Ser man bort fra Induskulturens innskrifter som ennå ikke er tydet, finner man i det eldste India to alfabetformer: kharoshti og brahmi.

Kharoshti er et nordvestindisk alfabet som oppstod av en østlig variant av den arameiske skriften som ble brukt i Persia i akemenidetiden. Skriftretningen er fra høyre mot venstre. Kharoshti opptrer tidligst på en mynt fra 300-tallet f.Kr. Av Ashoka-innskriftene er versjonene fra Mansehra og Shahbazgarhi i Pakistan skrevet med kharoshti, som også etter Ashoka ble brukt på mynter og innskrifter noen hundre år fremover. Håndskrifter i kharoshti-skrift er funnet i Sentral-Asia.

Brahmi-skriften, som først forekommer i Ashoka-innskrifter fra 200-tallet f.Kr. både i Nord- og Sør-India, leses fra venstre mot høyre. Dens opprinnelse er ikke klarlagt. Tidlig differensierte den seg i to hovedtyper: en nordlig, Gupta-brahmi, som utviklet seg til devanagari og de andre nordindiske alfabetene samt det tibetanske alfabetet, og en sørlig type, Pallava-brahmi, som ble begynnelsen til sørindiske alfabeter. Også en rekke alfabeter i det sørøstlige Asia utenfor India er utviklet av brahmi-skriften: singalesisk skrift, burmansk, mon, khmer, thai, javanesisk m.m.

Strengt tatt er det ikke tale om alfabeter, men syllabarer, dvs. skriftsystemer hvor det enkelte tegn ikke betegner en enkelt lyd, men en stavelse. Stavelsestegnene er imidlertid dannet etter bestemte regler, slik at man ved å lære seg ca. 100 skrifttegn samt reglene for tegnenes oppbygning vil kunne gjenkjenne og bruke alle de mange hundre stavelsestegn uten å trenge å lære dem ett for ett. Det gjelder for størsteparten av disse syllabarer at de er fonetiske og gjengir språkenes lydsystemer ganske nøye, mens de er tungvinte og langsommelige å skrive.

De indiske alfabetene har egne talltegn som bevirket en revolusjon i matematikken da de ble formidlet til Europa av araberne som «arabiske tall». De to geniale nyskapningene i de «arabiske tallene» sammenliknet med romertallene var dels innførselen av et særlig tegn for null, dels det at det enkelte talltegns verdi bestemmes av tegnets posisjon i tallet.

Muslimer i Sør-Asia foretrakk ofte å skrive språkene sine med arabisk skrift, som etter hvert ble forsynt med ekstra tegn for å uttrykke lyder som ikke finnes i arabisk. Av de indiske språkene skrives i dag bare urdu, sindhi og divehi med arabisk skrift. Se urdu.

Latinske bokstaver brukes for en del mindre språk som er blitt skriftspråk gjennom kristen misjon. Slike språk er f.eks. khasi i Meghalaya, konkani i Goa og santali i Jharkhand. I India identifiseres ofte språk med skrift, og det gir språket prestisje å ha sitt eget alfabet. Derfor har regjeringen i Goa bestemt at konkani fremtidig skal skrives med et eget indisk alfabet. Det er også blitt funnet opp en egen skrift for santali til bruk i barneskolen i santalitalende områder av Vest-Bengal.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.