seismikk

Kraftige lydsignaler sendes ned i jordskorpen, for eksempel med dynamitt (på land) eller luftkanoner (til vanns). Deretter registreres lydbølgene som returneres fra undergrunnen. Basert på disse akustiske signalene brukes fysiske lover for å tolke undergrunnens variasjon i tetthet og lydhastighet, som igjen skyldes variasjoner i type sedimenter og bergarter. Denne informasjonen brukes til å forstå og kartlegge jordskorpens struktur og egenskaper.

Det finnes to hovedtyper seismiske data:

• Refraksjonsseismiske data, hvor lydbølgenes brytning gjennom laggrenser i undergrunnen studeres.
• Refleksjonsseismiske data, der reflektert energi brukes til å få informasjon om undergrunnen.

Refleksjonsseismikk er av fundamental betydning for leting etter og kartlegging av olje- og gassforekomster, men brukes også ved kartlegging av malm og kullforekomster, geotermal kartlegging, planlegging av undersjøiske tunneler og til mer generell forskning på jordskorpens oppbygging og dannelse.

Seismiske data gir informasjon om endring i hastighet og tetthet som representerer endringer i berggrunnens fysiske egenskaper. Seismiske data gir altså ikke entydig informasjon om bergartstype, og må derfor tolkes geologisk. Dataene fremstilles i tid (sekunder) etter hvor lang tid det tar fra lydbølgen sendes ut til den returnerer til overflaten. Tid kan konverteres til dyp (dybdekonvertering) ved kunnskap om hvor raskt lyd forplanter seg gjennom de ulike lagene. Et eksempel på en seismisk linje er vist i artikkelen om diskordanser.

• seismologi