Bravo-ulykken var den første alvorlige ukontrollerte utblåsning (blowout) i Nordsjøen. Ulykken oppsto 22. april 1977 på plattformen Bravo på Ekofiskfeltet.

Under vedlikeholdsarbeid på en produksjonsbrønn begynte brønnen å blåse ut olje. I åtte dager, fra 22. april til 30. april 1977, sprutet det olje og gass 25 meter opp og ut i havet. 

Brønnen ble i hovedsak stengt av nordmenn fra drillingselskapet Morco under ledelse av sikkerhetssjefene på Ekofisk, Egil Berle på det ene skiftet og Jerry Dupree på det andre 30. april. De amerikanske «brønndreperne» Red Adair og Boots Hansen var med i sluttfasen av denne operasjonen. 

Oljeutslippet ble beregnet til rundt 20 000 tonn, men nyere beregninger, basert på produksjonshistorien på Ekofisk, reduserer dette anslaget for utslipp til rundt 9000 tonn.Produksjonen fra Bravo-plattformen var våren 1977 på 150 000 fat olje pr. døgn, som var omtrent halvparten av den samlede produksjonen på Ekofiskfeltet. Rettighetshavere til Ekofiskfeltet var Phillipsgruppen. Phillips Petroleum Company Norway er fremdeles operatør for feltet.

Bravo-ulykken avslørte alvorlige mangler ved norsk oljevernberedskap, men utblåsningen fikk ingen nevneverdige konsekvenser for den videre oljeutvinningen i Nordsjøen. Kravene til utdanning av oljepersonell ble imidlertid skjerpet som en følge av ulykken.

Utblåsningen skjedde i forbindelse med at en produksjonsbrønn (B-14) som hadde vært i produksjon i knappe to år skulle overhales. Hele produksjonsrøret fra plattformen og ned til reservoaret på 3000 meters dybde måtte trekkes opp. Før denne operasjonen kunne finne sted forutsatte det at ventilarrangementene (ventiltreet) på produksjonsdekket måtte demonteres, samtidig som det måtte monteres sikringsventiler mot utblåsing (BOP = blowout preventers). En slik operasjon var i utgangspunktet risikofylt.

Inntil ventiltreet ned til BOP-en er på plass vil produksjonsrøret være åpent. Røret er midlertidig sikret ved hjelp av boreslam og mekaniske sikringsordninger i produksjonsrøret. Boreslammet er en tung væske som presses ned i produksjonsrøret. Slammet holder oljen og gassen tilbake i reservoaret. Man kaller denne operasjon å drepe brønnen. Som mekanisk sikring hadde man før ventiltreet var tatt av satt ned en sikringsventil i produksjonsrøret, en såkalt DHSV (down hole safety valve). Sikringsventilen var cirka 150 meter under boredekket og rundt 50 meter under havbunnen.

Utblåsningen startet under monteringen av BOP. Plattformen med 112 mann ombord ble da evakuert i løpet av 15 minutter. Med unntak av to mann ble alle evakuert med livbåter. To mann gikk ned tauleidere, hoppet i sjøen og ble plukket opp av en gummibåt fra «Seaway Falcon». Mannskapet på Ekofisk 2/4 A kunne følge med på alt som skjedde over radio .

Den umiddelbare årsaken til utblåsingen var at DHSV (down hole safety valve) ikke var blitt låst fast som forutsatt. Dernest var brønnen ikke skikkelig trykkstabilisert (drept) med tungt boreslam, slik at man ikke klarte å sette en plugg i brønnhodet. Istedenfor den foreskrevne pluggen stolte man på produksjonssikringsventilene, men en av disse var ikke festet ordentlig til produksjonsrøret med den følge at den løsnet. Sikkerhetsventilen var derfor ikke i stand til å holde boreslammet tilbake i brønnen. Da utblåsningen var stanset ble denne ventilen funnet praktisk talt uskadd på et av dekkene på plattformen. Den var blitt blåst ut av røret. 

Etter ulykken ble det nedsatt en granskingskommisjon. Den konkluderte med at ulykken ikke skulle skjedd. I løpet av dagen hadde man fått klare varsler om at det var noe galt, uten at det ble reagert. Første gang var om formiddagen, ved at det rant boreslam ut av kontroll-ledningen til DHSV. Det andre varslet fikk man i femtiden om ettermiddagen, da ventiltreet ble tatt ned, og man så at det kom boreslam opp gjennom borerøret. I følge granskingskommisjonen burde begge disse varslene medført øyeblikkelig stans i arbeidet og stenging av brønnen. Hovedårsaken til ulykken var at faresignaler ble oversett. Granskningskommisjon rettet sterk kritikk mot operatørens styring av oljebrønnen.

Utblåsningen fikk stor internasjonal oppmerksomhet. Dette var også den største mediebegivenhet til da i Norgeshistorien. Få timer etter at nyheten ble kjent, begynte pressefolk fra hele verden å strømme til Stavanger.

Bravo-ulykken avslørte også alvorlige mangler ved norsk oljevernberedskap, men utblåsningen fikk ingen nevneverdige konsekvenser for den videre oljeutvinningen i Nordsjøen. Kravene til utdanning av oljepersonell ble imidlertid skjerpet som en følge av ulykken (Leiro-utvalget). 

Ulykken la grunnlaget for de strenge miljøkravene på norsk sokkel. Skadene etter utblåsingen ble heldigvis mindre enn fryktet. Fordi været var gunstig, og fordi mer enn halvparten av oljen fordampet, ble det ikke påvist skade på livet i havet etter ulykken. Et ukjent antall sjøfugl omkom likevel. Det ble brukt et betydelig, men ukjent kvantum kjemikalier for å bryte ned oljen i sjøen. Oljeflaket løste seg opp før oljen nådde strendene rundt Nordsjøen.

Etter ulykken fulgte en debatt om miljøkonsekonsekvenser, som førte til at leteboringen utenfor kysten av Nord-Norge ble utsatt i to år.

  • Gjerde, Kristin Øye: Bravo-utblåsningen, Kulturminne Ekofisk.
  • Fanebust, Frode (2012).Oljelandet – Fortellinger fra innsiden, PAX. 
  • Kvendseth, Stig (1988). Funn! Historien om Ekofisks første 20 år.
  • NOU 1977: 47, Bravorapporten, Universitetsforlaget.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.