Skrin med den hellige Birgittas levninger, Vadstena klosterkirke

Lars Mæhlum. Begrenset gjenbruk

Relikvier, levninger av en hellig person, eller gjenstander som har tilhørt eller vært i fysisk kontakt med en helgen, og som er gjenstand for religiøs kult.

Ulike religioner har forskjellige holdninger til relikvier. Noen avviser relikvier mer eller mindre fullstendig, for eksempel protestantisk kristendom og hinduisme. I islam finnes en mer ambivalent innstilling, mens katolsk og ortodoks kristendom og buddhisme gir relikviekult en viktig plass.

Den kristne relikviekulten oppstod under de romerske forfølgelsene av kirken. De kristne feiret nattverd på selve martyrgravene, og etter hvert ble martyrrelikvier også flyttet til kirker og oppbevart under alterbordet eller sydd inn i alterduker. Fra 300-tallet av dukket stadig flere relikvier med tilknytning til Jesus opp: torner fra tornekronen, nagler fra korset, deler fra selve korset, og fra slutten av middelalderen angivelige likklede med avtrykk av hans legeme.

Reformasjonens kirkeledere tok generelt avstand fra all kirkelig praksis som innebar mellomledd mellom det enkelte menneske og Gud og fordømte kulten av relikvier.

Relikviekult er fortsatt utbredt i den katolske og ortodokse kirke. Også i buddhismen spiller relikviekult en helt sentral rolle. Buddha-relikvier står fortsatt i sentrum av det religiøse liv i flere buddhistiske land.

Felles for relikvier er at de formidler en nærhet til religionsstiftere også etter deres død. De er kraftfylte og kan ifølge de troende forårsake helbredelser og andre mirakler, avverge ulykker og legitimerer statsmakt. Relikviene har en åpenbar tilknytning til døden, men bidrar til å gjøre døden mindre absolutt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.