Kalender, betegnelse for de grunnprinsipper som bestemmer årets lengde og inndeling hos de forskjellige folk; ordet betyr også almanakk. Enhetene for tidsregningen er gitt i himmellegemenes lovmessige bevegelse ved de periodene som stadig kommer igjen, markert ved bestemte iøynefallende fenomener.

Særlig er det Sola og Månen som fra de tidligste tider har vært benyttet som tidsmålere. Solen og Jordens rotasjon i forhold til den er årsak til vekslingen mellom dag og natt, og Jordens rotasjon rundt Solen er årsak til de regelmessige årstidene. Månens rundgang rundt Jorden er årsak til en mindre tidsenhet, måneden. Se også lunasolarkalender og tidsregning.

I alle europeiske land, og i de landene som ble kolonisert derfra, er kalenderen regulert etter solåret. Nå benyttes den gregorianske kalender, som er en modifisert utgave av den julianske kalender.

Hinduenes kalender er en blanding av sol- og månekalender. Solåret blir brukt i Bengal, Orissa og enkelte distrikter av Madras; for øvrig benyttes måneåret. De religiøse seremonier følger overalt månekalenderen.

Den kinesiske kalender teller dager, måneder og år i sykler på 60. En uke inneholder 60 dager, alle med egne navn. Måneden følger Månen; en ny syklus begynner hvert femte år (det er bare 12 måneder i et år, idet skuddmåneder ikke telles med). De kinesiske historikere fører seksagesimalsyklusen for årene tilbake til 2637 f.Kr., som er det første år i den første syklus. I det borgerlige liv regner man kun etter keiserens regjeringsår; etter republikkens innføring 12. feb. 1912 talte man årene fra denne epoken. Den 1. jan. 1912 innførte man i Kina den gregorianske kalender delvis; endelig fra 1. jan. 1929.

I den franske revolusjonskalender var året delt i 12 måneder à 3 dekader à 10 dager, og i slutten av vanlige år ble det føyd til 5, i skuddår 6 dager. Den ble brukt offisielt i Frankrike fra 5. okt. 1793 til 31. des. 1805.

Av andre kalendere kan nevnes den egyptiske kalender, hvor året hadde 12 måneder à 30 dager, med 5 tilleggsdager til slutt (jfr. Sothisperioden), den babylonske kalender, som var en månekalender med 12 måneder à 30 dager (hvis nymånen viste seg på den 30. dag, ble denne regnet som den første i neste mnd.), med innskutte skuddmåneder for å få overensstemmelse med solåret, og maya-kalenderen, som hadde et år på 365 dager delt i 18 måneder, hver på 20 dager, med 5 tilleggsdager.

Evighetskalender, lat. calendarium perpetuum, en kalendertabell gyldig for et langt tidsrom, ble i eldre tider i Norden ofte risset inn på en treskive, stokk el.l. (primstav el. runestav). Betegner nå vanligvis en tabell til å bestemme ukedag for hvilken som helst dato over flere hundre år.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.