Vern av arealer så vel på land som i vann, vassdrag og hav er helt nødvendig for å hindre at leveområder for dyr og planter blir ødelagt. En rekke typer virksomhet, inngrep og oppsplitting av slike områder er blant de største truslene mot det biologiske mangfoldet i Norge.

Nasjonalparker og andre naturvernområder sikrer sårbare og truede naturtyper, hegner om steds- og regiontypiske naturområder og bevarer områder med internasjonale og nasjonale verneverdier. I tillegg er de mange verneområdene der ferdsel er tillatt, viktige rekreasjonsområder for mennesker og bidrar på den måten til trivsel, økt livskvalitet og bedre helse.

Regjeringen og Stortinget legger rammene for vern av natur i Norge. Ansvar for gjennomføring av vernearbeidet ligger hos Direktoratet for naturforvaltning, fylkesmennene og SysselmannenSvalbard. Disse instansene arbeider med utgangspunkt i naturmangfoldloven og Svalbardmiljøloven.

Ved inngangen til 2013 har Norge til sammen ca. 2700 verneområder. De fleste ligger på fastlandet, noen på Svalbard og noen få av nyere dato gjelder marint vern.

Verneområder blir opprettet etter naturmangfoldloven. For hvert enkelt verneområde, vedtas det en egen forskrift. Saksbehandlingen før et område blir formelt vernet, kalles en planprosess.

Norge vernet for første gang natur i 1884 da Stortinget vedtok å frede «Laurvig bøgeskov», bøkeskogen i Larvik. I 1910 fikk landet sin første «Lov om naturfredning».  De neste fulgte i 1954 og 1970. De aller fleste vernevedtak er fattet etter naturvernloven av 1970.

Norges første nasjonalpark, Rondane nasjonalpark, ble opprettet i 1962. i 1963 fulgte Børgefjell nasjonalpark. I 1964 leverte Statens Naturvernråd en nasjonalparkutredning med forslag til 16 nasjonalparker. Fram til 1975 handlet vernet likevel mest om fredning av enkeltobjekter, særlig i form av naturminner, som gamle trær og arter.

Tidligere ble det benyttet enda flere verneformer. Eksempler på dette er de ovennevnte naturminner, områder hvor arter ble fredet og biotopvern etter viltloven. Disse er vedtatt etter naturvernloven av 1970 og gjelder fortsatt. Ved eventuelle utvidelser av eldre vernearealer og revisjoner av verneforskriftene, vil disse bli vedtatt etter naturmangfoldloven av 2009 og tilpasset de verneformene som gjelder der. I dag vernes natur etter et sett kategorier. Hvilken kategori avgjøres av hva som skal vernes, hvor det befinner seg og hvor strengt vern en vil ha. Vernekategoriene er nasjonalpark, landskapsvernområde, naturreservat, biotopvernområde og marint verneområde.

Naturreservat er den strengeste formen for områdevern etter naturmangfoldloven.

Dette er et område som inneholder truet, sjelden eller sårbar natur, representerer en bestemt naturtype, har en særlig betydning for biologisk mangfold, utgjør en spesiell geologisk forekomst, eller har særskilt naturvitenskapelig verdi.

Et biotopvern beskytter leveområdet til bestemte dyrearter eller planter. De er økologiske funksjonsområder for en eller flere arter. Typiske funksjonsområder er: gyteområder, oppvekstområder, vandrings- og trekkruter, beiteområder, hiområder, myte- eller hårfellingsområder, spill- eller parringsområder og yngleområder.

Nasjonalparker er store naturområder med særegne eller representative økosystemer. De kan også være landskap uten tyngre naturinngrep. Norge har nasjonalparker både på fastlandet og på Svalbard.

De store verneområdene sikrer at samspillet i naturen ikke blir forstyrret, og de er, som fastslått innledningsvis, en viktig del av arbeidet med å hindre at planter og dyr blir utryddet.

Arbeidet med å opprette nasjonalparker er forankret i St.meld. nr. 62 (1991 – 1992) ”Ny landsplan for nasjonalparker og andre større verneområder i Norge”. Denne planen legger rammer for både nye og utvidelser av eksisterende nasjonalparker. Etter en treg start, er Nasjonalparkplanen i hovedsak gjennomført.

Landskapsvernområder er naturlandskap eller kulturlandskap med stor økologisk, kulturell eller opplevelsesmessig verdi. Til landskapet regnes også kulturminner som bidrar til landskapets egenart. Verneformen brukes ofte for å ta vare på kulturlandskap i aktiv bruk.

Bevaring av landskapsbildet og landskapsopplevelsen er en sentral målsetting ved opprettelse av landskapsvernområder.

Marine verneområder opprettes for å beskytte marine verneverdier, eller slike verdier som er økologiske betingelser for arter som lever på land. Kriteriene for å opprette marine verneområder er felles med kriteriene for naturreservat.

I tillegg kan marine verneområder opprettes for å bevare særegne eller representative økosystemer uten tyngre naturinngrep. De kan også opprettes for å bevare økologiske funksjonsområder for en eller flere arter. Verneformålet kan gjelde enten sjøbunnen, vannsøylen eller overflaten, eller en kombinasjon av disse.

Det skal lages et nettverk av marine beskyttede områder. Hensikten er å ta vare på marine naturverdier og økosystemer og dekke variasjonsbredden i norsk marin natur. Arbeidet med marin verneplan er et tverrfaglig samarbeidsprosjekt mellom flere sektorer. Det har pågått siden 2002.

Da Miljøverndepartementet ble opprettet i 1972, fikk Norge et apparat som kunne arbeide effektivt med områdevern. Fra og med 1975 ble arbeidet med fylkesvise verneplaner for de mest truede naturtypene (våtmarker, edelløvskoger, myrer og områder med sjøfuglkolonier) prioritert og satt i system over hele landet. Dette arbeidet er i all hovedsak fullført.

Vern av områder med produktiv skog er omtalt i egen artikkel «Skogvern».

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.