Marathi, indoarisk språk som blir talt av ca. 70 mill. (1996) i det vestlige India, vesentlig i delstaten Maharashtra, hvor det er offisielt delstatsspråk. Språket konkani, som tales i Goa og i mange enklaver langs Maharashtras kyst, klassifiseres ofte som en dialekt av marathi. Marathi har utviklet seg fra den gammelindiske dialekten maharashtri. Blant marathitalende regnes dialekten blant folk med høyere utdannelse i Pune (eng. Poona) som standard talespråk. Marathi skrives med devanagariskriften.

De eldste innskrifter stammer fra ca. 1000. I 1290 fullførte Jñaneshvar ज्ञानेश्वर sine prekener på vers over sanskritverket Bhagavadgita. Omtrent samtidig diktet Namdev नामदेव hymner til Vithoba विठोबा, en form av Vishnu, som er særlig populær blant marather. Høyest i den religiøse litteratur fra middelalderen rager nok Ekanāths एकनाथ gjendiktning (1500-tallet) av Bhagavata-Puranaog Tukārāms तुकाराम abhangas अभंग (sekvenser) fra 1600-tallet. Prøver på denne religiøse hymnediktningen finnes i N. Macnicol : Psalms of Maratha saints (1919). Ellers har den såkalte महानुभाव Mahānubhāv-sekten en rik litteratur på prosa, noe som er sjeldent på indisk område, der poesien dominerer helt frem til møtet med europeisk litteratur.

Også historiske tradisjoner er bedre ivaretatt blant marather enn vanlig i India. Både historiske ballader og prosaverker skildrer en krigersk fortid. H. A. Acworth har gjendiktet noe av dette i Ballads of the Marathas (1894). En prøve på historieskrivning er f.eks. Parasharama Caritra परशराम चरित्र, om marathenes historie på 1700-tallet, skrevet av Vallabha वल्लभ.

Den nyere litteraturen er dels preget av nasjonalister som sanskritisten H. N. Āpṭe हरि नारायण आपटे og politikeren Bāḷ Gangādhar Ṭiḷak बाळ गंगाधर टिळक, dels er den sterkt europeisk påvirket. Ikke mye er tilgjengelig i oversettelser. Oversatte romaner er व्यंकटेश दिगंबर माडगूळकर V. Māḍgūḷkars Landsbyen बानगरवाडी /bāngarvāḍī/ (1969) og S. N. Peṇḍse श्रीपाद नारायण पेंडसे: Wild Bapu of Garambi गारंबीचा बापू /gārambīcā bāpū/ (1969).

Moderne poesi omfatter en lang rekke navn. I første rekke står Bāḷ Sītārām Marḍhekar बाळ सीताराम मर्ढेकर (1909–56) og Puruṣottam Śivarām Rege पुरुषोत्तम शिवराम रेगे, og ikke minst Sadānand Rege सदानंद , som foruten å ha skrevet dikt også har oversatt Sofokles og Shakespeare. Som stipendiat i Norge lærte han også norsk, og har utgitt en rekke Ibsen-oversettelser, som nå setter sitt preg på teateret.

Maharashtra har rike folkelige tradisjoner. Tamāśā तमाशा (Moro) kalles en type dramaer med erotiske sanger og danser. Disse fremføres av kvinner som streifer omkring fra landsby til landsby. Teaterformen minner mye om bhavai , se gujarati (litteratur).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.