Relikvier. Relikvieskrin av Nicolas de Verdun, nå i katedralen i Tournai.

SCODE. Begrenset gjenbruk

Skrin med den hellige Birgittas levninger, Vadstena klosterkirke

Lars Mæhlum. Begrenset gjenbruk

Relikvier,

levninger av en hellig persons legeme eller gjenstander som har vært i fysisk kontakt med eller tilhørt en helgen og som er gjenstand for religiøs kult. De ulike religiøse tradisjoner har forskjellige holdninger til relikvier, fra mer eller mindre fullstendig avvisning (protestantisk kristendom, hinduisme) via en mer ambivalent innstilling (islam) til det å gi relikviekult en viktig plass (katolsk og ortodoks kristendom, buddhisme).

Den kristne relikviekult oppstod under de romerske forfølgelsene av kirken. De kristne feiret nattverd på selve martyrgravene, og etter hvert ble martyrrelikvier også flyttet til kirker og oppbevart under alterbordet eller sydd inn i alterduker. Fra 300-tallet av dukket stadig flere relikvier opp med tilknytning til Kristus: torner fra tornekronen, nagler fra korset, deler fra selve korset, og fra slutten av middelalderen Kristi angivelige likklede med avtrykk av hans legeme. Reformasjonens kirkeledere fordømte kulten av relikvier idet de generelt tok avstand fra all kirkelig praksis som innebar mellomledd mellom det enkelte menneske og Gud.

Relikviekult er fortsatt utbredt i den romersk-katolske og ortodokse kirke. Også i buddhismen spiller relikviekult en helt sentral rolle; Buddha-relikvier står fortsatt i sentrum av det religiøse liv i flere buddhistiske land. Felles for relikvier er at de formidler en nærhet til religionsstiftere også etter deres død. De er kraftfylte og kan forårsake helbredelser og andre mirakler; de avverger ulykker og legitimerer statsmakt. Relikviene har en åpenbar tilknytning til døden, men bidrar til å gjøre døden mindre absolutt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.