Det gamle Israels historie spenner over en periode på over tusen år. Samfunnet og de politiske forhold, de religiøse oppfatningene, kulturen og ikke minst litteraturen, gjennomgikk store endringer i denne perioden. Vår kunnskap om denne stammer fra flere kilder.
Tekstene i Den hebraiske bibelen er de mest omfattende overleverte skriftlige kildene vi har til litteraturen i Det gamle Israel. Bibeltekstene stammer fra forskjellige miljøer og steder og er blitt til over et langt tidsrom.
Vi må regne med at mye av den aller eldste litteraturen er gått tapt, både på grunn av læremessige hensyn, ødeleggelser og krig. Bibeltekstene henviser til flere tapte tekster, som «Boken om Herrens kriger» (4. Mosebok 21,14), «Den rettskafnes bok» (Josva 10,13) og ikke minst «Judas og Israels kongekrønike».
Fra tiden etter eksilet i Babylon (586–538 fvt.) har vi et stort antall tekster. Noen ble inkludert i Den hebraiske bibelen, Tanakh, andre ikke. Disse regnes som apokrypfe og pseudepigrafiske skrifter. Kristendommens forskjellige retninger har ulik praksis når det gjelder å inkludere dem i sine bibelutgaver. Dødehavsrullene, som først ble allment tilgjengelige for forskere på 1990-tallet, omfatter et stort antall jødiske tekster, som har gitt forskere et nytt blikk på både litteraturen og de religiøse forestillingene i de siste århundrene før vår tidsregning.
Når det gjelder litteratur i ordets mer utvidete betydning, har arkeologene etter hvert også funnet et stort antall innskrifter, både på gravsteiner, krukker, ostraka (potteskår) og andre smågjenstander, ofte ledsaget av bilder.
Flere hundre års bibelvitenskap har ennå ikke kommet frem til noen full enighet om bibeltekstenes bakgrunn, alder og endelige redigering. Den såkalte flerkildehypotesen har preget kristen bibelforskning i rundt 150 år. Men ikke alle er lenger like overbeviste om at forskjellige gudsnavn, og tekstenes ulike stil, må skyldes at tekstene er satt sammen av mange forskjellige skriftlige og muntlige kilder. Enkelte hevder at Mosebøkene i sin helhet kan være forfattet etter eksilet i Babylon, for å skape en felles fortid og identitet. Men både bibelvitenskapen og de fleste moderne forskere er enige om at Mosebøkene fikk sin endelige utforming i tiden etter Det babylonske eksil. De øvrige tekstene ble ferdige i løpet av århundrene fram til vår tidsregnings begynnelse.
De tekstene som ble inkludert i Den hebraiske bibelen representerer skrivernes og redaktørenes syn, både på historien og forholdet mellom det jødiske folket og guddommen. Vi vet derfor ikke hvorvidt de religiøse ideene vi finner i bibeltekstene representerer vanlige menneskers oppfatninger, eller hva folk flest faktisk praktiserte. Mer folkelige forestillinger kan ha gjort seg gjeldende i folks daglige liv, i alle fall frem til eksilet.
Bibeltekstene, som alle (muligens med noen ganske få unntak) er forfattet og redigert av menn av skriver- og presteklassen, gir ofte et negativt bilde av kvinner, særlig slike i maktposisjon (Jesabel og Atalja). Bibeltekstene betegner bare noen ganske få kvinner som profeter:
De har ikke fått sine egne «bøker», på tross av at de alle var knyttet til viktige hendelser i folkets historie.
Tiden fra ca. 1200 fvt. og frem til ca. 750 fvt., var den tiden da det vokste frem et eget israelittisk folk i Kanaans høyland; tiden da det i henhold til bibeltekstene oppsto et forenet kongerike; tiden da landet ble delt og de første århundrene av Israel-riket (Samaria) og Juda rikes historie. Både Mosebøkene, Josva, Dommerboken, Samuelsbøkene, Kongebøkene og Krønikebøkene forteller om denne perioden.
De fleste bibelforskere mener at enkelte korte poetiske stykker i Den hebraiske bibel kan være svært gamle. Vi hører om barna som sang under sin lek (Sakarja 8,5), og om de voksnes sang under arbeidet (Salmenes bok 65,14). Om natten lød vekterens sang oppe fra tårnet (Jesaja 21,11 ff.). Man diktet drikkeviser (Jesaja 23,16), kjærlighetssanger, klagesanger ved dødsfall (2 Samuelsbok 1,19 ff.) og høytidssanger (Salmens bok 45), som skal være diktet i anledning av en konges bryllup.
Ved siden av de private og ikke-religiøse diktene finner vi den offisielle politiske diktningen (slag- og seierssanger, spottesanger, velsignelser og forbannelser, kongehymner). Den har ofte samtidig et religiøst preg, siden politikk og religion ofte stod i nær forbindelse med hverandre. Den eldste religiøse diktningen var kultdiktning knyttet til den offisielle gudstjenesten: den større forsamlingens hymner (lovprisninger av guddommen) og klagesanger (under pest, krig og uår), og den enkeltes takkoffer eller klagesanger til guddommen. Atskillige av disse sangene har kanskje vært foredratt, i form av vekselsang, av et kor og ofte ledsaget av instrumentalmusikk og dans.
Poetiske fortellinger har som formål å glede og begeistre. I likhet med den lyriske folkediktningen er det vanlig å anta at den opprinnelig er blitt muntlig overlevert. Hit hører myter, det vil si fortellinger om guder, for eksempel de fleste fortellingene i urhistorien (1 Mosebok 1–11), som også var inspirert av religiøse forestillinger i de omliggende landene, ikke minst Mesopotamia. Bibelens versjoner, som ble skrevet og redigert av israelittiske prester og skrivere, er omformet og modifisert, slik at de ble forenlige med deres egne forestillinger og tanker om guddommens vesen og handlemåte.
Videre må nevnes det mange forskere, ikke minst tidlige bibelforskere som Gunkel, omtaler som gamle sagn. Først sagnene om urfedrene (Abraham, Isak og Jakob) i annen del av 1. Mosebok, hvor delvis etnologiske forhold fremstilles som bildet av en familiehistorie. Han mente at fortellingene ville gi svar på spørsmål som: Hvorfor må Kanaan tjene sine brødre (etnologisk motiv)? Hvorav kommer egentlig navnet Babel (hebraisk for Babylon)? (1 Mosebok 11,9, etymologisk motiv); eller: Hvorfor er det så øde og trøstesløst omkring Dødehavet? (geografisk motiv); eller endelig: Hvorfor feirer vi sabbaten eller pesach? (kultsagn). Dernest de historiske sagn om visse folkehelter som Moses, Josva, Gideon, Samson, David og så videre. Det har vært vanlig å anta at disse sagnene etter hvert ble nedskrevet og stilt sammen.
Bibelvitenskapen har kommet frem til at det i Mosebøkene finnes to slike samlinger, den jahvistiske (ca. 800–tallet fvt.), som kaller guddommen Jahve (JHVH), og den elohistiske (ca. 700–tallet fvt.), som kaller guddommen Elohim. Det finnes også spor etter eventyr (Amos 5,19, Esekiel 16), og fabler (Dommerne 9,5 ff.).
Moderne folkloregranskning er ikke like overbeviste om at fortellere i gammel tid har formidlet sitt stoff gjennom århundrer og mer eller mindre uforandret, uavhengig av eget lynne, fantasi og tilhørernes tilbakemeldinger. Mange forskere hevder derfor at mange av disse fortellingene kan være konstruerte fortellinger fra sen kongetid eller eksiltiden.
En stor del av tekstene i Den hebraiske bibelen er såkalte historiske tekster som har til oppgave å berette om fortiden. Eksempler på slike historiske fortellinger er fortellingen om flukten fra Egypt, erobringen av landet Kanaan og Det gamle Israels konger. Forskningen har ennå ikke kommet frem til noe entydig svar på hvor mye av dette stoffet som kan sies å være historisk i ordets moderne betydning.
Andre tradisjoner var av kultisk, etisk og juridisk art og inngikk i den samlingen av lovtekster og leveregler (Toraen) som ifølge bibeltekstene ble gitt til Moses, men som mange i dag hevder kan være fra langt senere tid. Tradisjonell bibelforskning mener at disse lovene opprinnelig ble bevart og utvidet som muntlig tradisjon innen de prestelige kretser og senere nedskrevet. Blant dem regnes de religiøse påbudene i 2 Mosebok 34,14–26 og de De ti bud (2 Mosebok 20). En samling rettslige bestemmelser om samfunnsmessige forhold (de såkalte mishpatim) finnes nedtegnet i 2 Mosebok 21 ff.
Fra Istanbul arkeologiske museum
Det er ikke klart hvorvidt lesekyndighet var utbredt blant vanlige mennesker i tidlig tid. Men en av de eldste tekstene som er funnet, er en liste over bokstavene i alfabetet fra 1100–1000-tallet fvt. (fra Izbet Sartah), som ser ut til å være en skriveøvelse. Den poetiske formen vi finner på den kjente landbrukskalenderen fra Gezer (900-tallet fvt.), som enkelte språkforskere mener er skrevet på en syd-kanaaneisk eller tidlig hebraisk dialekt, kan også tyde på at skrivekunsten ikke bare var begrenset til offisielle skrivere.
Av andre tekster kan også nevnes en gravinnskrift fra Siloah (Siloam) som skal beskytte graven fra plyndrere, landbrukskalenderen fra Gezer, mange potteskår fra Samaria og Lakish (Lachish) fra 800–tallet og en mengde stempler fra periodens siste del. Her må man også nevne flere omstridte innskrifter som nevner Jahve sammen med navnet på den opprinnelig kanaaneiske gudinnen Ashera. De mest kjente, og omstridte, er velsignelsene som er funnet på to store krukker fra Kuntillet Arjud (på grensen mellom Negev og Sinai- ørken) og er datert til ca. 800–786 fvt.
Mange smågjenstander som stempler, signetringer og amuletter har også navn eller titler som gir opplysninger om både bruken av navn og religiøse forestillinger. Mer utfyllende tekster og litteratur er ikke funnet.
Den senere kongetiden (ca. 750–540 fvt.) kalles ofte «de klassiske profetenes tid». Dette er den tiden da Nordriket Israel (Samaria) ble erobret av assyrerne (722 fvt.) og store deler av befolkningen flyttet til Assyria. Den omfatter også Nebukadnesars beleiring og ødeleggelse av Jerusalem i 586 fvt. og tiden da en stor del av Judas befolkning levde i eksil i Babylonia. Århundrene før eksilet var en urolig periode, men også den tiden da Juda rikes konger hadde stor makt.
Tiden kjennetegnes ved sosiale motsetninger mellom rike og fattige, og var en tid da folkereligionen hadde et godt grep om befolkningen. Dette var også tiden da personer som mente å ha profetiske evner refset kongene og overklassen for deres utsvevende livsstil og dyrking av fremmede guder. Dette forklarer den profetiske litteraturens karakter.
Opprinnelig var de store profetene ikke forfattere, men talere, som fant sitt publikum på torget eller i tempelet. Etterpå skal deres deres taler være skrevet ned og samlet. Av slike samlinger er i tidens løp de nåværende profetiske bøker oppstått. Profetenes tanker om offer og ytre seremonier, uten tro og gudfryktighet, gjenspeiler seg i den eldre salmediktning. Å datere salmene er imidlertid vanskelig. Noen kan stamme fra det tidlige kongedømmets tid, andre må være fra tiden etter eksilet. Jødisk tradisjon knytter salmene til kong David.
Til slutt finner vi innen denne perioden den såkalte visdomslitteraturen, hvor vi delvis kan se en skriftlig fiksering av utsagn og sentenser som er blitt muntlig overlevert, etter manges mening fra meget gammel tid. Innflytelse fra de omliggende land er også tydelig, spesielt fra Egypt. Visdomslitteraturen omfatter Ordspråkene, som senere ble samlet til en bok, og Jobs bok, som intenst søker å løse problemet om den rettferdiges lidelse. Men også Forkynnerens bok og også de ikke-bibelske bøkene Jesus Siraks bok og Salomos visdom, skrevet på gresk, som begge er blitt til i en senere periode, regnes til visdomslitteraturen.
Vi har ingen overlevert utenombibelsk litteratur fra denne tiden, men vi har flere innskrifter. På en gravtekst fra El-Qom (i Juda) finner vi Jahve nevnt, også her sammen med navnet (eller betegnelsen) Ashera, som her kan være et kvinnelig symbol eller en personifisert gudinne Fra 700- og 600-tallet fvt. er det også funnet et stort antall godt bevarte stempler med personnavn, og ofte også personens tittel, dekorert med egyptisk-inspirert bildesymbolikk. Signetringer later til å ha vært populære, og nevnes også i bibeltekstene, som i Jeremia 22,24.
Etter eksilet i Babylon (586–538 fvt.), da jødene fikk anledning til å vende tilbake til Juda (noe bare et mindretall skal ha gjort), var situasjonen blitt en helt annen enn tidligere. Juda var nå en vasallstat under persisk herredømme, og det jødiske folket hadde ikke lenger en egen konge, men var blitt til en menighet under ledelse av en øversteprest. Lederskikkelser, som Esra og Nehemja, skal ha bidratt til at den videre utviklingen av jødedommen ble preget av forestillingen om å ha vært i eksil og ha vendt tilbake. En ny start skulle finne sted gjennom at hele folket overholdt det de lærde anså som gammel jødisk lov og tradisjon (Nehemja 10). Mosebøkene, slik vi kjenner dem, skal være blitt ferdig redigerte i denne tiden.
Mange bibelforskere mener også at bearbeidelsen av gamle tradisjoner som foreligger i Dommerboken, Samuels- og Kongebøkene, foregikk i denne perioden. Noe senere fremkom Krønikebøkene. Ved siden av denne lovmessige retning, som til slutt løp ut i rabbinsk jødedom, fantes det en annen som søkte tilknytning hos profetene. Den kom til uttrykk i salmediktningen, som fortsatte i denne perioden. Også visdomslitteraturen fant nå sin fortsettelse. Kjærlighetssanger ble samlet (Høysangen).
Hebraisk som talespråk hadde etter hvert måttet vike plassen for arameisk, men hebraisk fortsatte som jødisk skriftspråk. Fra denne perioden finnes også en større mengde jødiske dokumenter, som stammer fra den jødiske kolonien på Elephantine-øya ved Aswan i Egypt. Tekstene, skrevet på papyrus og på arameisk, omfatter både lovtekster, litterære og religiøse tekster.
Kampen mot hellenismen betegner slutten på denne perioden og begynnelsen til den rabbinske perioden. Overgangsperioden har frembrakt viktige litteraturverker, men de ble ikke opptatt i Den hebraiske bibelen. Det er disse som omtales som apokryfer og pseudepigrafer. Bare med den samling legender og apokalypser fra makkabeertiden som går under navn av Daniels bok, ble det gjort et unntak, fordi man mente at den virkelig var forfattet av en profet som hadde levd under eksilet.
Fra de siste århundrene før vår tidsregnings begynnelse ble også de fire Makkabeerbøkene skrevet. 1. Makkabeerbok ble opprinnelig skrevet på hebraisk, men kun den greske versjonen er overlevert. Boken skildrer hasmoneernes krig mot de greske syrerne. 2. Makkabeerbok skildrer krigens leder, Juda ha-Makkabi, og er skrevet på gresk. 3. Makkabeerbok skildrer to episoder av jødenes kamp mot hellenistiske herskere, og er skrevet på gresk i tiden rundt vår tidsregnings begynnelse. 4. Makkabeerbok er et filosofisk verk, skrevet av en jøde, på gresk, i samme tidsrom.
På denne tiden begynte de jødiske lærde også å oversette de jødiske hellige tekstene til talespråket arameisk. De tidligste bevarte tekstene fra en slik oversettelse (Targum) stammer fra 2. århundre fvt., og ble funnet sammen med Dødehavsrullene.
Dødehavsrullene er gamle jødiske tekster som ble gjemt i huler i Qumran, i Juda ørken, i forbindelse med romernes beleiring av Jerusalem mot slutten av den romersk-jødiske krig (66–70 evt.) De første ble funnet av beduiner i 1946/47, men det var bare begynnelsen. Både beduiner og arkeologer fant etter hvert mange flere huler som inneholdt fragmenter av gamle dokumenter.
Til sammen er det funnet mange tusen små og store fragmenter og flere større tekstruller. Samlingen består av skrifter av forskjellig karakter, både bibeltekster, pseudoepigrafer og sekteriske tekster. De er skrevet på både hebraisk, arameisk og gresk. Tekstene har sin opprinnelse i vidt forskjellige perioder. Bibeltekstene omfatter alle tekstene som senere inngikk i Den hebraiske bibelen (unntatt Esters bok).
Det dreier seg om bibelmanuskripter som er rundt 1000 år eldre enn de til da kjente manuskriptene. De nyoppdagede tekstene viste seg å ha en nesten forbløffende likhet med de tekstene vi kjenner, tross små forskjeller og flere mindre variasjoner. Best bevart er den nesten fullstendig bevarte Jesaja-rullen, som uten problemer kan leses av alle hebraiskkyndige i dag. Den er utstilt i museet Shrine of the Book, i Jerusalem.
De ikke-bibelske tekstene omfatter jødisk religiøs litteratur fra det andre tempelets tid, både hymner, bønner, eksegetiske og pseudoepigrafiske tekster. Noen var kjent fra før – andre ikke. De er derfor av stor interesse for studiet av jødiske retninger i de siste århundrene før tempelets fall (i år 70 evt.) og tempelkultens opphør.
I den etterbibelske tiden ble det gamle språket videreutviklet til det såkalte mellomhebraisk, som ble benyttet av rabbinernes i deres litterære verker. Den første samlingen av rabbinske hellige skrifter, etter kanoniseringen av Den hebraiske bibelen (Tanakh), er Mishna, som ble ferdig redigert rundt 200 evt.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.