Malayalam, dravidisk språk som tales i India i delstaten Kerala av nærmere 35 mill. og på øygruppen Lakshadweep (unntatt Minicoy). Det er offisielt språk i Kerala og nært beslektet med språket tamil. Det skrives med sin egen skrift bestående av 54 usammensatte og mer enn 300 sammensatte tegn. Gjennom innskrifter kan dets historie følges tilbake til 900-tallet. Standard talespråk er svært forskjellig fra skriftspråket, som i ordvalg og stil er sterkt preget av sanskrit. Typisk for Kerala med sterkt divergerende kastegrupper og ikke-hinduiske minoriteter er at sosiolekter synes å være mer forskjellige enn dialektene. De siste faller i tre grupper: en nordlig (nord for Kozhikode കോഴിക്കോട്), en midtre (Kochin കൊച്ചി) og en sørlig (Trivandrum തിരുവനന്തപുരം).

Til de forfattere som har gjort litteratur på malayalam kjent utenfor India, hører Thakazhi Sivasankara Pillai. Romanen Chemmeen  (1956, engelsk oversettelse 1962, filmatisert) er en kjærlighetshistorie om en muslim og en hindu-pike som utspilles mot bakgrunnen av lokale myter om havets gudinne som ubønnhørlig straffer ukyskhet. Enda skarpere sosial brodd har romanene To skjepper korn/Randiṭaṅṅaḻi/ (1949) og Josefs barn /Ausēppinṟe makkaḷ/ (1959), om Keralas kristne.

Romanen og novellen står sterkest i moderne litteratur. Allerede Chandu Menon (1847–99) forsøkte seg med en roman, Indulēkha(1889). Fra 1900-tallet finnes det neppe et lokalsamfunn eller en folkegruppe i Kerala som ikke har vært gjenstand for skjønnlitterær beskrivelse. Dessverre finnes det ikke oversettelser verken av Vaikom Muhammad Besheer, med skildringer av muslimske miljøer, eller av Joseph Mundassery som skriver om Keralas kristne. Men samlingen Malayalam Short Stories. An Anthology (1976) lar oss ane rike skatter av noveller som, dersom de ble gjort tilgjengelige, ville stille denne litteraturen i fremste rekke blant indiske litteraturer.

Bedre kjent er de rike poetiske tradisjonene. Den eldste teksten er Ramacharitam (ukjent forfatter, muligens 1100-tallet), som på en blanding av tamil og malayalam gjenforteller sagnene fra Ramayana. Den såkalte manipravalam-litteraturen er forfattet i en blanding av malayalam og sanskrit. Den har sine forbilder i sanskritlitteraturen. En håndbok i grammatikk og poetikk, Līlātilakam (1300-tallet), behandler språkets eldste periode. Først med dikteren Ezhuttachan /Eḻuttacchan/ (1500-tallet?) oppstod det en religiøs diktning på et mer folkelig, forståelig språk. Hans gjendiktning av Ramayana, der fortellingen er lagt i nebbet på en papegøye, er blitt en folkebok i Kerala. Europeisk påvirket er diktningen fra 1800- og 1900-tallet. Kumaran Asan (1873–1924), som selv var av lav kaste, skapte en sosialt bevisst lyrikk. Lyrikeren Vaḷḷattōḷ (1879–1958) blåste nytt liv i Keralas tradisjoner, særlig de eldre teaterformene, f.eks. kathakaḷi, dansedramaer som henter emnene fra hinduismens klassiske sagnsamlinger. Det nye drama er sterkt preget av Henrik Ibsens skuespill, hvorav mange er oversatt til malayalam.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.