DNV

DNVs hovedkontor på Høvik i Bærum
DNVs hovedkontor på Høvik i Bærum
Av /Samfoto/NTB.
DVNs logo
DVNs logo
Av .

DNV er et konsern med virksomhet innen skipsklassifikasjon, sertifisering, rådgivning, inspeksjon, forskning og utvikling. DNV er verdens største selskap innen skipsklassifikasjon målt i markedsandeler og i antall ansatte. Av den seilende verdensflåten totalt har DNV per 2022 en markedsandel på mer enn 25 prosent. DNV driver virksomhet i mer enn 100 land og har mer enn 12000 ansatte. Hovedkvarteret er på Høvikodden, Bærum.

Faktaboks

Også kjent som
Tidligere: Det Norske Veritas (1864–2013), DNV GL (2013–2021)

Konsernet viderefører aktivitetene i Det Norske Veritas, stiftet i 1864. Formelt eies konsernet av stiftelsen Det Norske Veritas, som eier 100 prosent av aksjene gjennom holdingselskapet Det Norske Veritas Holding AS. Konsernet DNV GL ble opprettet i 2013 etter at virksomheten til Det Norske Veritas (DNV) og Germanischer Lloyd (GL) ble slått sammen. Tyske Mayfair Vermögensverwaltungs SE solgte sin eierandel på 36,5 prosent til stiftelsen Det Norske Veritas i desember 2017, og fra mars 2021 ble navnet endret til DNV.

Selskapet ledes fra 1. august 2015 av Remi Eriksen. Styreleder er fra 2020 Jon Fredrik Baksaas. DNVs driftsresultat i 2021 var på om lag 3,6 milliarder kroner. Selskapet omsatte for 21 milliarder kroner samme år.

Virksomhet

DNV driver omfattende virksomhet innen sertifisering, testing, rådgivning og forskning. Virksomheten retter seg særlig mot kunder i maritim sektor, store deler av energisektoren samt sertifiserings– og akrediteringstjenester rettet mot næringslivet generelt. Selskapet ufører dessuten en rekke oppgaver på vegne av offentlige myndigheter.

Selskapet er organisert som et konsern med flere ulike forretningsområder som i hovedsak reflekterer spesifikke markeder og kundegrupper, men også produkter og tjenester. Dette gjelder blant annet det maritime forretningsområdet og den delen av konsernet som organiserer tjenester rettet mot energisektoren. Den historisk dominerende aktivitetsformen, skipsklassifikasjon, er en del av det maritime forretningsområdet.

Historikk

Sertifikat, 1864
DNVs klassifikasjonssertifikat til briggen Lingard, datert Oslo 1. juli 1893, undertegnet av selskapets leder Nils Ihlen.
Av /Norsk maritimt museum/Digitalt museum.
Nils Ihlen, ca. 1870
Av /Oslo Museum/Digitaltmuseum.

Det Norske Veritas (DNV) ble opprettet 15. juni 1864 av seks norske gjensidige sjøforsikringsforeninger. Målet var at kontrollen av skip skulle foretas av et eget besiktigelsesapparat. Selskapet skulle undersøke skipets kvalitet og tildele det en bestemt karakter eller klasse, som igjen skulle være publisert i register. Selskapet skulle også utarbeide regler for hvordan skip skulle besiktiges og bygges.

Behovet for dette var først og fremst et resultat av veksten i internasjonal handel og norsk sjøfart, særlig fra 1840-årene. Lokalt forankrede ordninger med gjensidig sjøforsikring ble utfordret etter hvert som rederivirksomheter tiltok i størrelse og kompleksitet. Skip ble forsikret i mer enn en forening, ofte som en følge av den særegne norske ordningen med partsrederier der partrederne var ansvarlige for å forsikre sin andel av skipet. Foreningene hadde etter hvert betydelig behov for gjenforsikring for å sikre sin egen virksomhet. Behovet for en uavhengig part som kunne fastslå skipets kvaliteter ble derfor påtrengende.

Et felles og uavhengige besiktigelsesapparat gjennom DNV ble løsningen. Denne bakgrunnen var reflektert i DNVs formål slik det var formulert allerede fra starten, «at tilveiebringe en paalidelig og ensartet Klassifikation og Taxation af norske Skibe».

I tillegg til de seks opprinnelige stifterne sluttet ytterlige to foreninger seg til DNV. Sjøforsikringsselskaper og fraktassurandører som ikke var gjensidige i organisasjonsformen fikk også mulighet til å slutte seg til på spesielle vilkår fra 1865. Landets største gjensidige sjøforsikringsforening, Arendalsforeningen, holdt seg imidlertid utenfor foreningen helt til 1869, men fra da av var i praksis hele den norske maritime kaskoforsikring underlagt DNVs kontroll.

Foranledningen til stiftelsen av DNV var i tillegg til det forsikringsmessige relatert til bruken av klassifikasjonssertifikater som en del av internasjonal handel. Sertifikater utstedt av franske Bureau Veritas hadde oppnådd stor utbredelse og aksept som dokumentasjon på et skips sjødyktighet.

Bak opprettelsen av DNV lå med andre ord et ønske om å konkurrere med Bureau Veritas, siden sertifikatene fra det franske selskapet ble oppfattet som urimelig dyre blant norske redere. Et resultat av dette var en internasjonalisering av DNVs virksomhet, først ved ansettelsen av agenter i London fra 1867 og New York i 1871. Kontroll av skip ble også foretatt av egne besiktigelsesmenn, i London fra 1873. Fra 1880 hadde DNV seks besiktigelsesmenn utstasjonert utenfor Norge.

DNV ble fra opprettelsen og frem til 1905 ledet av admiral Nils Ihlen. Mellom 1885 til 1891 virket han som kontreadmiral og øverstkommanderende for den norske marinen. Han var i denne perioden ansatt som foreningens konsulent, før han igjen tok stillingen som direktør fra 1891.

Ny teknologi, nye vilkår (1880–1950)

DNVs våpenskjold
DNVs våpenskjold
Av /Wikimedia Commons.

Flere av ambisjonene som ble lagt til grunn for opprettelsen av DNV ble nådd i løpet av de første årene foreningen var i virksomhet: Å skape et dekkende og ensartet system for sjøforsikringens klassifikasjonsbehov må sies å ha vært innfridd i 1869, da nesten hele den norske sjøforsikringsbransjen var medlemmer. Ambisjonen om å skape et sertifikat med tilstrekkelig anerkjennelse til at det også ble anvendt som premiss for fraktoppdrag ble innfridd fra omtrent 1870. Registeret var fra midten av 1870-årene å finne i en rekke havner rundt om i verden.

I denne perioden var DNVs oppgaver klassifikasjon av seilskuter, skip som i hovedsak var bygget på sørlandskysten og forsikret i foreninger i samme område. Frem til 1881 var det nesten utelukkende seilskip bygget i tre som DNV hadde befatning med. I løpet av årene som fulgte ble grunnlag for å utøve klassifikasjon av skip endret: Fra omkring 1880 ble treskutene gradvis erstattet av skip av jern og stål, mens seil ble erstattet med damp og etter hvert også dieselmotorer. Mellom 1880 og 1910 ble DNVs flåte betydelig endret.

Jern-, og etter hvert stålskipene, var ofte bygget ved utenlandske verft, og forsikringen ble stadig ofte gjort i kommersielle sjøforsikringsselskaper utenfor den gjensidige foreningsstrukturen. Også ekspertisen som trengtes for å besiktige jern- og stålskipene var annerledes. Dette stilte DNV overfor en rekke utfordringer. Blant annet førte et høyt antall forlis av gamle treskip til at det ble stilt spørsmål om hvorvidt klassifiseringen var god nok.

Sjødyktighetsloven av 1903 markerte et skille i reguleringen av norsk skipsfart. Loven innførte for første gang et statelig tilsyn og kontroll av skips sjødyktighet. Sjøfartskontoret, senere Sjøfartsdirektoratet, fulgte av dette, og DNV fikk kontrolloppgaver knyttet til denne offentlige skipskontrollen. Fra 1910 ble det også påbudt med utstedelse av lastelinjesertifikater. Lastelinjen anga den dypeste linje på et fartøy som det var lovlig å laste ned til, og lastelinjen skulle vises på fartøyets ytterside med et lastemerke. DNV utstedte også slike sertifikater.

Fra begynnelsen av 1900-tallet ble DNVs aktiviteter dominert av klassifikasjon av stål- og dampskip, fra 1920- og 1930 tallet også av skip utstyrt med dieselmotorer. I denne prosessen la DNV seg tett opp til sitt britiske motstykke, Lloyd’s Register, særlig i utformingen av selskapets regler for konstruksjonen av nye skip. Fra 1909 ble organisasjonen ledet av den tidligere Lloyd’s ansatte Johannes Bruhn, samtidig som det regelsettet DNV praktiserte i det store og hele var hentet fra samme Lloyd’s. Etter hvert mistet DNV posisjonen som dominerende i det norske markedet og selskapets andel av den norske flåte sank til omtrent 50 prosent i løpet av 1930-tallet.

Forskning og forandring (1950–1985)

Georg Vedeler
Georg Vedeler, administrerende direktør i Det Norske Veritas 1951-66.
Georg Vedeler
Av /NTB Scanpix.
Lisens: Begrenset gjenbruk
Egil Abrahamsen
Egil Abrahamsen, Ansatt i DNV fra 1952, assisterende direktør 1962–66, administrerende direktør 1967–85. Formann i DNVs råd 1985–92.
Egil Abrahamsen
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

1950- og 1960-tallet var en periode hvor verdenshandelen, skipsfartsnæringen og den norske handelsflåten vokste kraftig. Dette skapte både mulighetene og behov for forandring også for DNV. Omfattende endringer av DNVs byggeregler som fant sted fra 1953. En egen forskningsvirksomhet ble startet fra 1955. Mulighetene til å finansiere forskning og utvikling fulgte den økende aktiviteten som fulgte nybyggingen av skip. Men samtidig var behovet for ny teknologisk innsikt og kunnskap påtrengende, særlig relatert til utviklingen av stadig større og mer avanserte skip.

Resultatet var en betydelig vekst i DNVs tonnasje og markedsandeler. I 1951 var omtrent halvparten av den norske flåten klassifisert av DNV, mens i 1966 var dette økt til nærmere 95 prosent. I samme periode hadde DNV også tiltrukket seg utenlandske redere. 20 prosent av DNVs klassifiserte skip tilhørte redere med tilhørighet andre steder enn Norge.

Sentral i utviklingen av DNVs forskning og pådriver for en mer teknisk avansert skipsbygging var Georg Vedeler, som var selskapets administrerende direktør i 1951. I 1967 ble han erstattet av Egil Abrahamsen som selskapets øverste leder. Frem til sin avgang i 1985 ledet Abrahamsen et selskap der forskningen var en viktig drivkraft for å diversifisere selskapets aktiviteter.

Utvikling av norsk olje- og gassvirksomhet i Nordsjøen skapte etterspørsel etter DNVs tjenester og kunnskap om konstruksjoner, materialer og sikkerhet. Fra begynnelsen av 1970-tallet ytte DNV assistanse til norske myndigheter, men også til operatører og leverandørindustrien, mens klassifikasjon av flyttbare innretninger ble et betydelig marked for organisasjonen.

Fra 1979 ble DNV ble organisert som en stiftelse. Endringen var motivert av ønsket om å bringe norske myndigheters representanter inn i DNVs styrende organer, og med dette styrke organisasjonens mulige inngripen i reguleringen av offshore installasjoner og teknologi. Fra begynnelsen av 1970-tallet hadde DNV utført inspeksjoner på vegne av Oljedirektoratet og virket som konsulent i en rekke sikkerhetsspørsmål, men organisasjonen ivret også for et reguleringsprinsipp for oljenæringen som ville være nærmere skipsklassifikasjon. Da vedtaket om å omdanne medlemsforeningen ble en realitet i 1978 hadde de norske reguleringsprinsippene blitt endret i motsatt retning. Internkontrollprinsippet ga DNV ingen privilegert rolle i reguleringen av sikkerhet på norsk sokkel.

Diversifisering og internasjonalisering (1985–2000)

DNVs tidligere logo
DNVs tidligere logo
Av .

Den fallende aktiviteten på norsk sokkel etter oljepriskollapsen i 1986 rammet DNV hardt. Som en følge av dette måtte selskapet i 1986 og 1987 reduser antall ansatte fra omtrent 3100 til 2500. I etterkant diversifiserte selskapet virksomheten ytterligere, særlig i form av å tilby nye tjenester gjennom sertifisering av ledelsessystemer. Dette ble et betydelig marked for DNV gjennom 1990-tallet.

En serie skipsulykker fra slutten av 1980-tallet og på begynnelsen av 1990-tallet gjorde at legitimiteten til skipsklassifikasjon ble trukket i tvil. DNV arbeidet aktivt med å endre og utvide prinsippene for klassifikasjon i denne perioden. DNV arbeidet for å styrke koordineringen av klassifikasjonsselskapene i fellesskap. Samtidig forsøkte DNV å utvide gyldighetsområdet for skipsklassifikasjon til også å gjelde organisatoriske forhold, såkalt sikkerhetsledelsessystemer. DNVs deltakelse i arbeidet innenfor FNs særorganisasjon for maritime spørsmål, International Maritime Organization (IMO), var av særlig betydning for dette.

Ansettelsen av Sven Ullring som konsernsjef i 1985 innebar også en ytterligere internasjonalisering av selskapets aktiviteter. I løpet av hans periode som konsernsjef skulle DNV utvide sin virksomhet utenfor det norske hjemmemarkedet, innenfor både klassifikasjon, sertifisering og rådgivning. Veksten i DNVs aktiviteter i de asiatiske markedene var markant. Betydningen av det koreanske markedet for nybygg av skip og offshore-innretninger fikk særlig stor betydning.

Vekst og oppkjøp (2000–2020)

DNVs nære historie domineres av to store oppkjøp: I 2011 inngikk DNV en avtale om å kjøpe det nederlandske selskapet Kema. I 2013 ble virksomhetene i DNV og tyske Germanischer Lloyd (GL) slått sammen til konsernet DNV GL. Oppkjøpet av Kema tilførte nye aktiviteter rettet mot energisektoren, særlig gjennom Kemas rådgivning rettet mot energidistribusjon. Med DNV GL vokste selskapet i markedssegmenter hvor DNV allerede hadde betydelig virksomhet, særlig innenfor skipsklassifikasjon. Forut sammenslåingen hadde imidlertid GL også diversifisert sin virksomhet gjennom oppkjøp av en rekke mindre selskaper. Dette gjaldt blant annet det britiske rådgivingsselskapet Garrad Hassan, som drev betydelig teknisk rådgivning innenfor vindenergi, og det britiske rådgivende ingeniørselskapet Noble Denton, som i hovedsak drev med virksomhet rettet mot olje- og gassmarkedene. Begge disse virksomhetene ble innlemmet i DNV GL.

Sammenslåingen av virksomhetene i DNV og GL i 2013 endret selskapets størrelse. I 2010 hadde DNV 8150 ansatte, mens etter oppkjøpet av Kema og sammenslåingen med GL ble antallet opp mot 12000. Klassifikasjonsvirksomheten var med sammenslåingen av DNV GL å regne som verdens største. For DNV betød sammenslåingen med GL også en betydelig tilførsel av markedsandeler innenfor markedet for klassifikasjon av containerskip, hvor GL hadde vært helt dominerende. Som en følge av dette er DNV nå det største skipsklasseselskapet innen dette segmentet, noe som kan illustreres med at omtrent 40 prosent av alle containerskip som er kontrahert per 2022 er bestilt i henhold til DNVs klassifikasjonsregler.

Fra 2021 ble selskapet igjen hetende DNV, etter at den tyske minoritetseieren hadde solgt sin eierandel i 2017. Også etter dette har selskapet diversifisert virksomheten, blant annet gjennom nye strategiske oppkjøp. I 2021 innebar dette blant annet oppkjøpet av selskapene Imatis og MEDCERT, selskaper med virksomhet knyttet til helse og medisinsk utstyr.

Administrerende direktører og konsernsjefer

  • Nils Ihlen (1864–1905)
  • Joh. Collett Müller (konstituert, 1885–1891)
  • Carl Johan Mørch (1906–1909)
  • Johannes Bruun (1909–1939)
  • Wilhelm Piene (1939–1951)
  • Georg Vedeler (1951–1966)
  • Egil Abrahamsen (1966–1985)
  • Sven B. Ullring (1985–2000)
  • Helge Midttun (2000–2002)
  • Miklos Konkoly-Thege (2002–2006)
  • Henrik O. Madsen (2006–2015)
  • Remi Eriksen (fra 1. august 2015)

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Paulsen, Gard, Håkon With Andersen, John Peter Collett og Iver Tangen Stensrud, Building Trust: The History of DNV, 1864–2014, Oslo 2014.
  • With Andersen, Håkon og John Peter Collett, Anchor and Balance: Det Norske Veritas, 1864–1989, Oslo 1989.
  • Det Norske Veritas 1864–1914, Oslo, 1914. Fulltekstversjon hos bokhylla
  • Det Norske Veritas: Beretning til 75 års jubileet 1939, Oslo, 1939. Fulltekstversjon hos bokhylla
  • Det Norske Veritas 90 år, Oslo 1954. Fulltekstversjon hos bokhylla

Kommentarer (2)

skrev Svein Askheim

Denne artikkelen trenger oppdatering.

svarte Kjell-Olav Hovde

I dag har vi publisert en nyskrevet artikkel.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg