Mesoamerika har blitt definert som en kulturregion som omfatter det nordvestlige, sentrale og sørlige Mexico, Guatemala, Belize, den vestre delen av Honduras og El Salvador. Her er det imidlertid flere avgrensinger i faglitteraturen.

Det var mange folk, som for eksempel mayaer, aztekere, olmekere, zapotekere, toltekere, tarasekere, tlapanekere, otomí, mixtekere etc., som levde i urbane ”høykulturer” i perioden ca.1500 fvt.– 1521 evt. i dette området.

Kulturene i Mesoamerika har mange særtrekk til felles med urfolk i den sørvestre delen av Nord-Amerika. Dette er apache, hopi, zuni, navajo, yaqui etc. i Arizona og New Mexico, i deler av Texas og Utah i USA og delstaten Sonora samt deler av delstatene Chihuahua og Sinaloa i Mexico.

Til tross for at folkene i Mesoamerika hadde og har egenartede kulturelle og religiøse tradisjoner, og at mange av dem talte svært forskjellige språk, deler de flere karakteristika. Det var nemlig utbredt kontakt mellom de ulike kulturer gjennom migrasjon, pilegrimsreiser, diplomati, handel, krig og erobring.

De mesoamerikanske folkegruppene hadde (og har til dels ennå) to store kalendere, en 260-dagers og en 365-dagers kalender som sammen danner et 52 års syklus, de hadde et felles tellesystem, ballspill, foldebøker og manuskripter kalt for kodekser, skrift-, tegn- og symbolsystemer, monumental arkitektur, samt likhetstrekk gjennom utveksling mellom mangfoldige religiøse symboler, ritualer og historier.

Arkeologer opererer med tre hovedperioder i Mesoamerikas føreuropeiske historie.

I den preklassiske periode (ca. 1500 fvt. – ca. 200 evt.) ble jordbruket utviklet og det fant sted en økende sosial og politisk differensiering. En sterkere befolkningsvekst førte til konkurranse om naturressurser. Makt ble sentralisert og hierarkier ble etablert basert på mer organisert militær makt. Skriftsystemer ble utviklet. Seremonielle sentra og bysamfunn ble grunnlagt.

I den klassiske perioden (200 evt. – ca. 900) var det en sterk fremvekst av byer og bystater. Det var en omfattende bruk av logosyllabiske skriftsystemer på offentlige stenmonumenter og i manuskripter. En enda mer kompleks sosial og politisk organisasjon ble utviklet. Byer og bystater ble dominert av individuelle herskere, ætt og adel. Mange byer og bystater ble forlatt av befolkningen ca. 900 på grunn av natur- og klimaforandringer som førte til færre naturressurser for en stadig større befolkning. Ødeleggende kriger ble utkjempet. På enkelte steder fikk riktignok noen sentra en kort storhetsperiode mellom ca. 800 og 1200.

I den postklassiske perioden (ca. 900 evt. –  1521) var det økende kommersielle kontakter og politiske allianser mellom regionale politiske enheter gjennom en utbredt langdistansehandel. Det kom ny teknologi for å utvinne gull, sølv og kopper fra Sentral- og Sør-Amerika. Aztekerne, eller mexica som de kalte seg selv, grunnla byen Tenochtitlan, i dag Mexico City, som ble hovedstaden i et kortvarig mesoamerikanske imperium i det nordlige og sentrale Mexico fra ca. 1450 evt. til spanjolene kom i 1521.

Det er to grunnleggende kalendere (det er imidlertid mange flere) i mesoamerikanske kulturer. En 260-dager og en 365-dager kalender. 260-kalenderen består av 20 dagnavn som er kombinert med tall fra 1 til 13 (13 x 20 = 260 dager). For eksempel består datoen ”1 jaguar” av to bestanddeler: tallet ”1” og dagnavnet ”jaguar”. Denne datoen vil ikke bli gjentatt før etter 260 dager.

Den mesoamerikanske 365-dager kalenderen består av 18 tidsenheter á 20 dager og avsluttes med en 5 dagers enhet. Altså 18 x 20 + 5 = 365 dager.

365-dagers og 260 dagers kalendrene danner til sammen et 52 års syklus som var meget viktig i mange mesoamerikanske kulturer. En kombinert dato fra 260-dagers og 365-dagers kalendrene kan nemlig matematisk bare gjentas hver 52 år (eller 18,980 dager). Dette kalles for en ”kalenderrunde”.

Mange folk i Mesoamerika hadde et såkalt hieroglyfisk – eller rettere sagt et logosyllabisk skriftsystem. Den klassiske mayakulturen er den eneste kulturen i Mesoamerika som hadde et logosyllabisk skriftsystem som er nesten fullstendig tydet.

’The Cascajal Block’ fra San Lorenzo i Veracruz, Mexico funnet i 2006 inneholder en inskripsjon fra mellom 800 – 1000 fvt. og er derfor det eldste eksempel på skrift i Amerika. Innskriften er imidlertid ikke dekodet. Vi kjenner heller ikke hvilken kultur og dermed hvilket språk den ble skrevet på. Enda et eksempel på de voldsomme fremskrittene i nyvunnet kunnskap om skrift, kulturer, språk, filosofier og religioner i Mesoamerika er den spanske språkviteren Alfonso Lacadena-Gallo nylige påvisning at aztekiske manuskripter ble skrevet ved logosyllabisk skrift i den føreuropeiske perioden.

Mesoamerika er enestående i Amerika fordi denne regionen har en rik tradisjon med såkalte piktografisk-logografiske manuskripter. Et piktografisk-logografisk manuskript er en billedbok som forteller en historie i atskilte sekvenser med kulturelt bestemte koder og tegn (logogrammer). Disse bøkene kunne imidlertid også inneholde fonetisk skrift.

Den piktografiske fortellermåte består i illustrasjoner av begivenheter ledsaget av tegn (logogrammer) for datoer fra 260-dagers og 365-dagers kalendrene, navn på individer og stedsnavn som opptrer i scenene. Manuskriptene – som ble laget av papir (fra bark eller maguey-planten), rådyrskinn eller tøy (bomull) – ble produsert for opptegnelser av mange former for menneskelige formål og atferd, også historie.

Manuskriptene hadde mange typer format. De kunne bli malt på begge sider (lagt sammen som et trekkspill som en foldebok), være rullet sammen eller bestå av lange biter av papir eller dyrehud. Enkelte lerreter kunne måle opp til 4.25 meter. Bare 15 lesbare føreuropeiske – det tidligste kjente eksemplet er fra 600 evt. – og over 500 piktografisk-logografiske manuskripter (de inneholder også latinsk alfabetskrift) fra den tidlige kolonitiden er kjent i dag.

Etter invasjonen av Mesoamerika under første halvdel av 1500-tallet forbød spanjolene de mesoamerikanske folkene å bruke egne avanserte skriftsystemer. Mange av de skriftlige kildene ble ødelagt av spanske prester fordi de inneholdt ”hedenske” forestillinger. Sønner og døtre av det innfødte aristokratiet ble sendt til klosterskoler for å lære å lese og skrive i det latinske alfabetet.

I 1521 erobret spanjolene under Hernán Cortés det aztekiske imperium som den gang dominerte store deler av Mesoamerika. Denne regionen ble senere styrt av Spania som kolonien ”det nye Spania” til 1821. Etter den tid ble det etterfølgende meksikanske imperium oppløst til de uavhengige nasjoner vi kjenner i dag.

Antropologer og lingvister arbeider i dag i Amerika med å dokumentere kulturer og språk i etnografiske beskrivelser, ordbøker og grammatikker. Men dette ble også gjort umiddelbart etter at spanjolene kom til Mesoamerika. Representanter for de spanske munkeordener – det vil si fransiskan, dominikan og augustin etterfulgt av jesuitt – begynte tidlig, på Karl I av Spanias (i.e. Castilla og Aragon) befaling, en evangelisering for å omvende de innfødte i ”det nye Spania” eller Mexico (etter navnet på hovedstaden Mexica-Tenochtitlan til aztekerne).

De spanske munkene satte seg fore å lage systematiske beskrivelser av språk, historie, religion og kultur. Dette var en bevisst strategi for å lette omvendelsen fra deres ”hedenske” forestillinger og religiøse praksis til kristendommen. Mange av misjonærene brukte lokale informanter og assistenter når de innsamlet opplysninger. Det er altså et stort antall samtidige beskrivelser av mesoamerikanske kulturer av disse etnograf-misjonærer og misjonærlingvister mellom 1500 og 1700.

Det er spesielt mange opptegnelser over azteker eller nahua-kulturen i Sentral-Mexico. fordi det var aztekerne som gjennom sitt imperium dominerte store deler av Mesoamerika da spanjolene kom på 1500-tallet. Nahuatl, aztekernes språk, var et lingua franca i det postklassiske Mesoamerika. Spanske sivile og religiøse embetsmenn fremmet derfor bruken av nahuatl og anvendte det som et administrativt språk i den tidlige kolonitiden.

Etter spaniernes ankomst sank folketallet merkbart, og først i 1825 var det totale folketall høyere enn den antatte folkemengden 1492. Det skulle ta enda lengre tid før befolkningen hadde nådd det opprinnelige nivået.

Mange elementer av de mesoamerikanske folkenes tradisjoner har blitt beholdt, selv om de i mer eller mindre grad har blitt influert av katolsk kristendom som ble forsøkt påtvunget dem av spanske misjonærer særlig mellom 1500 og 1700, i mindre grad av afrikanske religioner og senere av protestantisk kristendom.

Mange tradisjoner har overlevd spanjolenes evangelisering i en så stor grad at samtidige religiøse forestillinger er i realiteten en nahuaisering, mayaisering, mixtekisering, zapotekisering etcetera av kristendommen.

De tradisjonelle mesoamerikanske kulturer er imidlertid utfordret av kulturell ensretting av ulike nasjonalstater samt utenlandske protestantiske misjonærer. Tradisjoner (spansk costumbres), språk og religion er enten forandret eller truet med utslettelse

I Mesoamerika er det nå minst 74 forskjellige indianske språk, hvorav 50 er representert i Mexico. I enkelte delstater i Mexico, for eksempel Oaxaca, Yucatán og Chiapas, finnes det flere pueblos (landsbyer eller områder) der opptil 80 % av befolkningen er ett-språklige. I Guatemala er det indianske preget enda mer markert; over 50 % av befolkningen (over 3 år) har et indiansk språk (spesielt et mayaspråk) som morsmål. Det er méxica (eller nahuatl) og maya som er de mest fremtredende enhetene.

Oversikten omfatter en del språklige og/eller politiske enheter, såkalte pueblos, i Mexico, Guatemala og Belize.

Lokalisering Folketall Språklig tilknytning (to nivåer: underfamilie, familie)
amuzgo Mexico (sør-sørøst) 28 200 oto-mangue, sentral-amerind
chatino Mexico (sørøst) 29 000 oto-mangue, sentral-amerind
chinantec Mexico (sørøst) 104 000 oto-mangue, sentral amerind
chocho Mexico (sentral-vest) 12 500 oto-mangue, sentral-amerind
ch'ol Mexico (sørøst) 200 000 maya, penute
cho'ntal Mexico (sørøst) 52 000 maya, penute
ch'orti' Guatemala 60 000 maya, penute
cora Mexico (sørvest) 12 000 uto-aztekisk, sentral-amerind
cuicatec Mexico (sørøst) 12 700 oto-mangue, sentral-amerind
huave Mexico (sørvest) 12 000 huave, penute
huichol Mexico (sørvest) 19 400 uto-aztekisk, sentral-amerind
ixil Guatemala 100 000 maya, penute
kaqchikel Guatemala 1 100 000 maya, penute
k'iche' Guatemala 1 800 000 maya, penute
mam Guatemala/Mexico (sørøst) 1 000 000 maya, penute
mixe Mexico (øst-sørøst) 95 300 mixe-zoque, penute
mixtek Mexico (sør-sørvest) 385 600 oto-mangue, sentral-amerind
nahuatl Mexico (sentral) 1 500 000 uto-aztekisk, sentral-amerind
otomi (inkl pame) Mexico (øst) 280 200 oto-mangue, sentral-amerind
pipil El Salvador 500 000 uto-aztekisk, sentral-amerind
popoloca Mexico (sørøst) 168 400 oto-mangue, sentral-amerind
popoluca Mexico (sørøst) 31 200 mixe-zoque, penute
p'urhépecha (tarasco) Mexico (sørvest) 100 000 chibcha, chibcha-paezisk
q'eqchi' Guatemala/Belize 900 000 maya, penute
tepehua Mexico (sentral) 8 700 uto-aztekisk, sentral-amerind
tepehuano Mexico (øst-sørøst) 18 500 uto-aztekisk, sentral-amerind
tlapanec Mexico (sør) 75 000 oto-mangue, sentral-amerind
tojolab'al Mexico (sørøst) 60 000 maya, penute
totonac Mexico (øst-sørøst) 207 900 totonac, penute
trique Mexico (sørøst) 15 000 oto-mangue, sentral-amerind
tzeltal Mexico (sørøst) 442 000 maya, penute
tzotzil Mexico (sørøst) 386 000 maya, penute
tz'utujil Guatemala 100 000 maya, penute
wasteko Mexico (øst) 120 700 maya, penute
zapotek Mexico (sørøst) 380 700 oto-mangue, sentral-amerind
zoque Mexico (sørøst) 60 000 mixe-zoque, penute
yaqui Mexico (nordvest) 11 000 uto-aztekisk, sentral-amerind
yukateko maya Mexico (sørøst)/Belize 2 000 000 maya, penute

Folketallene fra Guatemala, Belize, El Salvador og Sør-Mexico er fra 2002. Noen av tallene fra det øvrige Mexico er noen år eldre.

  • Carrasco, Davíd (red.). The Oxford Encyclopedia of Mesoamerican Cultures: The civilizations of Mexico and Central America. New York: Oxford University Press. 2001.
  • Campbell, Lyle, Terrence Kaufman and Thomas Smith-Stark. Mesoamerica as a linguistic area. Language. 62:530-570. 1986.
  • Kirchhoff, Paul. Mesoamérica: Sus límites geográficos, composición étnica y caracteres culturales. Acta Americana. 1(1943):92-107.
  • Miller, Mary E. og Karl A. Taube. Gods and Symbols of Ancient Mexico and the Maya: An Illustrated Dictionary of Mesoamerican Religion. Thames and Hudson. 1992.
  • Pharo, Lars Kirkhusmo. Myter fra Mesoamerika. “Verdens Hellige Skrifter” De Norske Bokklubbene. 2007.
  • Pharo, Lars Kirkhusmo. The Ritual Practise of Time: Philosophy and Sociopolitics of Mesoamerican Religious Calendars. The Early Americas: History and Culture, BRILL, Leiden. 2013.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.