tallet.
Av /Svenska Turistforeningen.

Kvener er folk av kvensk/finsk ætt i Nord-Norge. Opprinnelig er kvener et gammelt folkenavn som er kjent allerede fra Ottars beretning som ble nedtegnet ved hoffet til kong Alfred av Wessex på slutten av 800-tallet. På norrønt ble formen kvenir eller kvænir brukt, mens de ble omtalt som cwenasgammelengelsk hos kong Alfred.

Faktaboks

Også kjent som

norskfinner

Betegnelsen «kvener» er etablert som en offisiell gruppebetegnelse som brukes i forskningsmiljøer og av norske myndigheter og minoritetspolitiske organisasjoner. Gruppenavnet «kvener» er også i utstrakt bruk i lokalmiljøene og blant personer som selv tilhører gruppa. Men en del av dem som definisjonen omfatter, ønsker ikke å kalle seg for «kvener» fordi de oppfatter betegnelsen som nedlatende. De ønsker å bli omtalt som norskfinner, finskættede, eller etterkommere av finske innvandrere.

Kvener/norskfinner er offisielt anerkjent som nasjonal minoritet i henhold til Europarådets rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter. Kvenfolkets dag markeres 16. mars.

Historikk

Leonhard Seppala
Leonhard Seppala var Norges og kanskje verdens mest berømte kven. Han var født i Skibotn i Troms, og utvandret fra Skjervøy til Alaska i USA, der han jobbet som gullgraver og ble kjent som verdens beste hundekjører. Seppalas besteforeldre på farssiden innvandret til Norge fra finskspråklige Pajala i Sverige på midten av 1800-tallet, og Seppala hadde finsk eller kvensk som hjemmespråk. Familien hadde i flere generasjoner vært smeder, og slektsnavnet er dannet av seppä, som er finsk for smed.

Den geografiske betegnelsen «Kvenland» er brukt både i Ottars beretning og i flere av Snorre Sturlasons konge- og ættesagaer. Trolig dreier det seg om de flate landområdene i den innerste delen av Bottenviken. Navnet kommer da også antakelig av et ord som betyr 'lavtliggende, fuktig land'.

Kvensk bosetting i Norge er dokumentert fra 1500-tallet, men kan være eldre. I skattemanntallene for Nord-Norge fra denne tida finner vi personer som beskrives som «Quæn» eller «Qvæn». I første halvdel av 1700-tallet innvandret større grupper av kvener til Finnmark fra områdene i den nordlige delen av Bottenviken. Tradisjonelt har denne innvandringen blitt forklart med krigshandlingene under den store nordiske krig (1700–1721) og uår i Finland. En rekke kilder forteller om rømming fra soldatutskriving og sult. Nyere forskning vektlegger imidlertid også mer grunnleggende økonomiske og demografiske faktorer. Det var høy befolkningsvekst i de finske bondebygdene, og etterspørsel etter landbruksjord førte til at folk søkte seg stadig lenger nordover og vestover. Flyttingen til Norge var på denne tida ikke innvandring i streng forstand av ordet, det vil si flytting over en statsgrense. Grensa mellom Norge og Sverige fram til Varanger ble ikke fastlagt før i 1751, og grensa videre østover ble ikke trukket før i 1826.

Kvenene etablerte seg i noen av de beste landbruksområdene i det indre av Finnmark og langs fjordene i Nord-Troms og Finnmark, delvis så langt sørover som til Ofoten og østover til Varanger. De kombinerte landbruk med fjordfiske, og laksefiske i elvene. Kvenene kom enkelte steder i konflikt med næringsinteressene til den samiske befolkningen både når det gjaldt jorda, skogen og fisket. Men møtet mellom kvener og samer var også preget av samarbeid og gjensidig tilpasning, ikke minst gjennom ekteskap på tvers av de etniske grensene.

På 1700-tallet hadde de norske embetsmennene i området vanligvis et positivt syn på de innvandrende kvenene, som de mente førte til stabil bosetting og økonomisk vekst. Det ble særlig framhevet at kvenene var dyktige og arbeidsomme jordbrukere, og at de også brakte med seg viktige ferdigheter innafor håndverk som smedarbeid, tømring og tjærebrenning.

Tida fra rundt 1830 er kalt den andre fasen i den finske utvandringen til Nord-Norge. Etableringen av et kopperverk i Kåfjord i Alta i 1826 førte til en omfattende arbeidsinnvandring. Verket drev til dels direkte verving av arbeidere i Tornedalen og finsk Lappland. Fra om lag 1840 førte det sterke oppsvinget i fisket i Varangerfjorden til en betydelig innflytting til Vadsø og fiskeværene i Øst-Finnmark. På denne tida finner vi også kvener som ishavsskippere og som håndverkere, arbeidere og tjenestefolk i de voksende byene og fiskeværene.

Ved folketellingen i 1845 ble det registrert rundt 1000 kvener i det daværende Troms fylke. I Finnmark var antallet rundt 1700, og der utgjorde de 13 prosent av befolkningen. I 1875 hadde antallet økt til 3500 i Troms og 5800 i Finnmark. Kvenene utgjorde åtte prosent av befolkningen i Troms og hele 25 prosent av befolkningen i Finnmark. I enkelte lokalsamfunn var imidlertid andelen kvener betydelig høyere. Særlig omfattende var den kvenske bosettingen i Vadsø, hvor kvenene i 1870-åra utgjorde om lag 60 prosent av folketallet.

Generelt hadde kvenene et bosettingsmønster som var preget av etnisk konsentrasjon. Både i Alta og Vadsø utviklet det seg egne kvenbyer, og vi finner også fiskevær som nesten bare var bebodd av kvener; de ble da også ofte kalt «kvenvær». Den tette bosettingen bidro til at både språk og særegne kulturtrekk ble opprettholdt over flere generasjoner. Religionen bidro også til å opprettholde språket. Mange av kvenene var aktive læstadianere, og innafor denne bevegelsen ble det lagt vekt på å bruke morsmålet ved forkynnelse og bønn. Også en del lutherske prester utafor læstadianerbevegelsen argumenterte for kvenenes rett til religiøs opplæring på morsmålet.

I andre halvdel av 1800-tallet satte imidlertid norske myndigheter inn en aktiv fornorskingspolitikk overfor samer og kvener, og selv om det enkelte steder ble undervist på finsk helt til 1936, gikk bruken av språket sterkt tilbake. Denne politikken hadde sammenheng med sterke nasjonalistiske strømninger i det norske samfunnet. Forestillingen om «én nasjon – ett folk – ett språk», ispedd mer eller mindre uttalte rasistiske holdninger, ble framherskende, og de som ikke passet inn ble betraktet med skepsis. Samer og kvener ble sett på som fremmedelementer, og siden de til dels også bodde i områder som grenset til Russland/Finland, ble de til en viss grad betraktet som en potensiell sikkerhetsrisiko. Finland var i 1809–1917 et storfyrstedømme under tsar-Russland.

Fornorskingspolitikken førte blant annet til forbud mot å bruke kvensk/finsk språk i skole og kirke. Jordsalgsloven av 1902 rammet både kvener og samer. Her ble det innført en bestemmelse om at bare norsktalende kunne få kjøpe jord. Selv om bestemmelsen i liten grad ble praktisert, bidro den til nedsettende holdninger og til en stigmatisering som fikk mange til å fornekte, eller i alle fall fortie, sin identitet som kven eller same. Likevel ble kvensk språk og kultur holdt relativt godt i hevd fram til andre verdenskrig i de fleste «kvenbygdene» i Nord-Norge.

Dagens situasjon

kvener (Innvandringsmonumentet/Kvenmonumentet, Vadsø)

Kvener. Innvandringsmonumentet/Kvenmonumentet av Ensio Seppänen står foran Vadsø museum. Det ble avduket i 1977. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Antall

Det foreligger ingen offisiell statistikk over hvor mange som regner seg som kvener i dag. I offentlige dokumenter brukes ofte 10 000–15 000. Kvenske organisasjoner har i noen tilfeller brukt 30 000–50 000. I en helseundersøkelse fra 1987–1988 oppga over 18 000 voksne personer i Finnmark, det vil si nærmere ¼ av befolkningen, at de hadde finsk eller kvensk slektsbakgrunn.

Det finnes om lag 2000–8000 personer som snakker kvensk/finsk i dag, avhengig av hvilke kriterier som legges til grunn.

Fornorsking og giftermål over etniske grenser har ført til at den sosiale identiteten til en del av kvenene omfatter både kvensk/finske, norske og samiske elementer.

Språk

Kvensk er et østersjøfinsk språk som er nært beslektet med meänkieli (tornedalsfinska) i Sverige og med nordfinske dialekter. I Sverige har språket meänkieli vært anerkjent som minoritetsspråk siden år 2000. I Norge fikk kvensk språk samme status i 2005. De kvenske dialektene utviklet seg i en lang periode mer eller mindre uavhengig av språkutviklingen som skjedde i Finland, og til slutt var forskjellene såpass store at man kunne snakke om forskjellige språk. Kvensktalende og finsktalende kan på noen områder ha problemer med å forstå hverandre. Det dreier seg særlig om ordforrådet knyttet til moderne liv og samfunn. Der riksfinsk språk har egne ord for å beskrive for eksempel det politiske liv, har kvensk gjerne lånt disse ordene fra norsk.

Den gamle fornorskingspolitikken hadde gitt anledning til en viss bruk av minoritetsspråkene som hjelpespråk i skoleundervisningen. For det kvenske/finske språks vedkommende falt denne muligheten bort ved skoleloven av 1936. Holdningspresset var betydelig ved at både foreldre og barn ble fortalt at veien til en framtid for barna gikk via det norske språket, mens kvensk/finsk representerte en hindring og et bastardspråk. Forbudet mot finsk som undervisningsspråk ble opphevet i slutten av 1960-åra, i grunnskolen først i 1980. I dag undervises finsk som B- eller C-språk ved flere videregående skoler i Nord-Norge, og språket fikk status som andrespråk i kvenbygdene i Nord-Troms og Finnmark i 1996.

I dag er kvensk sidestilt med finsk som undervisningsspråk i norsk skole. Arbeid for å utvikle kvensk til skriftspråk begynte for alvor i 2007 og pågår fortsatt. Først i 2012 forelå det lærebøker på kvensk til bruk i grunnskolen. Universitetet i Tromsø gir undervisning i kvensk språk, kultur og litteratur. I 2014 kom den første kvenske grammatikken, Kainun kielen grammatikki, skrevet på kvensk og oversatt til norsk i 2017.

Kultur- og forskningsinstitusjoner

Kainun institutti – Kvensk institutt

Kvensk institutt i Børselv
.

Kainun institutti ble stiftet i 2005. Instituttet ligger i Pyssyjoki/Børselv i Porsanger kommune.

Kvensk institutt er et nasjonalt senter for kvensk språk og kultur. Instituttet drives med en grunnstøtte fra Kulturdepartementet. Instituttets nasjonale oppgaver er å etablere og drifte et kvensk språkråd, samt å drive opplysningsarbeid om språk og kultur.

Halti kvenkultursenter

Halti kvenkultursenter er et interkommunalt selskap som eies av kommunene Lyngen, Storfjord, Kåfjord, Skjervøy, Nordreisa, Kvænangen og Troms og Finnmark fylkeskommune. Senteret ligger på Storslett i Nordreisa kommune. Blant senterets viktigste oppgaver er styrking av det kvenske språkets stilling, arbeid for kvenske rettigheter i henhold til internasjonale konvensjoner og spredning av kunnskap om kvensk kultur og historie.

Vadsø museum – Ruija kvenmuseum

Vadsø museum – Ruija kvenmuseum er ansvarsmuseum for kvensk/norskfinsk historie og for lokalhistorie generelt i Vadsøområdet. Museet har blant annet produsert nettutstillingen Veien til Ruija.

Kulturarrangementer

Halti kvenkultursenter arrangerer hvert år kvenske kulturdager, Paaskiviikko/ Baaskiuka, i alle eierkommunene, med en felles avslutning i Nordreisa.

Kipparifestivalen arrangeres i Børselv.

Organisasjoner

Det er til dels skarp uenighet blant kvener/norskfinner både om hva gruppa skal kalles, om språkspørsmålet og om hvilke rettigheter en bør arbeide for. Dette har ført til en oppsplitting i flere organisasjoner som ofte motarbeider hverandre aktivt.

Norske Kveners Forbund

Norske Kveners Forbund – Ruijan Kveeniliitto ble stiftet i 1987. Dette er den største av interesseorganisasjonene med i underkant av 1000 medlemmer fordelt på 13 lokallag og én ungdomsorganisasjon. Forbundet arbeider for å styrke kvenske rettigheter basert på status som nasjonal minoritet, å styrke stillingen for kvensk og finsk språk i Norge og å styrke kvensk medietilbud.

Forbundet har en betydelig eierandel i avisen Ruijan Kaiku, som kom ut første gang i 1995. Avisen presenterer seg som en fri og uavhengig nyhetsavis for kvener, norskfinner og finlendere i Norge. Ruijan kaiku er flerspråklig med artikler på norsk, kvensk og finsk, men også på meänkieli og svensk.

Norsk-finsk forbund

Norsk-finsk forbund/Norjalais-Suomalainen Liitto er negativ til kvenbetegnelsen, som blir sett på som stigmatiserende. I stedet vil man bruke betegnelsen norskfinner.

Forbundet er også motstander av innføringen av kvensk språk og arbeider for at finsk standardspråk skal få status som minoritetsspråk i Norge.

Norsk-finsk interesseorgan

Norsk-finsk interesseorgan, NFI, er mot bruken av kvenbegrepet og vil også fjerne statusen som nasjonal minoritet, som organisasjonen mener innebærer at gruppa blir tildelt en offerrolle.

Kvensk-finsk riksforbund

Organisasjonen ble stiftet i 2000 og samler medlemmer både i Norge, Sverige og Finland. Organisasjonen jobber for at kvenene skal få status som urfolk, med samme arealrettigheter som samene – både i Norge, Sverige og Finland.

Forbundet ønsker ikke et standardisert kvensk språk, men vil primært bruke finsk skriftspråk med kvenske dialekter som muntlig tale. Man vil at gruppa skal kalles kven-finner, og at språket skal kalles kvensk/finsk eller «våres finsk».

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Niemi, Einar: «Kvenene – Nord-Norges finner. En historisk oversikt»
  • Niemi, Einar: «Kvenene: Fra innvandrere til nasjonal minoritet»
  • Lund, Anne Bonnevie og Bolme Moen, Bente (2010): «Nasjonale minoriteter i det flerkulturelle Norge» Tapir akademisk forlag
  • Artikler fra hjemmesida til Kainun institutti – Kvensk institutt

Kommentarer (5)

skrev Jan Hansen

Jeg noterer meg utsagnet "De kvenene som bodde i det som nå er Nord-Troms og Finnmark, drev i stor grad jordbruk, mens samene hovedsakelig drev med reindrift og nordmennene med kystfiske."Dette er høyst uriktig. Samene drev ikke hovedsaklig men reindrift. De har til alle tider vært forholdsvis få samer som drev med reindrift da som nå. Den sjøsamiske befolkningen har til alle tider vært den absolutt største av de samiske befolkningene av helt naturlige årsaker som tilgangen til maritime ressurser.F.eks i det svenske skattemanntallet fra 1597 så viser denne at den sjøsamiske befolkningen var over 4 ganger så stor som den fjellsamiske befolkningen, da ikke inkludert den store sjøsamiske befolkningen i Tysfjordområdet.

skrev Anne Marit Godal

Vi har sletta ein tråd fordi eit av innlegga inneheldt eit personåtak. Hos SNL tar vi ballen, ikkje mannen. Alle er velkomne til å skrive kva dei meiner, men det blir ikkje gode ordskifte om vi publiserer reine personåtak, i dette tilfellet på ein som korkje var forfattar, fagansvarleg eller deltakar i debatten.Dessverre har vi enn så lenge eit dårleg kommentarsystem som ikkje lar oss slette einskildkommentarar. Derfor gjengir vi resten av innlegga under her. Venleg helsingAnne Marit GodalhovudredaktørFaravid Jordstuga sa:23.06.2011 kl. 06:16Det er interresant å se hvordan NFi hele tiden er "ute etter" kvenene og alt omkring dem, og hevder det hele bare er basert på myter. Hva med Skogfinnene?Selv om jeg er enig med NFi her - at det til tider oppstår feil i artiklene til SNL, og at de kanskje ikke er flinke nok til å ta konstruktiv kritikk til etteretning - så håper jeg inderlig artikkelforfatteren har vett nok til å se NFi litt mellom fingrene. Når man leser på NFis nettsider og deres vedtekter, så må man vurdere hvor seriøst man skal ta den lille organisasjonen fra Vestre Jakobselv.Ett av vedtektene lyder som følger:- Arbeide mot sentrale myndigheter for å stanse ”kvenifiseringen” av norsk-finske borgere, det finske språk, deres historie og kultur. Et annet slik: - Arbeide mot sentrale myndigheter for å få dagens status til den nasjonale minoriteten Kvener omgjort slik at gruppen av norsk-finske ikke oppfattes som nasjonal minoritet etter den Europeiske rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteters intensjoner. (Når blant annet dette er oppnådd i tilfredsstillende grad, kan styret i NFi vurdere oppløsning heter det i §5). NFI-Norsk-finsk Interesseorgan sa:24.06.2011 kl. 16:06 Jeg synes det var et merkelig innlegg fra "Faravid J" (heretter FJ). Hva er egentlig hans problem med at vi i NFI gjennom politiske metoder ønsker å få myndighetene til å vurdere om det i realiteten finnes en kvensk folkegruppe og hvem som skal omfattes av begrepet kvener? Samtlige medlemmer av NFI er etterkommere av den store finske innvandring til Finnmark, spesielt til øst Finnmark. Er det ikke underlig at det blant disse knapt finnes et eneste individ som oppfatter seg som tilhørende en minoritetsgruppe fordi deres forfedre innvandret fra Finland på 1800 tallet? La meg understreke at det overhodet ikke er et mål å ramme de enkeltmenneskene som ønsker å oppfattes som en kvensk minoritet. Det er mulig vi ikke har maktet å profilere oss tydelig nok i våre vedtekter. Målet for NFI er å få myndighetene til å sørge for en tydelig og nyansert offentlig fremstilling av hvem som er målgruppen for statens minoritetspolitikk. Pr. i dag har det organiserte kvenmiljøet sørget for at samtlige norske borgere av finsk opphav blir omfavnet av kvenbegrepet selv om disse faktisk opfatter seg som en del av det alminnelige norske storsamfunn. Artikkelen om kvener i Store norske leksikon dokumenterer min påstand. Kjell-Olav Hovde sa:27.06.2011 kl. 13:35 Hei NFI og Faravid Jordstuga. Takk for innspill. Kvener har i dag status som nasjonal minoritet i Norge. At det er stor uenighet om betegnelsen kven er åpenbart og artiklene våre bør reflektere de ulike synspunktene. Vi jobber med å finne godt informerte fagfolk som kan skrive dette. Store norske inneholder mange artikler om politiserte områder. Vi mottar stadig endringsforslag, og der det er stor uenighet forsøker vi å gjøre rede for dette i artikkelen. Store norske er et nasjonalt samarbeidsprosjekt i utvikling. Send gjerne konkrete endringsforslag redaksjonen, fagansvarlige og forfattere kan ta stilling til. Kjell-Olav Hovde, redaksjonssekretær NFI-Norsk-finsk Interesseorgan sa:27.06.2011 kl. 16:47 Hovde har registert at det er stor uenighet om betegnelsen kven. Ja, det er det nok, men det jo er ikke dette som er hovedproblemet i artikkelen om kvener i Store norske leksikon(SNL). Arikkelens hovedproblem er at det benyttes feilaktige begrep om de som innvandret til Norge. Det er vesentlig at artikkelens forfatter forstår at kvenbegrepet ble et offentlig begrep først i 1999 da myndighetene skulle navngi en minoritetsgruppe bestående av etterkommere av "finsk" innvandring. Jeg understreker at det også fra myndighetenes side ikke er tale om en kvenske innvandrere, men "finsk" innvandring. Myndighetene, i regi av utenrikskommiteen, har i prosessen som ledet til at de av dagens etterkommere av "finske" innvandrere med lang historie i Norge som ønsker det fikk beskyttelse som nasjonal minoritet forankret i Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter alltid benyttet det riktige begrepet: "finske innvandrere". Forfatteren av artikkelen i SNL har tydelegvis ikke oppfattet denne begrepsforskjellen. Vi leser i artikkelen om kvensk innvandring der det skal være finsk innvandring. Kvener er et begrep som bare skal benyttes om de av "dagens" befolkning som er etterkommere av finske innvandrere før 1940 og oppfatter seg som tilhørende denne beskyttede minoritetsgruppen. Dersom dette kommer på plass så blir alle fornøyde. Hva er problemet? Jo, situasjonene er faktisk slik at minst 98% av dagens finskættede befolkning er velintegrerte i det norske storsamfunn og ønsker ikke at de eller deres historie skal bli oppfattet som om de tilhører den beskyttede minoritetsgruppen. Denne majoriteten av finske etterkommere har en positiv oppfatning av sine finske forfedres innvandringshistorie i Norge uten at staten blir gitt en overgrepsrolle. Desverre bidrar SNL til forvirring og at leserne ikke ser forskjellene mellom majoritetsgruppen av finske etterkommere og dagens minoritetsgruppe som staten i 1999 ga navnet kvener. Kjell-Olav Hovde sa:27.06.2011 kl. 17:21Takk for presisering! NFI-Norsk-finsk Interesseorgan sa:27.06.2011 kl. 19:13Jeg har skrevet et brev til Arne Forsgren der jeg ber om dokumentasjon på endel påstander i denne artikkelen. Jeg håper SNL snarest tar fatt i artikkelen og rydder opp i begrepsbruk og endel rene faktafeil.

svarte Anne Marit Godal

Vi er lei for at vi ikkje har rydda i dette kommentarfeltet og fulgt opp det faglege innhaldet i artiklen tidlegare. Dette var før heile den nye staben var på plass. Vi kontaktar fagfolk som kan gjennomgå artiklen no.

skrev Kai Petter Johansen

Vi ser flere medier benytter Store norske leksikon som premissleverandør i beskrivelsen av kvener. Beskrivelsen av kvener som innvandret på 1700 tallet er imidlertid en misvisende beskrivelse. Håper dere kan ta inn en mer oppdatert og riktig beskrivelse som finnes på Udir`s sider. Kopiert inn under:

Hvem er kvenene/norskfinnene?
Kvenene/norskfinnene er en minoritet med kvensk/norskfinsk kulturbakgrunn og kvensk og finsk språk. Minoriteten omtaler seg selv som kvener og norskfinner.

For å synliggjøre at det er én nasjonal minoritet, vedtok Stortinget i 2011 at gruppen skal omtales som kvener/norskfinner.

Historie
Det kvenske/norskfinske folket har levd på Nordkalotten i uminnelige tider. Deres næringer var sesongpreget og varierte mellom kyst og innland. De drev fiske i hav, elver og vann, og de drev jakt og jordbruk. Kjerneområdet var Bottenviken, langs Tornedalen og nordover til ishavet. Begynnelsen på de kvenske/norskfinske bosettingene i Norge er ukjent, men fra 1500-tallet har vi kvener/norskfinner registrert i skriftlige kilder.

I første halvdel av 1700-tallet økte den kvenske/ norskfinske befolkningen i dagens Finnmark og Troms. Befolkningsvekst i Nord-Finland og Nord-Sverige bidro til at flere kvenske/norskfinske bønder begynte å dyrke jorda i dagens nordlige Norge. Krigene mellom Sverige og Russland og perioder med uår og til dels hungersnød i Nord-Sverige og Nord-Finland, bidro også til at folk flyttet. Norske myndigheter ønsket flere permanente bosetninger i de tynt befolkede nordområdene og ga de kvenske/norskfinske bosetterne både rettigheter og skattefordeler. Kvenene/norskfinnene kombinerte jordbruk med fiske langs fjordene i Finnmark og Troms, og de utgjorde jordbrukssamfunn i innlandsstrøk som Karasjok, Kautokeino og Tanadalen. Kvenene/ norskfinnene og samene jaktet og fisket i de samme områdene, og dette medførte både samarbeid og tidvis konflikter.

Antallet kvener/norskfinner økte fra 1820-tallet til omkring år 1900. Dette var nå i større grad knyttet til nyetablert industri. Utvikling av fiskeindustri, ulike typer fiske og gruvedrift skapte økt behov for arbeidskraft. Det kom arbeidsfolk både fra det sørlige Norge og fra de indre delene av Nordkalotten. Ryktene om alle mulighetene førte til at folk med pågangsmot og ressurser slo seg ned i Nord-Norge, og de etablerte ny virksomhet i de eksisterende kvenske/norskfinske lokalsamfunnene.

Kvener/norskfinner utgjorde etter hvert flertallet av innbyggerne i flere bygder, fiskevær og byer. I Finnmark og Troms beholdt kvenene/norskfinnene lenge både språket og andre kulturelle særtrekk, først og fremst fordi enkelte steder var tilnærmet rene kven-/finnbygder, og at det i byene var klare skillelinjer mellom kvenene/ norskfinnene og de etniske nordmennene. Disse stedene tiltrakk seg stadig nye kvener/norskfinner, og de hadde nær kontakt med finsktalende i Nord-Sverige og Nord-Finland. Man kan like gjerne snakke om utveksling mellom områdene på Nordkalotten som migrasjon av kvener/ norskfinner.

Rundt midten av 1800-tallet begynte myndighetenes positive innstilling og politikk overfor kvenene/norskfinnene å endre seg, blant annet som følge av nasjonalistiske, rasistiske og darwinistiske tankestrømninger. Det var en opplevd, men ikke reell «finsk fare» der man fryktet at kvenene/norskfinnene ikke ville være lojale mot Norge dersom det russiske imperiet, som Finland var en del av, ville forsøke å innlemme norske områder i sitt territorium. Mange fryktet at også nasjonalistiske bevegelser i Finland ville komme med krav i Norge. Den nye politikken overfor kvenene/norskfinnene hadde mange utslag: Siden mange kvener/norskfinner manglet formelt norsk statsborgerskap, ble flere utvist. Jordsalgsloven av 1902 sa at kun norsktalende nordmenn fikk rett til å eie land i Finnmark. Myndighetene unnlot bevisst å etablere veier og kommunikasjonslinjer over grensen til Finland for å hindre kontakt mellom kvenene/ norskfinnene og Finland. I byggingen av det nye Norge som nasjon skulle pressen, bibliotekene og radioen helst bare formidle norsk kultur, og kvener/norskfinner ble holdt unna offentlige embeter i grensestrøkene. Det å tilhøre det kvenske folket ble skambelagt og fortiet blant mange. Internatskoler ble etablert med opplæring kun på norsk og med oppgave å drive språklig og kulturell fornorsking av de kvenske/ norskfinske skolebarna.

I første del av 1800-tallet fikk mange kvenske/ norskfinske elever i praksis opplæring på sitt morsmål. Fra ca. 1870 ble kvensk/finsk redusert til et hjelpespråk i kristendomsopplæringen. I 1936 vedtok Stortinget at kvensk heller ikke lenger var tillatt som hjelpespråk. Selv da kvensk/finsk kun var et hjelpespråk, medførte dette at en del kvenske/norskfinske barn lærte å lese og skrive kvensk/finsk på skolen. Dermed ble det forskjell mellom generasjonene som vokste opp før og etter 1936. I samme takt som språkkunnskapen ble svekket og erstattet med norsk, gikk også kvensk/finsk muntlig mer og mer ut av bruk. Forbudet mot finsk som undervisningsspråk i grunnskolen ble først opphevet i 1980.

Kvenene/norskfinnene gjorde motstand mot fornorskningspolitikken på slutten av 1800- tallet, blant annet ved å utgi finskspråklig avis, opprette boksamlinger med finsk litteratur og forsøke å opprette en egen skole i Vadsø. Arbeidsspråket var mange steder finsk. Likevel førte politikken og negative holdninger til kvenene/ norskfinnene til at foreldre sluttet å lære barna sine kvensk eller finsk for å beskytte dem mot diskriminering. Foreldre ble ofte opplyst at flerspråklighet var skadelig for barna. Samtidig mente også flere kvener/norskfinner at det var viktig at barna kunne norsk fordi dette var utdannings- og arbeidslivsspråket i Norge som dermed kunne forberede dem på en framtid i Norge.

På 1960-tallet kunne det virke som om utviklingen gikk i retning av at den kvenske/norskfinske kulturen skulle bli glemt. Fra 1970 økte det internasjonale fokuset på minoritetsfolks rettigheter, og flere interesseorganisasjoner for minoriteten ble etablert i Norge. Norske myndigheter har i dag gått bort fra den gamle fornorskingspolitikken, og har forpliktet seg til å legge til rette for at den kvenske/norskfinske kulturen og språkene skal overleve og videreutvikles. Kommuner som Porsanger og Storfjord har erklært seg som trespråklige og trekulturelle ved å sidestille det norske, det samiske og det kvenske/norskfinske. Statens vegvesen ivaretar det trespråklige i sin stedsskilting av riksveier flere steder.

Språk
Etter en del debatt anerkjente norske myndigheter i 2005 kvensk som eget språk. Etter å ha ligget brakk som skriftspråk i nærmere 100 år må det nå bygges opp med grammatikk, ordbøker og læremidler. Kvensk er nært beslektet med meänkieli, eller tornedalsfinsk, og er også i slekt med finsk, men skiller seg klart fra disse som eget språk. Kvensk preges av utveksling med norsk og har tatt opp i seg en del norske låneord – særlig knyttet til moderne liv og samfunn.

Kvensk språk er i en svært utsatt situasjon. I stor grad er det bare den eldste generasjonen kvener som snakker det til daglig. Kvensk overføres ikke lenger fra foreldre til barn, men man ser en økende tendens til at besteforeldre nå gir språket videre til sine barnebarn. Ungdom har igjen fattet interesse for og fått muligheten til å lære seg språket. Norskfinnene ser finsk som sitt språk, og det fornyes gjennom migrasjon over flere generasjoner.

Finsk som andrespråk i skolen startet som en prøveordning i 1990, etter å ha vært valgfag på noen skoler. I 1997 ble det laget en egen læreplan for faget, og året etter fikk elever med kvensk/norskfinsk bakgrunn i Finnmark og Troms lovfestet rett til opplæring etter denne læreplanen i kvensk eller i finsk. Høsten 2013 var det 594 elever som valgte finsk som 2. språk, men det er en stor nedgang siden skoleåret 2001/2002, da det var 1073 elever. Det er fortsatt få læremidler i kvensk, men læremidler er under utvikling.

Religion
Religionen var og er viktig for mange kvener/norskfinner. Den læstadianske vekkelsesbevegelsen slo dype røtter i store deler av det kvenske/norskfinske miljøet på midten av 1800-tallet. Mens den norske kirken som regel forkynte på norsk, og etter hvert utviklet seg til å bli et redskap i statens fornorskingspolitikk, ga læstadianismen kvenene/norskfinnene mulighetene til å ha et religiøst liv på sitt eget språk ved å bruke bibel og salmebok på finsk. Bevegelsen bidrar fortsatt til å bevare språktradisjonene i sine læstadianske samlinger.

Kvenene/norskfinnene i dag
Det er usikkert hvor mange kvener/norskfinner det er i Norge i dag, siden vi ikke registrerer personers etnisitet. 10 000-15 000 er et anslag som ofte benyttes i offentlige dokumenter, men det kan være altfor lavt. Antallet som snakker kvensk, er mye lavere og har sunket dramatisk de siste generasjonene. Mange kvener/norskfinner har både samiske og norske slektninger. Evakuering og flytting sørover under og etter 2. verdenskrig gjør at kvenene/norskfinnene nå bor i hele landet.

Til tross for fornorsking er den kvenske/norskfinske kulturen levende. Det er mange som synger kvenske/norskfinske og finske sanger og salmer, spesielt barnesanger. Kvensk/norskfinsk musikktradisjon lever videre. Det er utgitt kvensk skjønnlitteratur og diktsamlinger, og nylig er de første kvenske barnebøkene kommet ut. Kvensk/norskfinsk husflid, håndverk og mattradisjoner blir ivaretatt av ildsjeler og i lokalsamfunnene. Det finnes i dag en rekke kvenske/ norskfinske interesseorganisasjoner og institusjoner som har som oppgave å dokumentere og formidle den kvenske/norskfinske kulturen.

Kvenene/norskfinnene har preget den nordnorske kulturen på flere måter, blant annet gjennom særegne byggeskikker. Det såkalte Varangerhuset er en stor trebygning med bolig, stall og fjøs under samme tak. Kvenene/norskfinnene hadde, i likhet med skogfinnene lenger sør, den skorsteinsløse røykovnen. Badstuebading/ sauna var og er karakteristisk for kvenene/norskfinnene.

Organisasjoner:
Kvenene/norskfinnene har tre interesseorganisasjoner med noe ulikt syn på egen identitet og språk:

Ruijan Kveeniliitto/Norske kveners forbund
fremhever at kvensk er et eget språk separat fra riksfinsk/finsk. Organisasjonen bruker det kvenske språket og vil primært at all opplæring skal være på kvensk. Ruijan Kveeniliitto/Norske kveners forbund fremhever det kvenske folket som et opprinnelig nordlig folkeslag sammen med kvener/tornedalinger i Sverige og Finland.

Kvenlandsforbundet (KLF)
kaller språket kvenskfinsk, og ser på kvensk som en dialekt av finsk. Organisasjonen bruker finsk skrivemåte og mener dette er den beste strategien for at språket skal overleve. De mener at finsk skal godkjennes som minoritetsspråk for kvener. KLF ser på kvenene som en urbefolkning i nord.

Norsk-finsk forbund/Norjalais-Suomalainen Liitto
er en landsomfattende interesseorganisasjon for finske etterkommere bosatt i Norge. Organisasjonen har finsk som sitt minoritetsspråk. Betegnelsen norskfinner har vært i bruk av norsk-finske foreninger fra 1920-tallet. Organisasjonen skal fremme og ivareta finsk språk, norskfinsk og finsk kultur og rettighetene til norskfinner som nasjonal minoritet og finlendere bosatt i Norge. Utover disse interessene har forbundet ingen krav knyttet til status som eget folk, som urfolk eller til næringspolitikk.

skrev Anne Minken

Kjære Kai Petter Johansen, først gratulerer med kvenfolkets dag. Jeg skal legge inn datoen 16.mars i artikkelen.
Ellers til din kommentar: Du skriver at beskrivelsen av kvener som innvandret på 1700-tallet er misvisende. Men min artikkel peker også på eldre kvensk bosetting i Norge. Jeg ser ikke vesentlig forskjell på beskrivelsen i min artikkel og artikkelen fra Udir som du viser til. Det er neppe tvil om at det var en betydelig innvandring på 1700-tallet, men begge artikler slår også fast at vi finner kvener i norske skattemanntall fra 1500-tallet. Jeg skal se nærmere på om det kan gjøres noen språklige endringer for å unngå misforståelser.
Med vennlig hilsen
Anne Minken

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg