epigrafikk

Et viktig felt for epigrafikken er de flere hundre tusen bevarte innskrifter på gresk og latin fra oldtiden.

Av de før-alfabetiske innskrifter fra det gamle Kreta er hittil bare de yngste og i antall langt de fleste sikkert tydet. De er skrevet i såkalt linear B, en stavelsesskrift som også var i bruk på fastlandet (Pylos, Mykene og flere steder), ca. 1450–ca. 1150 fvt. Språket i disse innskriftene er arkaisk gresk, kalt mykensk.

For den greske og romerske historie i antikken er innskriftene et svært viktig kildemateriale. De eldste bevarte greske innskrifter i gresk alfabet stammer fra 700-tallet fvt. Av romerske innskrifter finnes det få eldre enn 200-tallet fvt., men de eldste er fra ca. 600 fvt.

Innskriftenes innhold er meget forskjelligartet, fra eiermerke eller fabrikantmerke på en gjenstand til omfattende offisielle kunngjøringer. Innskrifttekster fra de greske staters og fra Romas politiske og sosiale liv gir ofte rik utfylling til den litterære overlevering og kan brukes til kontroll av den historiske tradisjonens pålitelighet. Allerede oldtidens historikere, som Thukydid og Polyb, Livius og Tacitus, gjorde bruk av innskrifter til sin fremstilling, og det kom tidlig i stand innskriftsamlinger. Den eldste kjente latinske innskriftsamling skriver seg fra 800-tallet.

• Les mer om Hellas' litteratur i antikken og latinsk litteratur.

De tidligste eksemplene på skrift, slik vi forstår begrepet, stammer fra det gamle Midtøsten. De eldste eksemplene er funnet i byen Uruk i Sumer, og stammer fra rundt 3300 fvt. Disse omfatter skrift av billedkarakter (piktogrammer) og viser også at et 10-tallsystem er oppfunnet på et meget tidlig tidspunkt.

Den aller eldste skriften består av innprikkede store hull for å angi tallet på storfe og små hull for å angi tallet på småfeet. Senere ble det utviklet mer tydelig billedlige tegn, som så igjen ble stilisert til det vi kaller kileskrift.

Kileskriften ble etter hvert brukt over et stort område i rundt 3000 år. Den ble også benyttet til å skrive de semittiske språkene akkadisk, eblaittisk og elamittisk, samt hettittisk og hurritisk. En stor del av vår viten om disse gamle kulturene stammer fra tekster skrevet på kileskrift og på leirtavler. Store arkiver skriver seg fra Ninive, Nimrud, Nippur, Nuzi, Mari og andre steder, og pågående utgravninger bringer fortsatt nytt for dagen. Nye oversettelser gir stadig bedre innblikk i disse gamle kulturene.

Da kileskriften ble tydet på midten av 1800-tallet, fikk den moderne verden et innblikk i en fjern fortids måter å organisere og forstå samfunnet på. Man fikk også innblikk i fortidens religioner, og oppdaget at mange av vår tids religiøse forestillinger har røtter tilbake til det gamle Mesopotamia.

Tekstene omfattet både handelsdokumenter, administrative tekster, lønningslister, krigsberetninger, lovtekster (Ur-Nammus og Hammurabis lover), kongelister, myter og vakre hymner til de store gudene, samt store episke fortellinger som Enuma Elish og Gilgamesh.

Epigrafikk regnes for å være grunnlaget for faget egyptologi. Det var Jean-Francois Champollions tydning av Rosettasteinen i 1822 som åpnet veien for registreringen og studiet av innskriftene fra det gamle Egypt.

Egypterne brukte hieroglyfer eller billedskrift på både store og små monumenter som tempel- og gravvegger, steler (minnesmerker) og statuer. Hieratisk skrift, som var en kursivform av hieroglyfer, og i senere perioder demotisk, ble vanligvis, men ikke alltid, anvendt på lettere materialer som papyrus, stykker av kalkstein og potteskår. Innenfor egyptologien er epigrafikken spesialisert innen registrering av innskrifter og billedscener på tempel- og gravvegger og andre større minnesmerker.

Det epigrafiske materialet fra det gamle Egypt er svært rikt og variert. Det omfatter både dypsindige, religiøse tekster til gudenes ære, storslåtte politiske skildringer av faraos mange dyder, bygningsprosjekter og seierrike hærtog, så vel som administrative dokumenter, for eksempel registreringen av Nilens høyde, kornmengden etter innhøstingen, samt andre mer beskjedne innskrifter risset inn på individuelle steler. De eldste hieroglyfiske innskriftene fra det gamle Egypt dateres til den arkaiske perioden (ca. 4000–2900 fvt.). Blant disse finner vi farao Djeds stele og den kjente Narmer-paletten. Den siste innskriften med hieroglyfer vi kjenner til dateres til 394 evt. og ble funnet i Philae-tempelet i Sør-Egypt.

• Les mer om hieroglyfer, egyptologi og Det gamle Egypt.

De eldste bevarte iranske innskrifter stammer fra akemenide-tiden, 500–300-tallet fvt. Skriften er en modifisert kileskrift; teksten er på gammelpersisk, det vil si dialekten i provinsen Parsa (nå Pârs eller Fârs) i det sørvestlige Iran, ofte også på akkadisk og elamittisk.

De viktigste innskriftene er fra Dareios 1s og Xerxes' tid (522–465 fvt.). Særlig berømt er den store Behistun-innskriften, hvor Dareios 1 forteller om sin kamp for å vinne kronen. Tydningen av de gammelpersiske innskrifter gav nøkkelen til den babylonske kileskrift og la grunnlaget for assyriologien.

Fra arsakidisk og sasanidisk tid har vi betydelige innskrifter i arameisk skrift både på mellompersisk og partisk, foruten på gresk og arameisk. Det er også funnet innskrifter på forskjellige iranske språk i Sentral-Asia (sogdisk, khotansakisk, khvarezmisk, baktrisk). Skriftsystemene er av semittisk, gresk og indisk opprinnelse.

Vår tids fremste ekspert på iransk epigrafikk er utvilsomt nordmannen Prods Oktor Skjærvø, professor ved Harvard University.

• Les mer om persisk litteratur og iranske språk.

Det finnes tusenvis av innskrifter på det indiske subkontinent og i omkringliggende land. De fleste er gravert i stein, men også tegl, og metaller som kobber, bronse, bly og jern har vært brukt. Man kjenner også innskrifter på gjenstander av gull, sølv og elfenben og i ett tilfelle krystall. Mer forgjengelig materiale som tre er bare unntaksvis bevart.

De aller eldste indiske innskrifter er fra 3.–2. årtusen fvt. De hører til den såkalte Indus-kulturen. Alle er korte og gravert på steatittsegl eller kobber. Skriften består av ca. 350 tegn. Til tross for flere forsøk er den ennå ikke tydet. Språket er muligens dravidisk.

De eldste tydede indiske innskrifter er forfattet på middelindiske dialekter (prakrit). Størst omfang har innskriftene til keiser Ashoka (ca. 275–235 fvt.), som finnes spredt på fjellvegger og søyler over hele Sør-Asia. De ble tydet av James Prinsep i 1837 og viser ikke bare en hersker full av omsorg for sitt folks legemlige og åndelige vel, men fordi samtlige innskrifter er avfattet på de lokale språkene gir de også et verdenshistorisk enestående innblikk i dialektforholdene i Sør-Asia i oldtiden. I Nordvest-India er disse innskriftene skrevet i et alfabet av arameisk type, kharoshti, mens de øvrige er i brahmiskrift. Alle senere indiske alfabeter er utviklet av denne.

Fra tiden omkring begynnelsen på vår tidsregning stammer ca. 100 innskrifter i kharoshtiskrift. De fleste er votivinnskrifter og har tilknytning til dynastier som på denne tiden hersket i Nordvest-India og som hadde innvandret fra Sentral-Asia og Iran. De siste er datert til 100-tallet evt. Omtrent samtidig dukker de første innskriftene på sanskrit opp. Under Kushana-dynastiet er de ennå preget av prakrit, men senere blir språket i innskriftene klassisk sanskrit. I Gupta-tiden, fra 300-tallet evt., er all prakrit forsvunnet. I kunstferdig stil skildres kongers bedrifter og donasjoner. Mange innskrifter er votivinnskrifter på religiøse monumenter og relikvier. Andre er mantraer og religiøse sentenser (leveregler). Også litterære verker er av og til bevart som innskrifter. I ett enkelt tilfelle foreligger et helt drama som ellers ville ha vært tapt.

Sanskritinnskrifter forekommer helt frem til våre dager, men også de ny-indiske språkene har sin epigrafikk. Fra Sør-India stammer en mengde innskrifter på dravidiske språk. Eldst er tamil-innskrifter i et alfabet som står brahmiskriften meget nær. Sannsynligvis kan de dateres til tiden før vår tidsregning. Senere skrives det også på kannada, telugu og malayalam.

Også de ny-indoariske språkene har sine innskrifter. På Sri Lanka er det skrevet hundrevis av vers for å lovprise freskomaleriene i Sigiriya. Disse graffiti er de tidligste dokumenter på singalesisk. De stammer fra tiden ca. 500–900 evt. I Nord-India finnes store mengder innskrifter, særlig på marathi og oriya. Fra hindi- og bengalitalende distrikter er derimot de fleste innskriftene på sanskrit.

Fra indisk område foreligger også innskrifter på ikke-indiske språk: arameiske fra Ashoka-tiden, pahlavi skrevet av syriske kristne i Kerala, ahom fra Assam og hebraiske fra jødene i Cochin, Kerala. Muslimenes innskrifter er på arabisk og persisk.

• Les mer om Indias litteratur og indiske alfabeter.

Det eldste skriftsystemet i Øst-Asia utviklet seg i tidlig kinesisk kultur, nærmere bestemt i området omkring Huang Hes nedre løp, med nåværende Henan som et tidlig sentrum. Det dreier seg om en høyt utviklet billedskrift, sannsynligvis et rent kinesisk kulturprodukt, hvis opprinnelse går tilbake til ca. 2000 fvt., eller kanskje enda lenger.

Tekstene er risset inn på bronsekar, våpen, stein og lignende, men hovedmassen av tekster er å finne i de store mengder av dyreben og skilpaddeskall som er funnet ved Anyang og ved Zhengzhou, som var to av hovedstedene i Shang-perioden (ca. 1500–ca. 1100 fvt.). Disse tekstene er orakelinnskrifter, og inneholder rundt 3000 forskjellige tegn, hvorav omtrent halvparten er tydet. Disse skriftene er forløperen for det nåværende skriftsystemet. Fra ca. 900 fvt. foreligger den i en stilform som vanligvis kalles dàzhuàn (大篆), det vil si «den store seglskriften». Den ble på 200-tallet avløst av xiǎozhuàn (小篆), «den lille seglskriften».

Kinesisk epigrafikk, som har vært dyrket i århundrer, knytter seg særlig til tydningen av disse tekstene. De har ingen særlig litterær verdi, men kaster i noen grad lys over kinesernes tidlige religiøse og kosmologiske forestillinger.

• Les mer om kinesisk og Kinas litteratur.

I Amerikas eldre tid er skrift i egentlig forstand bare kjent i Mesoamerika, hvor den forekommer som inskripsjoner på stein (stucco) og ben eller malt på kalkede vegger (fresko), barkpapir eller hjorteskinn (pergament). Billedskrift av varierende utforming og kompleksitet er kjent fra mange områder i før-spansk Amerika (blant andre Andes, Panama og flere steder i Nord-Amerika).

Den mest utviklede skriftform tilskrives mayaene, som ved vår tidsregnings begynnelse reiste steinstøtter eller steler med kalendariske, historiske og rituelle innskrifter. Innskriftenes system ser ut til å kombinere ideogrammer med fonetisk/fonemiske elementer i rebuslignende rekkefølge. Tegnene kalles glyfer (engelsk glyphs) i faglitteraturen.

Imidlertid er det klarlagt at grunnlaget for dette skriftsystemet og den astronomisk-matematiske notasjonen må søkes utenfor det tradisjonelle maya-området. Innskrifter på steinstøtter fra ca. 600 fvt. er funnet ved Monte Albán i Oaxaca. Arkeologene kaller denne epoken Monte Albán 1. Karakteristisk for perioden er skulpturer og innhugde «dansende figurer» ledsaget av tekst og kalendariske nedtegnelser. Stilen kalles da også danzante. Den viser likhetstrekk med olmecstilen i Veracruz-området og regnes som en forløper til mayaenes kalender- og skrifttradisjon.

• Les mer om skriftsystemer i Amerika og amerikanske urfolksspråk.

• skrift
• billedskrift