Den opprinnelige befolkningen på de to amerikanske kontinentene og tilliggende øyområder talte ca. 2000 forskjellige språk i perioden like før kontakten med europeerne, det vil si omtrent en tredel av verdens språk. Man mener å ha påvist at 200 språk ble talt i det området som i dag utgjør Canada og USA, mens 350 språk hørte hjemme i Mesoamerika og Mellom-Amerika og 1450 språk i Sør-Amerika. Mange av disse språkene omfatter flere dialekter. Midt i 1990-årene fantes det nærmere 2 millioner indiansktalende (og inuitisktalende) i USA og Canada, 13 millioner i Mesoamerika og Mellom-Amerika og 18,5 millioner i Sør-Amerika.

Mange av de indianske språkene er i dag utdødd. Men bare i Nord-Amerika nord for Mexico ble det i 1940 registrert 149 separate språk. Og selv om flere språk også er forsvunnet i andre regioner på dobbeltkontinentet, snakkes det fremdeles et stort antall «innfødte» språk. Det dreier seg her om videreføringer av språk som fulgte med de første innvandringene av folk fra Asia.

Da man begynte å studere de indianske og inuitiske språkene systematisk, virket mangfoldet overveldende. Frem til den annen verdenskrig opererte lingvistene med et stort antall familier og isolerte språk, hele 60–80 familier bare for Sør-Amerika. Senere har det lykkes å ordne mangfoldet i færre og mer omfattende språkfamilier. Klassifiseringen av indianske språk på basis av deres språkgenetiske slektskap har imidlertid vært omstridt.

Lingvisten Joseph Greenberg mener at alle amerikanske språk lar seg gruppere i tre hovedfamilier:

  1. Eskimo-aleut omfatter aleutisk og alle inuitiske («eskimoiske») språk, deriblant grønlandsk. Aleutiske språk snakkes på øygruppen Aleutene i Alaska. Inuitiske språk snakkes lengst øst i Sibir, nord i Alaska og Canada og på Grønland.
  2. Na-dene omfatter haida, tlingit og alle athabaskiske språk. Athabaskiske språk snakkes nord i Canada (chipewyan o.a.) og dessuten sørvest i USA (apache-språk og navaho). Navaho er i dag det mest talte indianske språk i USA.
  3. Amerind omfatter alle øvrige indianske språk.

Hver av disse hovedfamiliene tenkes å ha sitt utspring i tre forskjellige innvandringer fra Asia. Eskimo-aleut, som representerer den yngste av disse innvandringene, har vært klassifisert til en «superfamilie» av eurasiatiske språk som for øvrig blant annet omfatter indoeuropeiske språk. Na-dene, som representerer en eldre innvandring, har vært klassifisert til en annen «superfamilie» (dene-caucasian) som foruten na-dene blant annet omfatter sino-tibetanske og kaukasiske språk.

Amerind, som representerer den eldste av innvandringene fra Asia til Amerika, forgrener seg i elleve språkfamilier:

  1. Almosan-keresiouan omfatter blant annet underfamiliene algonkin (cree, ojibwa, blackfoot, cheyenne, mohegan, cree o.a.), irokesiske språk (mohawk, seneca, cherokee o.a.) og siouan-yuchi språk (dakota, mandan, crow o.a.). Disse språkene er særlig utbredt i det nordøstlige USA og rundt de store sjøene.
  2. Penutian omfatter mange californiske og meksikanske/mellomamerikanske språk, deriblant alle maya-språkene (yukateko, tzotzil, tzeltal, k'iche', kaqchikel, mam, q'eqchi' o.a.) og muskogean-språkene som opprinnelig ble talt i det sørøstlige USA (creek, chickasaw, choctaw o.a.). Ellers er disse språkene utbredt fra Oregon i nordvest til Honduras i sørøst.
  3. Hokan omfatter underfamiliene nukleær-hokan (blant annet pomo, washo o.a.), coahuiltecan, subtiaba, jicaque og yurumangui. Disse språkfamiliene er utbredt i California, Mexico og Mellom-Amerika.
  4. Central amerind omfatter underfamiliene kiowa-tanoan (blant annet kiowa, tewa, taos), oto-mangue (blant annet mazahua, mixtek, otomi og zapotek) og uto-aztekisk (blant annet hopi, huichol, nahuatl, shoshone, tarahumare og pipil). Familien er vidt forgrenet fra Oregon i nord til Nicaragua i sør.
  5. Chibchan-paezan omfatter underfamiliene chibcha-språk (blant annet chibcha, miskito, rama, tarasco og yanomami) og paez-språk (paez, choco, warrau o.a.). Disse språkene finnes særlig i Mellom-Amerika, Colombia og Venezuela.
  6. Andean omfatter språkfamiliene aymara, itucale-sabela, kahuapane-zaporo, nordlig andean, sørlig andean (deriblant mapuche) og quechua. Disse andinske språkene er særlig utbredt i Andesfjellene fra Colombia i nord til Ildlandet i sør. Quechua, som var Inkarikets språk, er fortsatt det mest talte av alle indianske språk. Det snakkes først og fremst i Ecuador, Peru og Bolivia.
  7. Macro-tucanoan omfatter tukano-språkene (tukano, desana, barasana o.a.) og en rekke andre underfamilier. Disse finnes særlig i det nordvestlige Amazonas.
  8. Equatorial omfatter blant annet kariri-tupi og makro-arawakisk som underfamilier. Disse språkene er særlig utbredt i Amazonas-området og tidligere langs vestkysten av Sør-Amerika. Arawak-språkene, som hører under makro-arawakisk, er vidt forgrenet fra Bahamas i nord (lucayo) til Titicaca-sjøen i sør (uro). Det nå utdødde arawak-språket taino, som ble talt på flere av De karibiske øyene, var det første indianske språket som spanierne støtte på i Amerika.
  9. Macro-carib omfatter underfamiliene andoke, bora-uitoto, karib, kukura og yagua. De finnes særlig i områder nord i Amazonas, Venezuela og Karibia.
  10. Macro-panoan omfatter underfamiliene charruan, lengua, lule-vilela, mataco-guaicuru, moseten og pano-tacana. Disse språkene er særlig utbredt i det vestlige Amazonas.
  11. Macro-ge omfatter en rekke underfamilier, blant annet bororo (deriblant språket bororo) og ge-kaingan (shavante, kayapo o.a). Disse språkene finnes særlig i det sentrale Brasil.

Flere språktyper er representert blant de amerikanske språkene, fra isolerende til sterkt syntetiske og polysyntetiske.

Innenfor kategorien syntetiske er dimensjonen agglutinerende–flekterende (fusjonerende) også til stede. Det samme mangfoldet gjelder fonemkategorier. I tillegg til store variasjoner i antall og kontrasttyper innenfor segmentale «vokaler» og «konsonanter», opptrer trykk, lengde og tone. Zapotek i Mexico har for eksempel tre toner. Mazatec, også i Mexico, har for øvrig utviklet et «plystrespråk» basert på setningsmelodi.

Skriftspråk i egentlig forstand ble utviklet av mayaene, mens aztekerne benyttet seg av et piktografisk regnskapssystem. Cunaene i Panama hadde konstruert et lignende «rebus-system» med konvensjonelle tegn. Inkaene hadde, uavhengig av selve språket, utviklet en «knuteskrift» (quipo), et system av knuter med ulike former og farger. Dette tjente som et bokføringssystem. På det nordamerikanske slettelandet, hvor det etter hvert samlet seg folk med helt ulike språk, oppstod et tegnspråk med arm- og håndbevegelser. Enkle meldinger kunne sendes over store avstander ved hjelp av røyksignaler.

Etter de hvites ankomst oppstod det skriftnormer for enkelte språk. Cherokee fikk sin stavelsesskrift i 1809, oppfunnet av høvdingen Sequoyah. Katolske prester og indianske informanter konstruerte spansk-deriverte alfabeter og latin-inspirerte grammatikker for maya, nahuatl (aztekernes språk) og quechua, inkaenes språk som nå tales i hele Andes-regionen.

Enkelte indianske språk har lenge hatt status som halvoffisielle språk og «hjemmespråk», for eksempel maya på Yucatán-halvøya i Mexico. I de senere tiårene har flere språk, særlig i Sør-Amerika, fått økende utbredelse og anerkjennelse. Guaraní er offisielt språk i Paraguay, quechua i Peru og quechua og aymara i Bolivia, alle ved siden av spansk.

Utforskningen av de indianske språkene har hatt stor betydning for fremveksten av den deskriptive strukturelle lingvistikk og moderne språkteori, sosiolingvistikk og kognitiv antropologi. I den faglige diskusjonen har tidsskriftet International Journal of American Linguistics fungert som et viktig forum helt siden 1917. Flere språk er nedtegnet profesjonelt av misjonærlingvister som er utdannet ved Summer School of Linguistics, drevet av Wycliffe Bible Translators.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.