Enuma elish, (babylonsk 'den gang der oppe'), er begynnelsesordene i, og deretter navnet på, det såkalte babylonske skapelsesepos. Enuma elish er egentlig ikke en ren skapelsesberetning, men en fortelling om guden Marduks opphøyelse til den høyeste guden i det babylonske panteon.

Den lengste overleverte versjonen ble funnet i Assurbanipals (ca. 668–626 fvt.) palass i Ninive. Den består av rundt ett tusen vers, fordelt på sju leirtavler og skrevet i kileskrift og på akkadisk. Det er funnet flere andre kopier, blant annet i Sultanepe i Tyrkia. Forskere er uenige om eposets alder, men den fullstendige versjonen dateres ofte til kong Nebukadnesar 1s regjeringstid (1125–1103 fvt.). Mange mener likevel at mange av forestillingene kan føres helt tilbake til kong Hammurabis tid, på 1700-tallet fvt.

Handlingen tar til med tiden før skapelsen, da hverken himmel eller jord har fått navn. Det var bare var to guder, den mannlige Apsu, som representerer ferskvannsurhavet under jordoverflaten, og den kvinnelige Tiamat, en personifikasjon av det salte havet og kaoskreftene.

De to avler fire generasjoner guder. Men så begynner de mange gudene å samle seg til muntre og bråkete fester som hindrer Tiamat å sove. De vil ikke høre når Apsu snakker til dem, og han blir nærmest syk av deres oppførsel. Apsu tar så med seg sin rådgiver Mummu og oppsøker Tiamat for å overtale henne til å knuse deres felles etterkommere. Men Tiamat protesterer. Hun synes det er nok å disiplinere dem, slik at det igjen blir mulig å sove. Apsu er ikke enig, og fortsetter med sine planer. Guden Ea (sumerisk Enki) finner ut av planene, dreper Apsu og tar Mummu til fange. Så overtar ham Apsus bosted under jordoverflaten og bygger sitt hus (tempel) på marken over. I det hellige rommet under tempelet skaper Ea så guden Marduk, og hustruen Damkina bærer ham frem. Marduk  er allerede som liten den prektigste av alle guder.

For å hevne Absu, og på oppfordring fra flere av de mindre gudene, vil Tiamat ta livet av Marduk. Som leder i kampen velger hun en av sine etterkommere, guden Kingu. Etter en kamp på liv og død seirer Marduk. Tiamats døde kropp blir delt i to. Av den ene delen lager Marduk himmelen som et tak, av den andre jorden som et lokk over de underjordiske vannene. På jorden bygger han Esarra-tempelet med kultsentre for gudene Anu, Ellil (sumerisk Enlil) og Ea. Deretter ordner Marduk resten av universet og skaper stjernene og månen. Av Tiamats spytt lager han skyer, vind og regn, og fra øynene hennes lar han elvene Eufrat og Tigris flyte ut.

Deretter bestemmer han seg for å skape mennesket, slik at gudene skal slippe å arbeide. Han lar Kingu drepe, og former mennesket av Kingus blod. Som det siste ledd i skapelsesprosessen bygges Babylon med hovedtempelet Esagila. Etter to år er arbeidet fullført, og Marduk feires som konge med en stor gudebankett. Teksten om Marduks bedrifter, der selve skapelsen bare opptrer som en innledning, ble lest opp, eller oppført som et slags drama, under feiringen av nyttårsfesten i Babylon.

Eposet ble første gang oversatt og publisert av George Smith i 1876. De mange likhetene med skapelsesberetningen i 1. Mosebok førte etter hvert til at bibelforskere måtte se med nye øyne på den bibelske beretningens alder og bakgrunn (se pan-babylonisme). 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.