Finn Lied

Finn Lied var født i Fana, som sønn av apotekere. I 1920 flyttet familien til Mo i Rana. I 1927 dro den videre til Trondheim. Her gikk Lied på middelskole og katedralskole. I Trondheim ble Lied politisk bevisst og ble tilknyttet Arbeiderpartiet gjennom det venstresosialistiske miljøet rundt den tidligere Mot Dag-bevegelsen. I 1937 startet Lied som student på elektrolinjen ved Norges Tekniske Høyskole (NTH).

Finn Lied engasjerte seg straks i motstandskampen da Tyskland okkuperte Norge i april 1940. I første omgang dreide Lieds motstandsarbeid seg om å hindre at studenter og ansatte ved Norges Tekniske Høyskole inngikk kompromitterende samarbeid med de tyske okkupantene og fremfor alt deres norske nasjonalsosialistiske medløpere. Denne holdningskampen skjedde særlig i Studentersamfundet i Trondheim, der Lied satt i styret høsten 1940 og høsten 1941. Lied og andre i Studentersamfundets styre aksepterte ikke at nazi-styresmaktene skulle få anledning til å godkjenne Samfundets møteprogram.

Da de nasjonalsosialistiske myndighetene strammet grepet i september 1941, flyktet Finn Lied og andre i Studentersamfundets styre til Sverige. Her ble Lied opptatt som student ved Universitetet i Uppsala, men han brukte det meste av tiden sin til motstandsarbeid.

Senhøsten 1941 ble Lied rekruttert av norske og britiske etterretningsmyndigheter til å frakte radiosendere fra Sverige og inn i Trondheim-området for å følge med på den tyske flåteaktiviteten der, især tyskernes superslagskip Tirpitz. Fra februar til september 1942 gjennomførte Lied fem eller seks kurerturer fra Storlien i Sverige til trondheimsdistriktet. Alene eller sammen med en annen fraktet Lied radioutstyr på mellom 30 og 40 kilo til fots eller på ski. I september 1942 ble Lied arrestert av svenske grensetropper. Norske og britiske myndigheter fikk satt Lied fri fra fengselet mot løfte om å få ham over til Storbritannia snarest mulig.

I begynnelsen av oktober 1942 ble Lied fraktet i fly fra Stockholm til Storbritannia. I London ble Lied en sentral mann i Forsvarets Overkommandos Sambandsavdeling under ledelse av oberst Rolf T. Palmstrøm. Lied steg i gradene og endte opp som kaptein høsten 1944. I Sambandsavdelingen arbeidet Lied blant annet med hvordan Telegrafverkets anlegg kunne yte optimal støtte til allierte styrker under eventuelle krigsoperasjoner på norsk jord. Lied spesialiserte seg også på kunnskap om betingelsene for radiokommunikasjon i ionosfæren, der britene var verdensledende.

Finn Lied vendte hjem til det frigjorte Norge forsommeren 1945. Fra høsten 1945 til våren 1946 fullførte han sine studier ved Norges Tekniske Høyskole med glimrende eksamensresultater. Sommeren 1946 ble Lied rekruttert til det nyopprettede Forsvarets forskningsinstitutt (FFI). Lieds spesialfelt som forsker var hvordan man kunne få best mulig radiokommunikasjon i ionosfæren. I 1953 ble Lied sjef for FFIs avdeling for telekommunikasjoner. I 1957 ble han direktør for hele FFI. Lied satt i denne stillingen til han pensjonerte seg i desember 1983, kun avbrutt av sin tid som industriminister i Trygve Brattelis regjering fra 1971 til 1972.

Etter at Finn Lied tiltrådte stillingen som direktør, gjennomførte han en omfattende reorganisering av Forsvarets forskningsinstitutt for å gjøre det mer egnet til å utføre store og kompliserte forsknings- og utviklingsprosjekter av militær verdi for Norge. Lied sørget for at det meste av FFIs virksomhet ble samlet på Kjeller like øst for Oslo, for å gjøre fagmiljøene bredere og sterkere, særlig på elektronikkområdet. Videre ble instituttets sentrale ledelse styrket, blant annet ved hjelp av en nyopprettet systemgruppe. Systemgruppens oppgaver var både å fungere som stab for direktøren samt foreta operasjonsanalyser av militært materiell samt gi innspill til forsvarsplanlegging.

Utviklingen av sjømål-raketten Penguin var det største prosjektet i Finn Lieds tid som direktør. Penguin-prosjektet la beslag på rundt 30 prosent av FFIs ressurser mens det stod på i løpet av 1960-tallet. Penguin ble satt i produksjon av Kongsberg Våpenfabrikk, som var en nær samarbeidspartner med FFI på en rekke områder. Under Lieds ledelse utmerket FFI seg som landets fremste elektronikkmiljø. Lied arbeidet målrettet for at dette elektronikkmiljøet ble styrket ved å få Televerket til å legge sitt nye forskningsinstitutt vegg i vegg med FFI på Kjeller.

Lied sørget også for at en av verdens største jordskjelvstasjoner – NORSAR – ble lagt til Kjeller, nesten utelukkende finansiert av midler fra det amerikanske forsvaret.

På begynnelsen av 1960-tallet knyttet Arbeiderpartiets nestformann og senere formann Trygve Bratteli Finn Lied til seg som rådgiver i forsknings- og teknologipolitiske spørsmål. I 1964 sørget Bratteli for at Lied ble satt til å lede Arbeiderpartiets utvalg for forskning og forskere. Utover dette partivervet hadde ikke Lied noen politisk erfaring da Bratteli utnevnte ham til industriminister i sin første regjering i mars 1971. Dette gjorde at utnevnelsen kom overraskende på flere i det politiske miljøet.

Som industriminister ble Lied en av frontfigurene for å få det norske folk til å si ja til norsk EF-medlemskap. Viktigere var hans innsats når det gjaldt å legge de overordnede politiske føringene for den norske oljepolitikken. I Lieds periode som industriminister ble Oljedirektoratet og et nytt statsoljeselskap – først kalt Statoil, senere Equinor – opprettet. Statssekretær Arve Johnsen var en av Lieds nøkkelmedarbeidere i denne forbindelse.

Regjeringen Bratteli gikk av i oktober 1972 som følge av nederlaget i folkeavstemningen om norsk EF-medlemskap måneden før. Da Bratteli dannet sin andre regjering høsten 1973, ville han gjerne ha med Lied som industriminister nok en gang, men måtte oppgi dette på grunn av motstand i Arbeiderpartiet, angivelig fordi Lied ble sett på som for EF-vennlig.

Som industriminister sørget Lied for at hans venn og nære forbundsfelle Jens Christian Hauge ble Statoils første styreleder i 1972. Lied og Hauge var blitt kjent med hverandre like etter krigen. De to utviklet et tett samarbeid på de fleste felt der Lied engasjerte seg, ofte ved at de satt sammen i styrer og utvalg. Lied var også medvirkende til at hans statssekretær Arve Johnsen ble ansatt som statsoljeselskapets første administrerende direktør like etter at Brattelis første regjering var gått av. I 1974 trakk Hauge seg som styreleder i Statoil. Lied etterfulgte ham og satt i denne posisjonen frem til våren 1984. Lied er den lengstsittende styreleder i Statoil/Equinor.

I Lieds periode som styreformann utviklet Statoil seg fra å være et lite selskap til å bli den sentrale aktøren på sokkelen. På slutten av 1970-tallet mente flere, særlig i partiet Høyre, at Statoil hadde fått en for dominerende posisjon. Det ble tatt til orde for at selskapets rolle måtte begrenses. Da Høyre overtok regjeringsmakten i 1981, ble det satt i gang arbeid for å oppnå dette. Som styreleder måtte Lied håndtere balansegangen mellom den nye Statoil-kritiske regjeringens ønsker og selskapets interesser. Like før den borgerlige regjeringen og Arbeiderpartiet ble enige om et kompromiss om en Statoil-reform våren 1984, valgte den borgerlige regjeringen å erstatte Lied som selskapets styreleder.

Da sentrale krefter i Arbeiderpartiet tok initiativ til å delprivatisere Statoil i 2000, engasjerte Finn Lied seg sterkt mot dette i nært samarbeid med Haakon Lie. Lied og Lie fikk mye medieoppmerksomhet rundt sin motstand, men Arbeiderpartiets landsmøte vedtok delprivatisering i november 2000.

Finn Lied var styreleder i Institutt for Atomenergi (IFA) fra 1960 til 1971 og fra 1979 til 1986. I den første styrelederperioden måtte Lied håndtere økende kritikk mot at instituttet ble tilgodesett med betydelige offentlige ressurser uten at forskningsinnsatsen ga påviselige industrielle og anvendte resultater. I den andre styrelederperioden ble det Lieds oppgave å legge om Institutt for Atomenergi til et mer generelt energirettet institutt som følge av at politiske myndigheter skrinla planene om kjernekraftverk i Norge. I 1980 ble IFA omdøpt til Institutt for energiteknikk (IFE).

I tillegg til sine styrelederverv i Statoil og IFA/IFE engasjerte Finn Lied seg i debattene om vannkraftutbygging, strømforsyning og avveiningen mellom vekst og vern. I 1974 ledet Lied et utvalg som vurderte Norges ressurssituasjon.

Fra mars 1977 til mars 1978 var Finn Lied styreleder i Tandberg-konsernet, som var kommet opp i alvorlige økonomiske problemer og måtte be om en betydelig statsgaranti via Industrifondet. Sammen med den andre sterke aktøren i Tandberg-konsernets styre, Jens Christian Hauge, forsøkte Lied å refinansiere selskapet. Dette lyktes ikke. I desember 1977 overtok staten i realiteten Tandberg-konsernet. Et nytt styre ble oppnevnt, der Lied og Hauge ikke lenger var med. Ett år senere ble konsernet slått konkurs. I det politiske etterspillet etter konkursen rettet Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti skarp kritikk mot Lied og Hauges roller i Tandberg-konsernet. De tre borgerlige partiene mente at Tandberg-styret fra 1977 til 1978, anført av «de politisk valgte representantene» Lied og Hauge, hadde sett bort fra råd om en raskere og mer hardhendt sanering, som kanskje kunne ha reddet selskapet. Lied oppfattet at de borgerlige beskyldte ham for å være en «politisk kommissær» som var mer opptatt av å beskytte interessene til den sittende Arbeiderparti-regjeringen enn selve Tandberg-konsernet – en kritikk han fant meget urimelig.

I begynnelsen av 1970-årene kom den vestlige verden inn i en nedgangskonjunktur. De fleste regnet med at det økonomiske tilbakeslaget ville være forbigående. For å unngå høy arbeidsledighet satset Arbeiderpartiets regjeringer på en såkalt motkonjunkturpolitikk, som innebar statlig støtte til bedrifter for at de skulle holde produksjonen og sysselsettingen oppe i påvente av bedre tider. På slutten av 1970-tallet erkjente Arbeiderparti-regjeringen at problemene i norsk industri ikke var konjunkturbetinget, men av mer strukturell art. På initiativ fra finansminister Per Kleppe ble det nedsatt et offentlig utvalg – kalt «Industrivekstutvalget» – som skulle komme med forslag til hvordan norsk næringsliv kunne få fornyet vekstkraft. Finn Lied ble leder for utvalget. Det la frem sin innstilling i august 1979 og foreslo at industripolitikken ble lagt om fra selektiv statlig støtte til enkeltbedrifter og bransjer til mer bruk av generelle statlige virkemidler, som satsing på forskning og høyere utdanning. Utvalgets forslag ble oppfattet som en mer markedsorientering av politikken, og vakte atskillig debatt. Men Industrivekstutvalgets forslag ble i stor grad fulgt opp.

Helt siden slutten av 1950-tallet var Finn Lied en sentral strateg for utviklingen av norsk romvirksomhet. Dette skyldtes først og fremst at han var direktør for det instituttet som var det fremste romforskningsmiljøet i Norge. Videre øvde Lied betydelig innflytelse på romvirksomheten gjennom sine verv i Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd (NTNF). Lied var medlem av NTNFs arbeidsutvalg fra 1962 til 1971 og leder for arbeidsutvalget fra 1973 til 1979. På oppdrag fra regjeringen Willoch ledet Finn Lied to offentlige utvalg på 1980-tallet som trakk opp retningslinjene for den videre romvirksomheten. Dette resulterte blant annet i opprettelsen av Norsk Romsenter.

Finn Lied var i alle år en venn av Israel – i tråd med den sterke pro-israelske holdningen som preget Norge, og især Arbeiderpartiet, frem til begynnelsen av 1970-tallet. I oktober 1973 gikk araberlandene med Egypt og Syria i spissen til angrep på Israel – den såkalte Yom Kippur-krigen. På initiativ fra Haakon Lie og andre ble det satt i gang en aksjon til støtte for Israel – «La Israel leve». Finn Lied sa ja til å være frontfigur for denne. «La Israel leve» samlet inn penger til en sykehus-paviljong i Tel Aviv som behandlet skadde soldater etter krigen.

• Arbeiderpartiet
• Norge i etterkrigstiden
• Forsvarets forskningsinstitutt (FFI)

• NRKs dokumentar om Finn Lied

• Collett, John Peter 1995 (red.), Making Sense of Space – The History of Norwegian Space Activities, Oslo (Scandinavian University Press).
• Erlandsen, Hans Christian 2003, Flygende pingviner – Historien om sjømålsraketten Penguin, Kongsberg (Kongsberg Defence & Aerospace).
• Li, Tore 2023, Finn Lied – Motstandsmann og samfunnsbygger, Oslo (Aschehoug Forlag).
• Maaø, Ole Jørgen 2014, Vitenskap for politikk? Systemgruppen ved Forsvarets forskningsinstitutt og norsk forsvarspolitikk fra 1950 til 1980, doktoravhandling, Institutt for historiske studier, Det humanistiske fakultet, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Trondheim.
• Njølstad, Olav og Wicken, Olav 1997, Kunnskap som våpen – Forsvarets forskningsinstitutt 1946-1975, Oslo (Tano Aschehoug).
• Njølstad, Olav 1999, Strålende forskning – Institutt for energiteknikk 1948-98, Oslo (Tano Aschehoug).
• Sogner, Knut 1989, Veksten mot idealfabrikken – Tandbergs Radiofabrikk i 1970-årene, hovedoppgave i historie, Oslo (Universitetet i Oslo).
• Thomassen, Eivind 2022, Middel og mål – Statoil og Equinor 1972-2001, Oslo (Universitetsforlaget).
• Ørstavik, Finn 1989, Engineers as Masterbuilders of Society – Technology creation and institution building at the Norwegian Defence Research Establishment through 2 decades, Mag. art. thesis in sociology, University of Oslo.
• Øyangen, Knut 2014, Moderniseringslokomotivet – Kongsberg Våpenfabrikks historie 1945-1987, Oslo (Pax Forlag).