Sikkerhet og beredskap på norsk sokkel

Borevirksomheten på norsk sokkel startet i 1965. Allerede under boring av første brønn var det et alvorlig tilløp til en ulykke, da riggen ble pårent av et forsyningsskip. Det var amerikansk kultur og kompetanse som var enerådende de første årene. Etter hvert ble det utviklet norsk regelverk. Gradvis ble det etablert norsk kompetanse, både på feltutbygging og på drift av innretninger. Etter hvert ble det utviklet omfattende forskriftsverk som representerte norsk kultur og norsk tenkemåte, holdninger og verdier. Ikke minst skjedde dette da arbeidsmiljølovenble gjort gjeldende for virksomheten på sokkelen. Fra tidlig på 1990-tallet var forskriftsverket blitt helnorsk, og fullverdig norsk kompetanse var tilgjengelig hos selskapene.

Når vi omtaler ulykkestyper i offshore virksomheten, er det tre hovedtyper av ulykker:

  • Storulykker
  • Arbeidsulykker
  • Helikopterulykker

Med storulykker menes vanligvis ulykker som har potensial til å medføre minst 5 omkomne, eller ulykker som skyldes svikt av flere sikkerhets- og beredskapssystemer og -tiltak. Når vi refererer til storulykker, er det normalt underforstått "storulykke på innretning". Storulykker på norsk sokkel; se Alfa-plattform-ulykkenBravo-ulykkenAlexander L. Kielland-ulykkenWest Vanguard-ulykken, West Gamma-ulykken. Storulykker på britisk sokkel; se Piper Alpha-ulykken.

Arbeidsulykker er ulykker som vanligvis rammer en og en av gangen, i sjeldne tilfeller to eller flere. Dykkerulykker regnes vanligvis med blant arbeidsulykker. Ulykker pga fallende gjenstander er også arbeidsulykker, dette har vært den mest hyppige ulykkesårsak de siste ti år.

Helikopterulykker er egentlig storulykker, men da under transport med helikopter mellom land og innretningene, eller mellom innretninger.

Oversikten som vises her er vårt beste forsøk på å vise alle som har omkommet på norsk sokkel i forbindelse med petroleumsaktiviteter. Det presiseres at det kun er de som har vært involvert i aktivitet på sokkelen som er inkludert. Andre lister kan operere med høyere antall omkomne, men da har de også inkludert omkomne under bygging av plattformer ved/på land, og eksempelvis dykkerulykker ved treningsdykk i norske fjorder.

Type ulykker Antall omkomne 1967-2008
Arbeidsulykker 63
Dykkerulykker 14
Storulykker på innretning 138
Helikopterulykker 46
Totalt ulykker norsk sokkel 261

Oljedirektoratet (OD) ble opprettet i 1972, og overtok raskt ansvaret for sikkerhet og beredskap. Fra tidlig på 1980-tallet rapporterte ressurs-delen av OD til Olje- og energidepartementet, mens sikkerhets-delen rapporterte til daværende Kommunal- og arbeidsdepartementet (nåværende Kommunal- og regionaldepartementet). Fra 1.1.2004 overtok Petroleumstilsynet ansvaret for sikkerhet og beredskap, mens OD fortsatt har ansvaret for ressursutnyttelse. De gjeldende forskriftene for sikkerhet og beredskap forvaltes av Petroleumstilsynet på vegne av seg selv, Miljødirektoratet og Helsetilsynet.

Sjøfartsdirektoratet har hatt ansvaret for mobile enheter hele tida. Miljødirektoratet har ansvaret for miljøaspektene i forbindelse med virksomheten på sokkelen. Helsetilsynet har ansvaret for helsemessige aspekter ved virksomheten.

Sikkerhetsforskriften fra 1967 var utarbeidet av "Oljerådet", som var underlagt Industridepartementet. Dokumentets tittel er: Sikkerhetsforskrifter m.v. for undersøkelse og boring etter undersjøiske petroleumsforekomster (kgl. res. av 25.8.1967, Norsk Lovtidend, 1ste avd. Nr. 30, 1967). Forskriften inneholder bl.a. de mest grunnleggende krav til beredskapsutstyr og -organisasjon under leteboring. Det eneste punkt der forskriftene gikk lenger enn dagens standard er kravet om at alle helikoptre som brukes skal ha redningsheis.

I 1975 kom det sikkerhetsforskrifter for undersøkelse og boring, som var utarbeidet av en arbeidsgruppe oppnevnt av Industridepartementet for undersøkelse og boring. Dokumentets tittel er: Sikkerhetsforskrifter m.v. for undersøkelse og boring etter undersjøiske petroleumsforekomster. (kgl. res. av 3.10.1975, Norsk Lovtidend, 1975). Året etter, i 1976, kom sikkerhetsforskriftene for produksjon, som var utarbeidet av et utvalg oppnevnt 22.5.1970 av Industridepartementet (det siste året under ledelse av Nils Vogt, Oljedirektoratet) for produksjonsinnretninger. Utvalget leverte sin innstilling i juni 1975. Forskriftene ble fastsatt ved kgl.res. 9.7.1976, med følgende tittel: Sikkerhetsforskrifter for produksjon m.v. av undersjøiske petroleumsforekomster. (kgl. res. av 9.7.1976, Norsk Lovtidend, 1976)

I 1992 kom det 13 tematiske forskrifter, blant disse en forskrift om bruk av risikoanalyser, beredskapsforskriften, forskrift om brann- og eksplosjonsvern, prosesskontroll, osv. Forskriftene av 1992 representerte betydelige skritt framover, der grunnlaget ble lagt for å profesjonalisere sikkerhets- og beredskapsfagene.

Beredskapsforskriften innførte beredskapsanalyse som underlag for beredskapsetablering. Det ble skissert en framgangmåte for beredskapsanalyse, men det trengtes likevel en viss metodisk avklaring. "Beredskap" var i forskriften definert som følger: Alle tekniske, operasjonelle og organisatoriske tiltak som hindrer at en inntrådt faresituasjon utvikler seg til en ulykkes¬situasjon, eller som hindrer eller reduserer skadevirkningene av inntrådte ulykkessituasjoner.

Beredskapsforskriften innførte noen nye begreper. De mest kjente var:

  • DFU, Definerte Fare- og Ulykkessituasjoner
  • VSKTB, Virksomhetens Spesifikke Krav Til Beredskap

Det generelle krav til beredskap i hht. forskriften var følgende:

  • Beredskapen skal etableres, vedlikeholdes og utvikles på en styrt og organisert måte. Arbeidet med beredskap skal integreres i alle faser av virksomheten.

Når det gjaldt hva dimensjoneringen av beredskap skulle baseres på, ble det angitt tre kategorier av DFUer:

  • Dimensjonerende ulykkehendelser, DUH
  • Ulykkeshendelser av mindre omfang
  • Situasjoner med midlertidig økning av risiko

I hht. forskriften representerte de definerte fare- og ulykkessituasjonene forpliktende innsatsområder for alt beredskapsarbeid. Alle krav til beredskap skulle således oppfylles fullt ut for disse.Beredskap ble definert å ha fem faser:

  1. Varsling
  2. Bekjempelse
  3. Redning
  4. Evakuering
  5. Normalisering

Av de begrepene som ble innført, er så å si alle fortsatt i bruk, bortsett fra VSKTB, som nå er erstattet av det mer generelle begrepet ytelseskrav til barriereelementer.Beredskapsfaget ble gjennom beredskapsforskriften løftet opp, og profesjonalisert på en helt annen måte enn tidligere. Av forskriftens generelle krav kunne en utlede krav til kompetanse av medlemmer av beredskapsledelse og innsatslag, samt krav om fysisk skikkethet for de lag der dette er relevant. Den profesjonaliseringen av beredskapsfaget som beredskapsforskriften la opp til, var ikke innført over natta. Det kan hevdes at det tok innpå en 10-års periode før intensjonene med regelverket begynte å ble tilfredsstilt på bred basis. Medvirkende i denne prosessen var trolig innføringen av Områdeberedskap.

Forskriften stilte også omfattende krav til bruk av risikoanalyser, og bruk av akseptkriterier for risiko.

Fra 1992 av var prinsippet for sikkerhet og beredskap Risikobasert styring. Utviklingen hadde startet i 1980, da utkast til Retningslinjer for sikkerhetsmessig vurdering av plattformkonsepter ble utgitt av Oljedirektoratet, basert på arbeid i SSB forskningsprosjektet.

Ved regelverksrevisjonen som trådte i kraft fra 1.1.2002, ble de tematiske forskriftene erstattet av fem forskrifter:

  • Rammeforskriften
  • Styringsforskriften
  • Innretningsforskriften
  • Aktivitetsforskriften
  • Opplysningspliktforskriften

I forhold til beredskapsforskriften fra 1992 ble alle vesentlige krav videreført, men beskrevet på en mer funksjonell måte. Mye av detaljstoffet fra beredskapsforskriften ble overført NORSOK standard Z-13, Risiko- og beredskapsanalyse.

I 1978, etter at det hadde skjedd flere storulykker på innretninger og helikopterulykker, ble det startet et omfattende forskningsprogram som gikk fra 1978 til 1983, og som besto av 3 deler:

  • Sikkerhet på sokkelen, SPS, administrert av forskningsrådet
  • Sokkelberedskap, SSB, administrert av Oljedirektoratet
  • Sikkerhet, prosedyrer, overvåkning, SPO, administrert av Oljedirektoratet

Etter at disse programmene ble avsluttet i 1983, var det nærmere 20 år med bransjefinansiert HMS-forskning. Hovedfokus for dette arbeidet var på:

  • Eksplosjonsberegninger
  • Brannberegninger

Fra 2001 ble det opprettet et eget HMS-forskningsprogram under Norsk Forskningsråd (NFR), fram til 2006. Etter dette har forskningen sortert under Petromaks-programmet i NFR, som er et fellesprogram for all petroleumsrelatert forskning.

Etter Alexander L. Kielland-ulykken ble en av årsakene til mange omkomne påvist å være mangel på sikkerhets- og beredskapsopplæring. Det ble derfor i ettertid stilt krav om grunnleggende sikkerhets- og beredskapsopplæring, som fra starten av var av 2 ukers varighet, seinere redusert til 1 uke. Repetisjonskurs må gjennomføres hvert 4. år. Opplæringen administreres av Oljeindustriens Landsforening.I tillegg er det spesialopplæring for ulike beredskapsfunksjoner, f.eks. brannlag, førstehjelpslag, røykdykkerlag, osv.Etterhvert har flere universiteter utviklet mastergrads programmer knyttet til sikkerhet og beredskap på sokkelen, de sentrale er NTNU og Universitetet i Stavanger.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.