Ebla, nåværende Tall Mardikh, oldtidsby sørvest for Aleppo i det nordlige Syria

Det er påvist bymessig bebyggelse i Ebla helt tilbake til ca. 3500 fvt., noe som gjør den til en av verdens eldste kjente byer. Byen hadde sin glansperiode i tiden 2600–2250 fvt., da Ebla var sentrum i et semittisk storrike som strakte seg fra dagens Libanon til det nordlige Mesopotamia.

Byen nevnes i akkadiske tekster fra rundt 2250–1950 fvt., og nevnes også i hettittiske tekster fra annet årtusen fvt. Den var et viktig knutepunkt for handel mellom Mesopotamia og Egypt. Innbyggerne drev handel med fjerne land, som Egypt, Kypros og Sumer.

Lenge visste man ikke akkurat hvor det gamle Ebla hadde ligget. Italienske arkeologer startet utgravninger i området i 1964 og fant sporet etter en gammel by som de mente kunne være Ebla. Antagelsen ble styrket da de i 1968 fant en statue av den eblaittiske kongen Ibbit-Lim, her kalt "kongen av Ebla". Statuen var viet til "Ishtar som lyste i Ebla". Noen år etter fant de det eldste kongepalasset (fra ca. 2400–2200). Under dette lå et stort tempel med flere rom. Rommene inneholdt blant annet rester etter utskårne møbler, intarsiaarbeider, smykker og andre kunstgjenstander.

I 1974–76 fant arkeologene ut et enormt arkiv i et rom under tempelet. det besto av mer enn 17 000 leirtavler, skrevet på sumerisk og eblaittisk. Tekstene stammer fra tre forskjellige herskeres regjeringstid, som alle kaller seg malikum (konger). Tolkningen av tekstene ble gjort mulig gjennom funnet av lister som inneholdt både sumeriske og eblaittiske ord. Det dreier seg ikke om kongelige annaler, men om opptegnelser om næringsliv og handel. Men tekstene gir også et innblikk i politiske, administrative, rettslige og sosiale spørsmål. 

Det er også funnet flere eksempler på oversettelser av sumeriske tekster til eblaittisk. Man regner derfor med at byen var en viktig formidler av sumerisk kultur til vest-semittiske land. 

De mange gudenavnene som nevnes bekrefter oppfatningen om at dette dreier seg om en semittisk kultur. Det er sannsynlig at den vestsemittiske guden Dagan (Dagon) ble betraktet som stedets hovedgud. Hans presise natur er fremdeles omstridt, men i Ebla omtales han som "Herren". Dagon fremstilles som filistrenes gud i 1. Samuelsbok 5,1–7 i Den hebraiske bibel.

Ishtar kan ha vært den viktigste gudinnen. Men også andre kjente guder, som Reshef og Hadad hadde sin plass i det eblaittiske panteon ved siden av mesopotamiske guder som Enki. Man fant også mange eksempler på bibelske personnavn, som Adam, Ismael, Daud/David. Da de første oversettelse ble kjent, mente enkelte bibelforskere derfor at Ebla-tekstene kunne bekrefte at Bibelens patriarkfortellinger var virkelige historiske beretninger. 

Ebla ble ifølge erobrernes egne påstander ødelagt av Sargon 1 av Akkad (ca. 2334–2279 fvt.), og igjen av dennes sønnesønn Naram-Sin i 2250 fvt. Byen ble gjenreist rundt år 2000 fvt. I denne perioden var Ebla en typisk bystat. Fra denne perioden er det funnet mange kultgjenstander, blant annet knyttet til gravferdsritualer. Det er også funnet en meget tidlig versjon av Gilgamesh-eposet, antatt å være skrevet rundt 1800 fvt.

Byen ble lagt i grus av den hettittiske kongen Mursili (eller Hattussili) ca. 1650–1600 fvt. Den reiste seg aldri igjen, men det fortsatte å bo folk på stedet helt frem til hellenistisk tid på 200-tallet fvt. Den gamle byens storhet og plassering ble imidlertid glemt. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.