Genèvekonvensjonene, felles betegnelse for en rekke internasjonale overenskomster om beskyttelse av krigens ofre.

Den første Genèvekonvensjon angår syke og sårede soldater under landkrig. Den ble vedtatt på en internasjonal kongress i Genève i 1864 etter innbydelse av Sveits i tilknytning til Henri Dunants arbeid. Konvensjonen er senere revidert og utbygd i 1906, 1929 og 1949. På Haagkonferansen i 1899 og 1907 ble det vedtatt å anvende den opprinnelige Genèvekonvensjons grunnsetninger også i sjøkrig. Ved revisjonen av Genèvekonvensjonen i 1929 ble det bl.a. tatt med bestemmelser om beskyttelse for luftfartøyer. Samtidig ble det vedtatt en særskilt konvensjon om behandling av krigsfanger.

Det internasjonale Røde Kors tok i 1945 initiativet til en revisjon av Genèvekonvensjonen i lys av erfaringene fra den annen verdenskrig. Et hovedmål for arbeidet var vern av sivilbefolkningen under krig. Resultatet ble undertegning i Genève 12. aug. 1949 av fire nye Genèvekonvensjoner: 1) Om forbedring av såredes og sykes kår i de væpnede styrker i felten. 2) Om forbedring av såredes, sykes og skipbrudnes kår i de væpnede styrker til sjøs. 3) Om behandling av krigsfanger. 4) Om beskyttelse av sivile i krigstid. Per 1999 har 190 stater ratifisert konvensjonene.

I dette omfattende traktatverk slås det bl.a. fast at sanitetspersonell og -materiell som kjennetegnes ved det røde kors (for noen land andre, tilsvarende symboler) skal respekteres og vernes. Videre skal de kategorier av personer som omfattes av de fire nevnte konvensjoner (syke og sårede soldater, krigsfanger, sivile i krigstid) sikres human behandling uten forskjell grunnet på nasjonalitet, rase, religion, politisk oppfatning eller lignende. I Norge er overtredelse av Genèvekonvensjonene og misbruk av det røde kors straffbart etter den militære straffelov av 22. mai 1902 § 108 og straffeloven av 22. mai 1902 § 328.

Revisjonen av 1949 var omfattende og innebar et stort fremskritt. Genèvekonvensjonene kommer til anvendelse så vel under krig som under væpnet konflikt mellom to eller flere land som ikke er i krig i folkerettslig forstand. Dersom en av partene i en konflikt ikke har tiltrådt Genèvekonvensjonene, skal de makter som er tilsluttet konvensjonene allikevel være bundet i forhold til hverandre.

De viktigste svakhetene ved de fire konvensjonene fra 1949 er at de, med unntak for én felles artikkel (art. 3), bare gjelder internasjonale konflikter. Etter den annen verdenskrig har de interne, borgerkrigslignende konflikter dominert fullstendig. En annen svakhet er at konvensjonene ikke inneholder regler om selve krigføringen. I de nyere konflikter har særlig sivilbefolkningen blitt skadelidende. I 1960-årene begynte arbeidet for å avbøte disse manglene. Disse bestrebelsene endte med en diplomatkonferanse i Genève 1974–77 og vedtagelse av to tilleggsprotokoller av 1977 til konvensjonene fra 1949. Per 1999 har 146 stater ratifisert protokoll I, mens 138 stater har ratifisert protokoll II.

Protokoll I videreutbygger og styrker beskyttelsen etter de fire konvensjonene, mens protokoll II særlig tar sikte på å regulere de interne konflikter. Protokoll II har et langt mer beskjedent omfang enn protokoll I. I tillegg gjelder strenge betingelser for at den skal komme til anvendelse. Det må bl.a. være organiserte militære styrker på begge sider i konflikten, og de styrkene som kjemper mot regjeringshæren, må ha kontroll over en del av statens territorium. Protokollen kommer ikke til anvendelse i uroligheter av forskjellig slag som ligger under denne terskelen. Samtidig kan staten i enkelte slike situasjoner erklære unntakstilstand og sette til side flere rettigheter og friheter som er sikret i internasjonale menneskerettighetskonvensjoner.

Norge har spilt en sentral rolle for å få rettet internasjonalt søkelys på slike situasjoner, hvor det internasjonale menneskerettighetsvernet er på sitt svakeste. Man har bl.a. ønsket å få klarlagt hvilke humanitære minstestandarder staten er forpliktet til å respektere i alle situasjoner.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.