(av fon-), språklyd, det minste lydsegmentet som kan ha betydningsskillende funksjon i et språk eller en dialekt. F.eks. viser skillet som l og r skaper mellom lus og rus, file og fire at l og r er to fonemer i norsk. Fonemenes fonetiske realisering, deres faktiske uttale, kan variere etter omgivelser i ordene, etter uttalevaner osv. Lyder som er litt forskjellige uten at de virker betydningsskillende, kalles varianter eller allofoner av et fonem, f.eks. er både stemt r, som i bære, varm, og ustemt r som vi finner foran ustemte konsonanter, f.eks. i ord som park, varp i flere norske dialekter, allofoner av r.

Hvert språk har sitt eget system av fonemer, som danner utgangspunktet for alfabetisk skrift. Fonemisk skrift (fonemisk transkripsjon) bruker bare ett tegn for hvert fonem, som også betegner alle allofonene av dette fonemet. For å markere at dette tegnet står for et fonem, settes det gjerne mellom skråstreker: /r/. Fonemet spiller nå en mindre sentral rolle i fonologisk teori enn tidligere, fordi det ikke lenger regnes som en enkelt, uanalyserbar enhet, men som et sett av distinktive trekk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.