Grunnrente, den inntekt man kan få av å eie jord og andre naturherligheter som skog, malmleier, fosser med mer.

Grunnrenten trer klarest frem når grunnen ikke brukes av eieren, men leies bort mot en godtgjørelse. Ordet grunnrente kommer da også av det engelske uttrykk rent of land ('jordleie, forpaktningsavgift').

Grunnrente refererer seg egentlig til grunnen slik den ligger fra naturens hånd. I praksis vil det imidlertid ofte være påkostet grunnen mye for å forbedre den, og det vil da ofte ikke være mulig å skille dette ut fra den rene grunnverdi.

Bortsett fra nybyggerland, der det ennå er dyrkbar jord som kan okkuperes, vil dyrkningsjorden i alle samfunn ha verdi og gi grunnrente. Men er jorden av ulik kvalitet, gir bedre jord høyere grunnrente enn jord av slettere kvalitet.

Også ulik avstand fra markedet kan gi dyrkningsjorden ulik verdi. Jo nærmere jorden ligger til markedet, desto mindre blir kostnadene ved markedsføring av produktene.

Særlig høy verdi får grunnen i byene, tomtegrunnen, fordi denne utnyttes mest intensivt. Stiger folketallet i et land, vil dette føre til at dyrkningsjorden må drives mer intensivt og stiger i verdi, forutsatt at korn og andre jordbruksprodukter ikke kan importeres billig fra andre land.

Likeledes stiger bygrunnrenten sterkt med byenes vekst. At grunneierne på denne måten uten egen innsats kan tilegne seg en stadig større del av nasjonalinntekten, har ført til krav om tiltak som kan overføre grunnrenten til samfunnet. Blant annet har dette vært en viktig sak for tilhengere av agrarsosialismen.

Teorien om grunnrente ble først utviklet av den britiske samfunnsøkonomen David Ricardo. Tyskeren Johann H. von Thünen var den første som pekte på den betydningen avstanden fra markedet har for grunnrenten.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.