Det gamle Israels litteratur

Tekstene i Den hebraiske bibel er den eneste omfattende skriftlige kilden vi har når vi skal beskrive litteraturen i Det gamle Israel. Men når det gjelder kunnskap om kulturen har arkeologene etter hvert også funnet et stort antall ostraka (potteskår) og andre gjenstander med korte innskrifter, samt flere andre  mindre tekster, ofte ledsaget av bilder. Mange smågjenstander som stempler, signetringer og amuletter gir opplysninger om både bruken av navn og religiøse forestilliner. 

Vi må regne med at mye av den eldste litteraturen er gått tapt, både på grunn av læremessige hensyn, ødeleggelser og krig. Bibeltekstene henviser til flere tapte tekster, som "Boken om Herrens kriger" (4. Mosebok 21,14), "Den rettskafnes bok" (Josva 10,13) og ikke minst "Judas og Israels kongekrønike".

De tekstene som ble inkludert i Den hebraiske bibelen representerer skrivernes og redaktørenes syn, både på historien og forholdet mellom det jødiske folket og guddommen. 

Vi vet heller ikke hvorvidt de religiøse ideene vi finner i bibeltekstene representerer vanlige menneskers oppfatninger om livet, eller i hvilken grad folkereligionen gjorde seg gjeldende i folks daglige liv, i alle fall frem til eksiltiden (586–538 fvt.). Det er heller ikke klart hvorvidt lesekyndighet var utbredt blant vanlige mennesker. Men en av de eldste tekstene som er funnet, er en liste over bokstavene i alfabetet fra 1100–1000-tallet fvt. (fra Izbet Sartah), som ser ut til å være en skriveøvelse.

Den poetiske formen vi finner på den kjente landbrukskalenderen fra Gezer (900-tallet fvt.) kan også tyde på at skrivekunsten ikke bare var begrenset til offisielle skrivere. Språkforskere er imidlertid ikke enige om hvorvidt språket i denne teksten skal kalles en tidlig form for hebraisk eller om det dreier seg om en sydkanaaneisk dialekt.

Et annet spørsmål er i hvilken grad de overleverte tekstene kan sies å representere datidens kvinner og deres liv. Bibeltekstene, som alle (muligens med noen ganske få unntak) er forfattet og redigert av menn av skriver- og presteklassen, gir ofte et negativt bilde av kvinner, særlig slike i maktposisjon (Jesabel og Atalja). Bibeltekstene betegner bare noen ganske få kvinner som profeter: Miriam (2. Mosebok 15,20), Debora (Dommerboken 4 –5), Hulda (2. Kongebok 22,14–20), og Noadia (Nehemja 6,14) , og de har ikke fått sine egne "bøker", på tross av at de alle var knyttet til viktige hendelser i folkets historie.

Den eldste perioden omfatter tiden frem til ca. 750 fvt. Dette er tiden da det vokste frem et eget israelittisk folk i Kanaans høyland;  tiden da det oppsto et forenet kongerike; tiden da landet ble delt og de første århundrene av Israels og Judas historie (se: Det gamle Israel.) Både Dommerboken, Samuelsbøkene, Kongebøkene og Krønikebøkene forteller om denne perioden. 

Flere hundre års teksttolkning har ennå ikke kommet frem til enighet om bibeltekstenes bakgrunn, alder og endelige redigering (se: bibelkritikk). Men de fleste mener at enkelte korte poetiske stykker i Den hebraiske bibel kan være svært gamle. Deres foranledning og innhold har vært mangfoldig. Vi hører om barna som sang under sin lek (Sakarja 8,5), og de voksne under sitt arbeid (Salmenes bok 65,14) og om at om natten lød vekterens sang oppe fra tårnet (Jesaja 21,11 ff.). Man diktet drikkeviser (Jesaja 23,16), kjærlighetssanger, klagesanger ved dødsfall (2 Samuelsbok 1,19 ff.) og høytidssanger (Salmens bok 45), som skal være diktet i anledning av en konges bryllup.

Ved siden av de private og profane enkeltmannsdiktene finner vi den offisielle politiske diktning (slag- og seierssanger, spottesanger, velsignelser og forbannelser, kongehymner). Den har ofte samtidig et religiøst preg; politikk og religion stod hos israelittene i nær forbindelse med hverandre. Den eldste religiøse diktningen var kultdiktning knyttet til den offisielle gudstjenesten: den større forsamlingens hymner (lovprisninger av guddommen) og klagesanger (under pest, krig, uår o.a.), og den enkeltes takkoffer eller klagesanger til guddommen. Atskillige av disse sangene har kanskje vært foredratt, i form av vekselsang, av et kor og ofte ledsaget av instrumentalmusikk og dans.

Poetiske fortellinger har som formål å glede og begeistre. I likhet med den lyriske folkediktning er det vanlig å anta at den  opprinnelig er blitt muntlig overlevert. Hit hører myter, dvs. fortellinger om guder, for eksempel de fleste fortellingene i urhistorien (1 Mosebok 1–11), som også var inspirert av religiøse forestillinger i de omliggende landene. Siden Den hebraiske bibelens myter ble formet og redigert av personer som selv bare tilba én eneste guddom, finner vi det mytologiske materialet her gjennomgående i en sterkt omformet og modifisert skikkelse, som kunne være tjenlig til å uttrykke de spesielt israelittiske forestillinger og tanker om guddommens vesen og handlemåte.

Videre må nevnes det mange forskere, ikke minst tidlige bibelforskere som Gunkel, omtaler som gamle sagn. Først sagnene om urfedrene i annen del av 1. Mosebok, hvor delvis etnologiske forhold fremstilles under bildet av en familiehistorie. Han mente at de ville gi svar på spørsmål som: Hvorfor må Kanaan tjene sine brødre (etnologisk motiv)? Hvorav kommer egentlig navnet Babel (hebraisk for Babylon)? (1 Mosebok 11,9, etymologisk motiv); eller: Hvorfor er det så øde og trøstesløst omkring Dødehavet? (geografisk motiv); eller endelig: Hvorfor feirer vi sabbaten eller pesach? (kultsagn). Dernest de historiske sagn om visse folkehelter som Moses, Josva, Gideon, Samson, David osv. Den fortellerkunst som legges for dagen i disse sagnene, er beundringsverdig. Det har vært vanlig å anta at disse sagnene etter hvert sagnene ble nedskrevet og stilt sammen. 

Bibelvitenskapen har kommet frem til at det i Mosebøkene finnes to slike samlinger, den jahvistiske (ca. 800-tallet fvt.), som kaller guddommen Jahve (JHVH), og den elohistiske (ca. 700-tallet fvt.), som kaller guddommen Elohim. Det finnes også spor etter eventyr (Amos 5,19, Esekiel 16), og fabler (Dommerne 9,5 ff.).

Moderne tekst- og folkloregranskning er ikke overbeviste om at fortellere i gammel tid har formidlet sitt stoff uforandret, og uavhengig av eget lynne, fantasi og tilhørernes tilbakemeldinger. Mange forskere hevder nå at mange av disse fortellingene kan være konstruerte fortellinger fra sen kongetid eller eksiltiden.

Foruten den poetiske fortelling møter vi den historiske, som har til oppgave å berette om fortiden. Eksempler på slike historiske fortellinger er 1 Samuelsbok 13 ff. og 2 Samuelsbok 13–20. Andre tradisjoner var av kultisk, etisk og juridisk art og inngikk i den  lovsamling som ifølge bibeltekstene ble gitt til Moses (Tora). Bibelvitenskapen mener at disse opprinnelig ble bevart og utvidet som muntlig tradisjon innen de prestelige kretser og senere nedskrevet. Hit hører kultdekalogen (2 Mosebok 34,14–26) og den mer allment kjente dekalog (2 Mosebok 20). En samling rettslige bestemmelser av profan art (de såkalte mishpatim), opprinnelig muntlig rettstradisjon, finnes nedtegnet i 2 Mosebok 21 ff.

Av hebraiske tekster utenfor Den hebraiske bibel kan bl.a. nevnes en gravinnskrift fra Siloah (Siloam) som skal beskytte graven fra plyndrere, landbrukskalenderen fra Gezer (som enkelte forskere mener er skrevet på en sydkanaaneisk eller tidlig hebraisk dialekt), mange potteskår fra Samaria og Lakish (Lachish) fra 800–tallet og en mengde stempler fra periodens siste del. Her må man også nevne flere omstridte innskrifter som nevner Jahve sammen med navnet på den opprinnelig kanaaneiske gudinnen Ashera. De mest kjente, og omstridte, er velsignelsene som er funnet på to store krukker fra Kuntillet Arjud (på grensen mellom Negev og Sinai- ørken) og er datert til ca. 800–786 fvt.).  

Den senere kongetiden (ca. 750–540 fvt.) kalles ofte "de klassiske profetenes tid". Dette er den tiden da Israel ble hjemsøkt av assyrerne (722 fvt.) og Nordrikets befolkning ført i eksil. Den omfatter også Nebukadnesars beleiring og ødeleggelse av Jerusalem i 586 fvt. og tiden da en stor del av Judas befolkning levde i eksil i Babylonia. Århundrene før eksilet var en urolig periode, men også den tiden da Judas konger hadde stor makt.

Tiden kjennetegnes ved sosiale motsetninger mellom rike og fattige, og var en tid da folkereligionen hadde et godt grep om befolkningen. Dette var også tiden da personer som mente å ha profetiske evner refset kongene og overklassen for deres utsvevende livsstil og dyrking av fremmede guder. Dette forklarer den profetiske litteraturens karakter.

Opprinnelig var de store profeter ikke forfattere, men talere, som fant sitt publikum på torget eller i tempelet. Etterpå skal deres deres taler være skrevet ned og samlet. Av slike samlinger er i tidens løp de nåværende profetiske bøker oppstått. Profetenes tanker om offer og ytre seremonier, uten tro og gudfryktighet, gjenspeiler seg i den eldre salmediktning. Å datere salmene er imidlertid vanskelig. Noen kan stamme fra det tidlige kongedømmets tid, andre må være fra tiden etter eksilet. Jødisk tradisjon knytter salmene til kong David.

Til slutt finner vi innen denne perioden den såkalte visdomslitteraturen, hvor vi delvis kan se en skriftlig fiksering av utsagn og sentenser som er blitt muntlig overlevert, etter manges mening fra meget gammel tid. Innflytelse fra de omliggende land er også tydelig, spesielt fra Egypt. Visdomslitteraturen omfatter Ordspråkene, som senere ble samlet til en bok, og Jobs bok, som intenst søker å løse problemet om den rettferdiges lidelse. Men også Forkynnerens bok og Jesus Siraks bok (jfr. også Salomos visdom, skrevet på gresk), som begge er blitt til i en senere periode, regnes til visdomslitteraturen.

Vi har ingen overlevert utenombibelsk litteratur fra denne tiden, men vi har flere innskrifter. På en gravtekst fra El-Qom (i Juda) finner vi Jahve nevnt, også her sammen med navnet (eller betegnelsen) Ashera. Forskere strides fremdeles om hvorvidt dette dreier seg om en personifisert gudinne, eller om et kvinnelig symbol i form av en trestokk eller søyle. Fra 700- og 600-tallet fvt. er det også funnet et stort antall godt bevarte stempler med personnavn, og ofte også personens tittel, dekorert med egyptisk-inspirert bildesymbolikk. Signetringer later til å ha vært populære, og nevnes også i bibeltekstene, som i Jeremia 22,24.  

Både tiden i eksil (586–538 fvt.) og århundrene under persisk styre, var fylt av bestrebelser på å samle, sammenstille og gjenfortolke det som allerede forelå. Det kongestyrte folket var forvandlet til en menighet under ledelse av en øversteprest. Religionen fremtrådte nå sterkere i lovform; begynnelsen til dette var gjort allerede i den forrige perioden med sammenstillingen av den Femte Mosebok. Med tillegg av det bibelvitenskapen omtaler som Prestekodeksen (midtpartiet av Mosebøkene), ble den i persisk tid (539–330 fvt.) gjort til lovbok for menigheten i Jerusalem. Ca. 500 fvt., eller senere, var Femte Mosebok stilt sammen med de forente jahvistiske og elohistiske samlingene. Alt dette ble så senere forent med Prestekodeksen eller Presteskriftet, som på den tiden også hadde opptatt historiske elementer i seg.

I tillegg mener man at bearbeidelsen av gamle tradisjoner som foreligger i Dommerboken, Samuels- og Kongebøkene, stammer fra denne perioden. Noe senere fremkom Krønikebøkene. Ved siden av denne lovmessige retning, som til slutt løp ut i rabbinsk jødedom, fantes det en annen som søkte tilknytning hos profetene. Den kom til uttrykk i salmediktningen, som fortsatte i denne perioden. Også visdomslitteraturen fant nå sin fortsettelse. Kjærlighetssanger ble samlet (Høysangen).

Hebraisk som talespråk hadde etter hvert måttet vike plassen for arameisk, men hebraisk fortsatte som jødisk skriftspråk. Fra denne perioden finnes også en større mengde jødiske dokumenter, som stammer fra den jødiske kolonien på Elephantine-øya ved Aswan i Egypt. Tekstene, skrevet på papyrus og på arameisk, omfatter både lovtekster, litterære og religiøse tekster. 

Kampen mot hellenismen betegner slutten på denne perioden og begynnelsen til den rabbinske perioden. Overgangsperioden har frembrakt viktige litteraturverker, men de ble ikke opptatt i Den hebraiske bibelen. Bare med den samling legender og apokalypser fra makkabeertiden som går under navn av Daniels bok, ble det gjort et unntak, fordi man mente at den virkelig var forfattet av en profet som hadde levd under eksilet.

Fra de siste århundrene før vår tidsregnings begynnelse ble også de fire Makkabeerbøkene skrevet. 1. Makkabeerbok ble opprinnelig skrevet på hebraisk, men kun den greske versjonen er overlevert. Boken skildrer hasmoneernes krig mot de greske syrerne. 2. Makkabeerbok skildrer krigens leder, Juda ha-Makkabi, og er skrevet på gresk. 3. Makkabeerbok skildrer to episoder av jødenes kamp mot hellenistiske herskere, og er skrevet å gresk i tiden rundt vår tidsregnings begynnelse. 4. Makkabeerbok er et filosofisk verk, skrevet av en jøde, på gresk, i samme tidsrom. 

På denne tiden begynte de jødiske lærde også å oversette de jødiske hellige tekstene til talespråket arameisk. De tidligste bevarte tekstene fra en slik oversettelse (Targum) stammer fra 2. århundre fvt., og ble funnet sammen med Dødehavsrullene. 

I den etterbibelske tiden ble det gamle språket videreutviklet til det såkalte mellomhebraisk, som ble benyttet av rabbinernes i deres litterære verker. Den første samlingen av jødiske hellige skrifter, etter kanoniseringen av Den hebraiske bibelen (Tanakh), er Mishna, som ble ferdig redigert rundt 200 evt.

• jødisk litteratur

• Barstad, Hans M. Det gamle testamente. En innføring. Oslo, Dynamis 1993.
• Cohn-Sherbok: The Hebrew Bible. London 1996.
• Dever, William G.: What Did the Biblical Writers Know and When Did They Know It? Grand Rapids, 2001.
• Kugel, James L.: The Great Poems of the Bible. New York 1999.
• Long, Burke O.: Planting and Reaping Albright: Politics, Ideology, and Interpreting the Bible, Pennsylvania: Penn State University Press, 1997.