Fonem eller språklyd er det minste lydsegmentet som kan ha betydningsskillende funksjon i et språk eller en dialekt. For eksempel viser skillet som l og r skaper mellom ordene lus og rus at l og r er to fonemer i norsk.

Fonemenes fonetiske realisering, altså deres faktiske uttale, kan variere etter omgivelser i ordene, etter uttalevaner og så videre. Lyder som er litt forskjellige uten at de virker betydningsskillende, kalles varianter eller allofoner av et fonem. For eksempel er både stemt r, som i bære, varm, og ustemt r som vi finner foran ustemte konsonanter, for eksempel i ord som park, varp i flere norske dialekter, allofoner av r. Det samme gjelder skarre-r og rulle-r.

Hvert språk har sitt eget system av fonemer, som danner utgangspunktet for alfabetisk skrift. Fonemisk skrift (fonemisk transkripsjon) bruker bare ett tegn for hvert fonem, som også betegner alle allofonene av dette fonemet. For å markere at dette tegnet står for et fonem, settes det gjerne mellom skråstreker: /r/.

Fonemet spiller nå en mindre sentral rolle i fonologisk teori enn tidligere, fordi det ikke lenger regnes som en enkelt, uanalyserbar enhet, men som et sett av distinktive trekk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.