Genevekonvensjonen 1864
Den første Genevekonvensjonen ble vedtatt i 1864.

Genèvekonvensjonene er en felles betegnelse for en rekke internasjonale overenskomster om beskyttelse av krigsofre. Konvensjonene er en sentral del av krigens folkerett.

Faktaboks

Uttale
ʒənˈɛv-

Den første Genèvekonvensjon angår syke og sårede soldater under landkrig. Den ble vedtatt på en internasjonal kongress i Genève i 1864 etter invitasjon fra Sveits i tilknytning til Henri Dunants arbeid. Konvensjonen er senere revidert og utvidet i 1906, 1929 og 1949. På Haagkonferansene i 1899 og 1907 ble det vedtatt å anvende den opprinnelige Genèvekonvensjons grunnsetninger også i sjøkrig. Ved revisjonen av Genèvekonvensjonen i 1929 ble det blant annet tatt med bestemmelser om beskyttelse for luftfartøyer. Samtidig ble det vedtatt en særskilt konvensjon om behandling av krigsfanger.

1949-konvensjonene

Det internasjonale Røde Kors tok i 1945 initiativet til en revisjon av Genèvekonvensjonen i lys av erfaringene fra andre verdenskrig. Et hovedmål for arbeidet var vern av sivilbefolkningen under krig. Resultatet ble fire nye Genèvekonvensjoner som ble undertegnet 12. august 1949:

  1. Om forbedring av såredes og sykes kår i de væpnede styrker i felten
  2. Om forbedring av såredes, sykes og skipbrudnes kår i de væpnede styrker til sjøs
  3. Om behandling av krigsfanger
  4. Om beskyttelse av sivile i krigstid

Per 2020 har 196 stater ratifisert konvensjonene.

I dette omfattende traktatverket slås det blant annet fast at sanitetspersonell og -materiell som kjennetegnes ved det røde kors (for noen land andre, tilsvarende symboler) skal respekteres og vernes. Videre skal de kategorier av personer som omfattes av de fire nevnte konvensjoner (syke og sårede soldater, krigsfanger, sivile i krigstid) sikres human behandling uten forskjell grunnet på nasjonalitet, rase, religion, politisk oppfatning eller lignende. I Norge er overtredelse av Genèvekonvensjonene og misbruk av det røde kors straffbart etter den militære straffeloven § 108 og straffeloven kapittel 16.

Revisjonen av 1949 var omfattende og innebar et stort fremskritt. Genèvekonvensjonene kommer til anvendelse så vel under krig som under væpnet konflikt mellom to eller flere land som ikke er i krig i folkerettslig forstand. Dersom en av partene i en konflikt ikke har tiltrådt Genèvekonvensjonene, skal de makter som er tilsluttet konvensjonene likevel være bundet i forhold til hverandre.

Tilleggsprotokollene av 1977

De viktigste svakhetene ved de fire konvensjonene fra 1949 er at de, med unntak for én felles artikkel (artikkel 3), bare gjelder internasjonale konflikter. Etter andre verdenskrig har interne, borgerkrigslignende konflikter dominert fullstendig. En annen svakhet er at konvensjonene ikke inneholder regler om selve krigføringen. I nyere konflikter har særlig sivilbefolkningen blitt skadelidende. I 1960-årene begynte arbeidet for å avbøte disse manglene. Bestrebelsene endte med en diplomatkonferanse i Genève i 1974–1977 og at to tilleggsprotokoller av 1977 til konvensjonene fra 1949 ble vedtatt. Per 2020 har 174 stater ratifisert protokoll I, mens 169 stater har ratifisert protokoll II. I 2005 kom en ytterligere protokoll som anerkjenner den røde krystall (røde diamant) som beskyttelsesemblem på lik linje med det røde korset og den røde halvmåne. Per 2020 har 77 stater ratifisert protokoll III.

Protokoll I viderebygger og styrker beskyttelsen etter de fire konvensjonene, mens protokoll II særlig tar sikte på å regulere interne konflikter. Protokoll II har et langt mer beskjedent omfang enn protokoll I. I tillegg gjelder strenge betingelser for at den skal komme til anvendelse. Det må blant annet være organiserte militære styrker på begge sider i konflikten, og de styrkene som kjemper mot regjeringshæren må ha kontroll over en del av statens territorium. Protokollen kommer ikke til anvendelse i uroligheter av forskjellig slag som ligger under denne terskelen. Samtidig kan staten i enkelte slike situasjoner erklære unntakstilstand og sette til side flere rettigheter og friheter som er sikret i internasjonale menneskerettighetskonvensjoner.

Norge har spilt en sentral rolle for å få rettet internasjonalt søkelys på slike situasjoner, hvor det internasjonale menneskerettighetsvernet er på sitt svakeste. Man har blant annet ønsket å få klarlagt hvilke humanitære minstestandarder staten er forpliktet til å respektere i alle situasjoner.

Væpnede konflikter reguleres også av Haagkonvensjonene. I tillegg spiller sedvanerett en viktig rolle i krigens folkerett, spesielt i ikke-internasjonale væpnede konflikter hvor det er mindre traktatrett. Mange av sedvanerettsreglene i krigens folkerett er inspirert av reglene for internasjonale væpnede konflikter, og anvendelsen av disse har i alle typer konflikter bidratt til å minske forskjellen mellom reglene for de ulike konflikttypene.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer (3)

skrev Bertil Knudsen

Hvor kan man finne den norske teksten til Genève-konvensjonene?

skrev Bertil Knudsen

Takk for det! Dere kunne kanskje ha en link dit?

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg