Kvener, gammelt folkenavn som er kjent allerede fra Ottars beretning som ble nedtegnet ved hoffet til kong Alfred av Wessex på slutten av 800-tallet (norrønt kvenir, kvænir, omtalt som cwenas hos kong Alfred). I dag brukes navnet om folk av kvensk/finsk ætt i Nord-Norge. Betegnelsen kvener er etablert som en offisiell gruppebetegnelse som brukes i forskningsmiljøer og av norske myndigheter og minoritetspolitiske organisasjoner. Gruppenavnet kvener er også i utstrakt bruk i lokalmiljøene og blant personer som selv tilhører gruppa. Men en del av dem som definisjonen omfatter, ønsker ikke å kalle seg for kvener fordi de oppfatter betegnelsen som nedlatende. De ønsker å bli omtalt som norskfinner, finskættede, eller etterkommere av finske innvandrere.

Kvenene er offisielt anerkjent som nasjonal minoritet i og med Stortingets ratifikasjon i 1998 av Europarådets rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter.

Den geografiske betegnelsen ”Kvenland” er brukt både i Ottars beretning og i flere av Snorres konge- og ættesagaer. Trolig dreier det seg om de flate landområdene i den innerste delen av Bottenviken. Navnet kommer da også antakelig av et ord som betyr 'lavtliggende, fuktig land'.

I de eldste skattemanntallene for Nord-Norge fra 1500-tallet kan vi av og til finne personer med tilnavn som ”Quæn” eller Qvæn”. Men det var neppe noen omfattende flyttebevegelse så tidlig. Innvandringen av større grupper av kvener til Finnmark begynte i første halvdel av 1700-tallet. Tradisjonelt har denne innvandringen blitt forklart med krigshandlingene under den store nordiske krig (1700-1721) og uår i Finland. En rekke kilder forteller om rømming fra soldatutskriving og sult. Nyere forskning vektlegger imidlertid også mer grunnleggende økonomiske og demografiske faktorer. Det var høy befolkningsvekst i de finske bondebygdene, og stadig etterspørsel etter landbruksjord førte til at folk søkte seg nordover og vestover. Flyttingen til Norge var på denne tida ikke innvandring i streng forstand av ordet, det vil si flytting over en statsgrense. Grensa mellom Norge og Sverige fram til Varanger ble ikke fastlagt før i 1751, og grensa videre østover ble ikke trukket før i 1826.

Kvenene etablerte seg i noen av de beste landbruksområdene i det indre av Finnmark og langs fjordene i Nord-Troms og Finnmark, delvis så langt sørover som til Ofoten og østover til Varanger. De kombinerte landbruk med fjordfiske og laksefiske i elvene. Kvenene kom ofte i konflikt med næringsinteressene til den samiske befolkninga både når det gjaldt jorda, skogen og fisket. Men møtet mellom kvener og samer var også preget av samarbeid og gjensidig tilpasning ikke minst gjennom ekteskap på tvers av de etniske grensene.

På 1700-tallet hadde de norske embetsmennene i området vanligvis et positivt syn på de innvandrende kvenene som de mente førte til stabil bosetting og økonomisk vekst. Det ble særlig framhevet at kvenene var dyktige og arbeidsomme jordbrukere, og at de også brakte med seg viktige håndverksferdigheter innafor smedarbeid, tømring og tjærebrenning.

Tida fra ca. 1830 er kalt den andre fasen i den finske utvandringen til Nord-Norge. Etableringen av et kopperverk i Kåfjord i Alta 1826 førte til en omfattende arbeidsinnvandring. Verket drev til dels direkte verving av arbeidere i Tornedalen og finsk Lappland. Fra om lag 1840 førte det sterke oppsvinget i fisket i Varangerfjorden til en betydelig innflytting til Vadsø og fiskeværene i Øst-Finnmark. På denne tida finner vi også kvener som ishavsskippere og som håndverkere, arbeidere og tjenestefolk i de voksende byene og fiskeværene.

Ved folketellinga i 1845 ble det registrert omlag 1000 kvener i det nåværende Troms fylke. I Finnmark var antallet ca 1700, og der utgjorde de 13 % av befolkningen. I 1875 hadde antallet økt til 3500 i Troms og 5800 i Finnmark. Kvenene utgjorde åtte prosent av befolkninga i Troms og hele 25 prosent av befolkninga i Finnmark. I enkelte lokalsamfunn var imidlertid andelen av kvener betydelig høyere. Særlig omfattende var den kvenske bosettingen i Vadsø hvor kvenene i 1870-åra utgjorde om lag 60 prosent av folketallet.

Generelt hadde kvenene et bosettingsmønster som var preget av etnisk konsentrasjon. Både i Alta og Vadsø utviklet det seg egne kvenbyer og vi finner også fiskevær som nesten bare var bebodd av kvener, de ble da også kalt kvenvær. Den tette bosetningen bidro til at både språk og særegne kulturtrekk ble opprettholdt over flere generasjoner. Religionen bidro også til å opprettholde språket. Mange av kvenene var aktive læstadianere, og innafor denne bevegelsen ble det lagt vekt på å bruke morsmålet ved forkynnelse og bønn. Også en del lutherske prester utafor læstadianer-bevegelsen argumenterte for kvenenes rett til religiøs opplæring på morsmålet.

I andre halvdel av 1800-tallet satte imidlertid norske myndigheter inn en aktiv fornorskingspolitikk overfor samer og kvener, og selv om det enkelte steder ble undervist på finsk helt til 1936, gikk bruken av språket sterkt tilbake. Denne politikken hadde sammenheng med sterke nasjonalistiske strømninger i det norske samfunnet. Forestillingen om «én nasjon – ett folk – ett språk», ispedd mer eller mindre uttalte rasistiske holdninger, ble framherskende, og de som ikke passet inn, ble betraktet med skepsis. Samer og kvener ble sett på som fremmedelementer, og siden de til dels også bodde i områder som grenset til Russland/Finland (Finland var 1809–1917 et storfyrstedømme under tsar-Russland), ble de til en viss grad betraktet som en potensiell sikkerhetsrisiko.

Fornorskingspolitikken førte blant annet til forbud mot å bruke kvensk/finsk språk i skole og kirke. Jordsalgsloven av 1902 rammet både kvener og samer. Her ble det innført en bestemmelse om at bare norsktalende kunne få kjøpe jord. Selv om bestemmelsen i liten grad ble praktisert, bidro den til nedsettende holdninger og til en stigmatisering som fikk mange til å fornekte, eller i alle fall fortie, sin identitet som kvener eller samer. Likevel ble kvensk språk og kultur holdt relativt godt i hevd fram til andre verdenskrig i de fleste «kvenbygdene» i Nord-Norge.

Det foreligger ingen offisiell statistikk over hvor mange som regner seg som kvener i dag. I offentlige dokumenter brukes ofte tallet 10-15 000. Kvenske organisasjoner har i noen tilfeller brukt tall som 30-50 000. I en helseundersøkelse fra 1987-1988 oppga over 18 000 voksne personer i Finnmark (det vil si nærmere ¼ av befolkningen) at de hadde finsk eller kvensk slektsbakgrunn. Det finnes omlag 2000-8000 personer som snakker kvensk/finsk i dag, avhengig av hvilke kriterier som legges til grunn. Fornorsking og giftemål over etniske grenser har ført til at den sosiale identiteten til en del av kvenene omfatter både kvensk/finske, norske og samiske elementer.

Kvensk er et østersjøfinsk språk som er nært beslektet med meänkieli (tornedalsfinska) i Sverige og med nordfinske dialekter. I Sverige har språket meänkieli vært anerkjent som minoritetsspråk fra år 2000. I Norge fikk kvensk språk samme statusen i 2005. De kvenske dialektene utviklet seg i en lang periode mer eller mindre uavhengig av språkutviklingen som skjedde i Finland, og til slutt var forskjellene såpass store at man kunne snakke om forskjellige språk. Kvensktalende og finsktalende kan på noen områder ha problemer med å forstå hverandre. Det dreier seg særlig om ordforrådet knyttet til moderne liv og samfunn. Der riksfinsk språk har egne ord for å beskrive for eksempel det politiske liv, har kvensk gjerne lånt disse ordene fra norsk.

Den gamle fornorskningspolitikken hadde gitt anledning til en viss bruk av minoritetsspråkene som hjelpespråk i skoleundervisningen. For det kvenske/finske språks vedkommende falt denne muligheten bort ved skoleloven av 1936. Holdningspresset var betydelig ved at både foreldre og barn ble fortalt om at veien til en framtid for barna gikk via det norske språket, mens kvensk/finsk representerte en hindring og et bastardspråk. Forbudet mot finsk som undervisningsspråk ble opphevet i slutten av 1960-årene (i grunnskolen først i 1980). I dag undervises finsk som B- eller C-språk ved flere videregående skoler i Nord-Norge, og språket fikk status som andrespråk i kvenbygdene i Nord-Troms og Finnmark i 1996.

I dag er kvensk som undervisningsspråk i norsk skole sidestilt med finsk. Arbeid for å utvikle kvensk til skriftspråk begynte for alvor i 2007 og pågår fremdeles. Først i 2012 forelå det lærebøker på kvensk til bruk i grunnskolen. Universitetet i Tromsø gir undervisning i kvensk språk, kultur og litteratur.

De senere årene er det etablert flere kultur- og forskningsinstitusjoner med mål om å fremme kvensk språk og kultur. Kainun institutti – Kvensk institutt ble stiftet i 2005. Instituttet ligger i Pyssyjoki/Børselv i Porsanger kommune. Kvensk institutt er et nasjonalt senter for kvensk språk og kultur. Instituttet drives med en grunnstøtte fra Kirke- og kulturdepartementet. Instituttets nasjonale oppgaver er å etablere og drifte et kvensk språkråd samt å drive opplysningsarbeide om språk og kultur.

Kvensk språkråd ble dannet i april 2007. Dette skal være et rådgivende organ, som i skal utvikle retningslinjene for å skape et nytt kvensk skriftspråk, og å samle trekkene fra de forskjellige kvenske dialektene.

Halti kvenkultursenter er et interkommunalt selskap som eies av kommunene Lyngen, Storfjord, Kåfjord, Skjervøy, Nordreisa, Kvænangen og Troms fylkeskommune. Senteret ligger på Storslett i i Nordreisa kommune. Blant senterets viktigste oppgaver er styrking av det kvenske språkets stilling, arbeid for kvenske rettigheter i henhold til internasjonale konvensjoner og spredning av kunnskap om kvensk kultur og historie. Halti kvenkultursenter arrangerer hvert år kvenske kulturdager, Paaskiviikko/Baaskiuka, i alle eierkommunene med en felles avslutning i Nordreisa. En annen kulturfestival, Kippari-festivalen, arrangeres årlig i Børselv.

Vadsø museum – Ruija kvenmuseum er ansvarsmuseum for kvensk historie og for lokalhistorie generelt i Vadsøområdet. Nord-Troms museum har også kvensk kultur som en av sine sentrale satsninger.

Det er til dels skarp uenighet blant kvener-norskfinner både om hvordan de vil betegnes, om språkspørsmålet og om hvilke rettigheter en bør arbeide for. Dette har ført til en oppsplitting i flere organisasjoner som ofte motarbeider hverandre aktivt. Norske Kveners Forbund – Ruijan Kveeniliitto ble stiftet i 1987. Dette er den største av interesseorganisasjonene med i underkant av 1000 medlemmer. Forbundet arbeider for å styrke kvenske rettigheter basert på status som nasjonal minoritet, å styrke stillingen for kvensk og finsk språk i Norge og å styrke kvensk medietilbud.

Norske Kveners Forbund – Ruijan Kveeniliitto har en betydelig eierandel i avisen Ruijan Kaiku som kom ut første gang i 1995. Avisen presenterer seg som en fri og uavhengig nyhetsavis for kvener, norskfinner og finlendere i Norge. Ruijan kaiku er flerspråklig med atikler på norsk, kvensk og finsk, men også på meänkieli og svensk.

Norsk-Finsk forbund/Norjalais-Suomalainen Liitto er negativ til kvenbetegnelsen, og ser på denne som stigmatiserende. I stedet ønsker organisasjonen å bruke betegnelsen norskfinner. Forbundet er også motstander av innføringen av kvensk språk og arbeider for at finsk standardspråk skal få status som minoritetsspråk i Norge.

Norsk-finsk interesseorgan (NFI) er mot bruken av kvenbegrepet og vil også fjerne statusen kvener har som nasjonal minoritet, noe organisasjonen mener innebærer at gruppa blir tildelt en offerrolle.

Kvenlandsforbundet ble stiftet i år 2000 og samler medlemmer både i Norge, Sverige og Finland. Organisasjonen jobber for at kvenene skal få status som urfolk, med samme arealrettigheter som samene – både i Norge, Sverige og Finland. Forbundet ønsker ikke et standardisert kvensk språk, men vil primært bruke finsk skriftspråk med kvenske dialekter som muntlig tale. Forbundet ønsker bruk av betegnelsen kven-finner, og at språket skal kalles kvensk/finsk eller “Våres finsk”.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

6. februar 2012 skrev Jan Hansen

Jeg noterer meg utsagnet "De kvenene som bodde i det som nå er Nord-Troms og Finnmark, drev i stor grad jordbruk, mens samene hovedsakelig drev med reindrift og nordmennene med kystfiske."



Dette er høyst uriktig. Samene drev ikke hovedsaklig men reindrift. De har til alle tider vært forholdsvis få samer som drev med reindrift da som nå. Den sjøsamiske befolkningen har til alle tider vært den absolutt største av de samiske befolkningene av helt naturlige årsaker som tilgangen til maritime ressurser.



F.eks i det svenske skattemanntallet fra 1597 så viser denne at den sjøsamiske befolkningen var over 4 ganger så stor som den fjellsamiske befolkningen, da ikke inkludert den store sjøsamiske befolkningen i Tysfjordområdet.

16. februar 2012 skrev Anne Marit Godal

Vi har sletta ein tråd fordi eit av innlegga inneheldt eit personåtak. Hos SNL tar vi ballen, ikkje mannen. Alle er velkomne til å skrive kva dei meiner, men det blir ikkje gode ordskifte om vi publiserer reine personåtak, i dette tilfellet på ein som korkje var forfattar, fagansvarleg eller deltakar i debatten.



Dessverre har vi enn så lenge eit dårleg kommentarsystem som ikkje lar oss slette einskildkommentarar. Derfor gjengir vi resten av innlegga under her.



Venleg helsing

Anne Marit Godal

hovudredaktør







Faravid Jordstuga sa:

23.06.2011 kl. 06:16

Det er interresant å se hvordan NFi hele tiden er "ute etter" kvenene og alt omkring dem, og hevder det hele bare er basert på myter. Hva med Skogfinnene?

Selv om jeg er enig med NFi her - at det til tider oppstår feil i artiklene til SNL, og at de kanskje ikke er flinke nok til å ta konstruktiv kritikk til etteretning - så håper jeg inderlig artikkelforfatteren har vett nok til å se NFi litt mellom fingrene. Når man leser på NFis nettsider og deres vedtekter, så må man vurdere hvor seriøst man skal ta den lille organisasjonen fra Vestre Jakobselv.

Ett av vedtektene lyder som følger:

- Arbeide mot sentrale myndigheter for å stanse ”kvenifiseringen” av norsk-finske borgere, det finske språk, deres historie og kultur.

Et annet slik:

- Arbeide mot sentrale myndigheter for å få dagens status til den nasjonale minoriteten Kvener omgjort slik at gruppen av norsk-finske ikke oppfattes som nasjonal minoritet etter den Europeiske rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteters intensjoner. (Når blant annet dette er oppnådd i tilfredsstillende grad, kan styret i NFi vurdere oppløsning heter det i §5).



NFI-Norsk-finsk Interesseorgan sa:

24.06.2011 kl. 16:06

Jeg synes det var et merkelig innlegg fra "Faravid J" (heretter FJ). Hva er egentlig hans problem med at vi i NFI gjennom politiske metoder ønsker å få myndighetene til å vurdere om det i realiteten finnes en kvensk folkegruppe og hvem som skal omfattes av begrepet kvener?

Samtlige medlemmer av NFI er etterkommere av den store finske innvandring til Finnmark, spesielt til øst Finnmark.

Er det ikke underlig at det blant disse knapt finnes et eneste individ som oppfatter seg som tilhørende en minoritetsgruppe fordi deres forfedre innvandret fra Finland på 1800 tallet?

La meg understreke at det overhodet ikke er et mål å ramme de enkeltmenneskene som ønsker å oppfattes som en kvensk minoritet. Det er mulig vi ikke har maktet å profilere oss tydelig nok i våre vedtekter.

Målet for NFI er å få myndighetene til å sørge for en tydelig og nyansert offentlig fremstilling av hvem som er målgruppen for statens minoritetspolitikk.

Pr. i dag har det organiserte kvenmiljøet sørget for at samtlige norske borgere av finsk opphav blir omfavnet av kvenbegrepet selv om disse faktisk opfatter seg som en del av det alminnelige norske storsamfunn.

Artikkelen om kvener i Store norske leksikon dokumenterer min påstand.



Kjell-Olav Hovde sa:

27.06.2011 kl. 13:35

Hei NFI og Faravid Jordstuga. Takk for innspill.

Kvener har i dag status som nasjonal minoritet i Norge. At det er stor uenighet om betegnelsen kven er åpenbart og artiklene våre bør reflektere de ulike synspunktene. Vi jobber med å finne godt informerte fagfolk som kan skrive dette.

Store norske inneholder mange artikler om politiserte områder. Vi mottar stadig endringsforslag, og der det er stor uenighet forsøker vi å gjøre rede for dette i artikkelen.

Store norske er et nasjonalt samarbeidsprosjekt i utvikling. Send gjerne konkrete endringsforslag redaksjonen, fagansvarlige og forfattere kan ta stilling til.

Kjell-Olav Hovde, redaksjonssekretær





NFI-Norsk-finsk Interesseorgan sa:

27.06.2011 kl. 16:47

Hovde har registert at det er stor uenighet om betegnelsen kven. Ja, det er det nok, men det jo er ikke dette som er hovedproblemet i artikkelen om kvener i Store norske leksikon(SNL).

Arikkelens hovedproblem er at det benyttes feilaktige begrep om de som innvandret til Norge.

Det er vesentlig at artikkelens forfatter forstår at kvenbegrepet ble et offentlig begrep først i 1999 da myndighetene skulle navngi en minoritetsgruppe bestående av etterkommere av "finsk" innvandring. Jeg understreker at det også fra myndighetenes side ikke er tale om en kvenske innvandrere, men "finsk" innvandring.

Myndighetene, i regi av utenrikskommiteen, har i prosessen som ledet til at de av dagens etterkommere av "finske" innvandrere med lang historie i Norge som ønsker det fikk beskyttelse som nasjonal minoritet forankret i Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter alltid benyttet det riktige begrepet: "finske innvandrere".

Forfatteren av artikkelen i SNL har tydelegvis ikke oppfattet denne begrepsforskjellen.

Vi leser i artikkelen om kvensk innvandring der det skal være finsk innvandring. Kvener er et begrep som bare skal benyttes om de av "dagens" befolkning som er etterkommere av finske innvandrere før 1940 og oppfatter seg som tilhørende denne beskyttede minoritetsgruppen.

Dersom dette kommer på plass så blir alle fornøyde.

Hva er problemet? Jo, situasjonene er faktisk slik at minst 98% av dagens finskættede befolkning er velintegrerte i det norske storsamfunn og ønsker ikke at de eller deres historie skal bli oppfattet som om de tilhører den beskyttede minoritetsgruppen.

Denne majoriteten av finske etterkommere har en positiv oppfatning av sine finske forfedres innvandringshistorie i Norge uten at staten blir gitt en overgrepsrolle.

Desverre bidrar SNL til forvirring og at leserne ikke ser forskjellene mellom majoritetsgruppen av finske etterkommere og dagens minoritetsgruppe som staten i 1999 ga navnet kvener.



Kjell-Olav Hovde sa:

27.06.2011 kl. 17:21

Takk for presisering!





NFI-Norsk-finsk Interesseorgan sa:

27.06.2011 kl. 19:13

Jeg har skrevet et brev til Arne Forsgren der jeg ber om dokumentasjon på endel påstander i denne artikkelen.

Jeg håper SNL snarest tar fatt i artikkelen og rydder opp i begrepsbruk og endel rene faktafeil.

16. februar 2012 svarte Anne Marit Godal

Vi er lei for at vi ikkje har rydda i dette kommentarfeltet og fulgt opp det faglege innhaldet i artiklen tidlegare. Dette var før heile den nye staben var på plass. Vi kontaktar fagfolk som kan gjennomgå artiklen no.

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.