Skrift er et middel til nedtegning av ord for å meddele eller erindre noe. Skrift har oppstått i flere kulturkretser og viser over alt en utvikling fra bilde- og idéskrift til lydskrift, ord-, stavelses- eller bokstavskrift.

Fra studiet av eldre innskrifter, epigrafikk, kjenner man noe til utviklingen. De viktigste skriftsystemene er kileskrift, brukt av sumerere, babyloniere og assyrere, hieroglyfer brukt i Egypt og den gamle skriften i Mellom-Amerika.

I de fleste land kjennes bildeskrift fra forhistoriske petroglyfer (helleristninger fra Skandinavias bronsealder). Bildeskrift er i nåtiden utbredt blant naturfolk, f.eks. innfødte australiere, inuiter og nordamerikanske indianere. I de meksikanske skriftsystemer var begynnelsen til en stavelses- og bokstavskrift gjort; det samme gjelder formodentlig Påskeøyas bildeskrift. Den egyptiske skriften, hieroglyfene (de hellige skrifttegn, som grekerne kalte dem), var opprinnelig en ren bildeskrift. Senere brukte man bildene også til å uttrykke ord som tilfeldigvis inneholdt den samme rekke konsonanter. Av dette utviklet det seg videre tegn for bestemte konsonantgrupper, og til slutt for enkelte konsonanter (alfabetiske tegn). For øvrig ble det til ordene føyd et bilde (determinativ) som gav en antydning om til hvilken betydningsgruppe vedkommende ord hørte. På lignende måte er den babylonske, opprinnelig sumeriske, skrift (kileskriften) oppstått av en lineær bildeskrift, som man ennå til dels kan gjenkjenne på de eldste innskrifter, og den har utviklet seg til å uttrykke både ord og stavelser; den anvender likeledes «determinativer». Elementer av bildeskrift finnes også i de hettittiske, kretiske og kinesiske skriftsystemer.

Mayaenes skrift er en komplisert hieroglyfskrift, som ikke er beslektet med noen annen kjent skriftart. Den består av figurlige elementer og konvensjonelle tegn sammenføyd etter et system som det ennå bare delvis har lykkes å klarlegge. Den hieroglyfiske skrift og kileskrift viser en tilnærmelse til fonetisk skrift. En videreutvikling er en stavelsesskrift som ble brukt i 2. årtusen f.Kr. i Byblos og på Kypros, og som er i bruk i Japan. Her forbindes tegnet med lyden og ikke med den ting ordet betyr. Bokstavskrift er fremkommet som en overenskomst, hvor man søker å gjengi den enkelte språklyd.

Hvordan overgangen fra bildeskrift har funnet sted, vet man ikke, og bokstavskriftens eldste historie er meget omstridt. En del forskere mener at den eldste kjente bokstavskrift finnes i Sinai-innskriftene, og at skriften i disse er utviklet av de egyptiske hieroglyfer. Skriften i disse innskriftene skal så ha gitt støtet til de forskjellige semittiske alfabeter. Fra disse igjen stammer bokstavskriften i Orienten og i Europa. En sørsemittisk form av alfabetet ligger til grunn for den etiopiske skrift. Fra nordsemittisk alfabet stammer hebraisk, syrisk og arabisk skrift. Det arabiske alfabet har fått stor utbredelse og har vært brukt eller brukes ikke bare av folk med arabisk skriftspråk, men også av mange andre, f.eks. av persere, tyrkere og forskjellige kaukasiske folk. I Tyrkia ble det latinske alfabet innført 1928, og etter Sovjetunionens oppløsning har flere tyrkiskspråklige land i Sentral-Asia vedtatt overgang til det latinske alfabet etter å ha brukt varianter av det kyrilliske alfabetet i sovjettiden.

Fra semittisk skrift stammer også de forskjellige indiske alfabetene og de iranske, som igjen har gitt grunnlag for en del sentralasiatiske former for skrift (f.eks. det gammeltyrkiske).

Fra et nordsemittisk folk, fønikerne, eller gammelkanaaneerne, har grekerne fått sitt alfabet (i 9. århundre f.Kr. eller før). En rekke av bokstavnavnene er semittiske, og grekerne hadde selv en tradisjon om at deres skrift kom fra fønikerne. Utløpere av østgresk skrift er alfabeter som finnes i gamle innskrifter i Lilleasia (frygiske, lykiske, lydiske og kariske). Den østgreske skriftform ble brukt av jonerne; på grunn av deres ledende kulturelle stilling fortrengte det joniske alfabetet de andre lokale greske alfabetene fra omkring 400 f.Kr.; det ble innført offisielt i Athen 403. Senere ble det mønster for Wulfilas gotiske alfabet, for det koptiske, for det slaviske og antagelig også for det armenske og det georgiske. De eldste slaviske dokumentene er skrevet i to alfabeter, det glagolittiske, antagelig utviklet av den greske minuskel, og det kyrilliske, utviklet av den greske majuskel på 800-tallet e.Kr. Russisk, bulgarsk og serbisk skrift er en tilpasning av den kyrilliske. Fra vestgresk skrift stammer de gamle italiske skriftformene etruskisk og latinsk (ca. 750 f.Kr.).

De semittiske alfabetene er ikke ren bokstavskrift. Det er bare konsonantene som blir skrevet, fordi konsonantsystemet spiller en dominerende rolle i disse språkene. Senere er det utviklet forskjellige måter å angi vokalene på. Grekerne omdannet en del av de semittiske tegn til vokaltegn og gjennomførte derved en fullstendig bokstavskrift. Når man unntar runer, går skriften i den opprinnelige romersk-katolske del av Europa tilbake til det latinske alfabetet. Bokstavskriften, alfabetet, ansees som den mest utviklede metode for nedtegning av tekst. Et alfabet kan brukes til flere språk, men metoden er ikke fullkommen, jfr. f.eks. engelsk rettskrivning.

Romerne brukte kapitalskrift (store bokstaver) til innskrifter og bøker og som dagligskrift. Bokstavene fikk sin form etter materialene og verktøyet. Innskriftene fra omkring Kristi fødsel viser bokstavene slik vi bruker dem i dag. Bøker ble skrevet med bred penn av siv, rørpenn, senere gåsepenn, og dagligskrift ble skrevet med spiss penn eller f.eks. risset i vokstavler med et spisst verktøy (stilus). Former fra den hurtigere dagligskrift virket inn på bokskriften, slik at bokstavene D-E-H-M ble skrevet runde i den såkalte uncialskrift og senere halvuncialskrift (400- til 800-tallet).

Fra halvuncialen ble den irske skriften, insulærskriften, utviklet, som også ble tatt i bruk i England. Etter det vestromerske keiserrikets undergang utviklet den latinske kursivskriften seg til flere nasjonale skriftsystemer, den vestgotiske skriften i Spania, den langobardiske i Italia, den merovingiske og senere karolingiske i Frankrike. Den karolingiske skriften ble ca. 800 utviklet til en bokskrift, under medvirkning av Alkuin av York. Karolingerskriften viser klare, runde former. Bruken av små og store bokstaver, minuskler og majuskler, ble tatt opp. Bokstavene blir fra ca. 1200 mer kantete, skriften blir også smalere, og utviklet seg til det vi i dag kaller gotisk skrift. Gotisk spredte seg over store deler av Europa, men særlig i Tyskland og Nord-Europa. Ca. 1400 var den fullt utviklet også i England.

Gotikken fikk aldri noen utbredelse i Italia, og på 1300- og 1400-tallet hadde italienske humanister utviklet sin egen håndskrift som vi nå kaller humanistisk minuskel. Den var inspirert av den karolingiske minuskelskriften som humanistene hadde funnet i håndskrevne klassiske verk, og som de feilaktig skal ha tatt for å være romersk håndskrift.

Da Gutenberg laget sine første bokstavtyper i 1440-årene var det tidens gotiske håndskrift han brukte som forbilde, den såkalte tekstura (av lat. 'vev'). Han var trofast mot det håndskrevne forbildet og han skal bl.a. ha laget flere utgaver av hver bokstav; av liten e skal det ha vært omkring tredve. I årene etter Gutenberg utviklet det seg flere ulike gotiske skriftformer, f.eks. schwabacher (en rund og «folkelig» bokstavform) og fraktur, som var en mellomform. Frakturen holdt seg som den mest populære gotiske trykkskriften i flere århundrer, i Norge til slutten av 1800-tallet. I Tyskland holdt den seg enda lenger; fraktur ble erklært som germansk nasjonalskrift av nazistene og nærmest påbudt inntil den ble avskaffet gjennom et dekret i januar 1941.

Da boktrykkerkunsten kom til Italia like etter 1460, var det den humanistiske minuskelen som raskt ble brukt som forbilde for trykkskriftene. Den venetianske boktrykkeren Nicolas Jenson laget den første rene antikvaskriften i 1471. Jensons skrift bar alle håndskriftens kjennetegn – skrått ansatte seriffer, tydelig kontrast mellom hårstrek og grunnstrek og skjevt trykk, slik de naturlig formes av bredpennen. Men den største innsatsen for antikvaen gjorde Aldus Manutius, som utgav en rekke bøker med en utsøkt vakker og leselig antikvaskrift skåret og støpt av Francesco Griffo. Griffos skrift i Aldus' bøker ble spredt og kopiert langt ut over Italias grenser. På denne tiden ble også kursiv benyttet første gang; først som selvstendig skrift til trykking av hele bøker. Utgangspunktet var bl.a. en skråstilt håndskrift, cancelleresca, som var i bruk ved pavens kanselli.

Antikvaskriften ble ført videre av franske skriftkunstnere som Claude Garamond og  Robert Granjon. På slutten av 1500-tallet svingte tyngdepunktet over til Holland, med navn som Miklós Kis og Christoffel van Dijck, og skriften ble kraftigere og mer kontrastrik, inspirert av barokkens formidealer. Englands første skriftstøper, William Caslon, tok utgangspunkt i den hollandske barokkstilen og skapte flere populære typesnitt, bl.a. for eksport.

Engelskmannen John Baskerville representerer med sin skrift det mest markante bruddet siden renessansen. Han var inspirert av den franske Romain du roi der kalligrafien var erstattet av opplysningstidens rasjonalistiske tankegang. Baskervilles skrift foregriper Didots og Bodonis klassisistiske antikvaer fra begynnelsen av 1800-tallet. Og med Bodonis skrift har pennens opprinnelige strekkontrast blitt stilisert og maniert i en form som bare var mulig med stikkel og stål; de diagonale bokstavåpningene er borte, seriffene er tynne og sitter vinkelrett på de loddrette strekene. Skrifttypenes utvikling fra Jenson og Aldus til Bodoni og Didot handler dels om ideologi og skiftende stilretninger, men også om bokstavformens tilpasning til en ny teknologi.

Skriftutvikling har et element av treghet i seg; leseren må kunne kjenne seg igjen i nye bokstavformer. I hele denne tiden har nye skrifter bygget på tidligere med Jensons og Griffos skrifter som første utgangspunkt – endringene handlet mest om kvalitet og detaljer. Gradvis hadde teknologien blitt mer moden og selvsikker og trengte ikke lenger slavisk å kopiere håndskriften. De gamle trekkene fra penn og penneføring – seriffene og strekkontrasten – var videreført og var blitt et fast trekk ved bokstavene, men i en mer stilisert form tilpasset stikkel og stål. 

Industrialismens masseproduksjon krevde markedsføring og reklame, og nye og kraftigere bokstavformer begynte å dukke opp på begynnelsen av 1800-tallet:  egyptienne (1815) og grotesk (1816) med smale og brede, halvfete og fete varianter; og med det også fete og halvfete antikvaer. Typografer og boktrykkere fikk et arsenal av skrifter og skrifttyper, som de ikke hadde tradisjon for å håndtere, og 1800-tallet er en periode med mye eksperimentering og stilistisk kaos i skrift og typografi.

På slutten av århundret arbeidet William Morris for å gjeninnføre de klassiske idealene, og stilperioder som jugendperioden rundt århundreskiftet og funksjonalismen på begynnelsen av 1900-tallet innførte, hver på sin måte, nye formprinsipper som satte typografi og skriftform under diskusjon.

I tiden etter andre verdenskrig har skriftutviklingen fortsatt med stadig flere aktører og med stadig mer avansert teknologi. Da digitalteknologien kom på slutten av 1900-tallet, ble det skapt helt nye forutsetninger både for design, fremstilling og bruk av skrifttyper. Det dukker opp nye skrifttyper av høy kvalitet så å si hver dag, og det meste er blitt tilgjengelig for folk flest. Men fortsatt søker skriftdesignerne inspirasjon hos klassikere som Griffo, Garamond, Caslon, Baskerville og Bodoni.

  • Bringhurst, Robert: Elements of typographic style.
  • Rannem, Øyvin: Skrift og typografi, 2005.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.