Tilbakevirkende kraft, det å gi en rettsregel virkning for forhold som i tid ligger før vedtakelsen av regelen.

De fleste rettssamfunn anerkjenner som en grunnsetning i sin lovgivning at lover ikke skal gis tilbakevirkende kraft til skade for noen. Forbud mot at straffelover gis tilbakevirkende kraft er inntatt i Verdenserklæringen om menneskerettighetene av 1948 art. 11.2, i FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter art. 15 og i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 1950 art. 7.1. Verdenserklæringen er ikke juridisk bindende, mens de to nevnte konvensjonene er gjort til norsk lov ved lov av 21. mai 1999 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven).

Grunnlovens § 97 bestemmer: «Ingen lov må gis tilbakevirkende kraft». Begrepet "lov" omfatter her ikke bare formelle lover gitt av Stortinget, men også blant annet forskrifter, skattevedtak mv. Regelen skal tolkes slik at den bare rammer tilbakevirkning til skade for den enkelte. Tilbakevirkning til gunst for den enkelte er tillatt.

Innenfor strafferetten er det forholdsvis enkelt å avgjøre om en lov innebærer en grunnlovsstridig tilbakevirkning, jf. straffeloven av 2005 § 3, som slår fast at hvis straffelovgivningen er blitt forandret i tidsrommet mellom den straffbare handlingen og domstidspunktet, skal den nye bestemmelsen anvendes bare hvis den fører til en gunstigere avgjørelse for siktede enn det som gjaldt på gjerningstidspunktet.

Det må imidlertid sondres mellom materiell strafferett og straffeprosess. Således er det lagt til grunn at prosessregler - det vil si reglene om hvordan saksbehandlingen skal finne sted - normalt kan endres uten at det kommer i konflikt med Grunnlovens § 97.

På andre rettsfelter, som erstatningsrett, avtalerett, skatte- og trygderett, innebærer tilbakevirkningsspørsmålet mange og vanskelige problemer. En ny erstatningsbestemmelse til fordel for skadevolderen vil for eksempel normalt være til ulempe for den som har lidt skade. Også på avtalerettens område kan det oppstå problemer knyttet til tilbakevirkning. I 1988 slo Høyesterett fast i to avgjørelser i plenum at det ikke var motstrid mellom Grunnlovens § 97 og bestemmelsen i avtalelovens § 36 om at en avtale kan settes til side hvis senere inntrådte forhold gjør den urimelig.

Håndhevelsen av forbudet mot tilbakevirkning tilligger etter norsk rett domstolene, i siste instans Høyesterett, som kan sette til side en lov gitt av Stortinget hvis retten kommer til at den har tilbakevirkning som er i strid med Grunnloven.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

9. desember 2011 skrev Hans Bauge

Tilbakevirkende kraft syndes det mot i Norge, Sekv om det er rettskraftig dom på dette i Høyesterett, bgryr ikke forvaltningen seg om dette i det hele tatt.

Her er det folk som blir frattatt sitt levebrød etter at en ny lov kom etter at folk fikk sitt taxiklyve. Dette får meget alvorlige konsekvenser for den det gjelder.

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.